Kinas fremferd i Zambia

Kinas inntog på det afrikanske kontinent har lenge skapt bekymring blant internasjonale observatører. Zambia er blant landene der Kinas innflytelse er særlig tydelig.

Toglinje på bro
Tazara-jernbanen går mellom Zambia og Tanzania og ble bygget ved hjelp av Kina på 1970-tallet for å sikre zambisk kobbereksport. Foto: Richard Stupart/Flickr (CC BY 2.0)

Zambia og Kina har en lang historie som tette diplomatiske partnere som strekker seg tilbake til førstnevntes selvstendighet i 1964. Zambias første president, Kenneth Kaunda, var blant pådriverne for å få Kina inn i FN. Fram til 1990-tallet sørget kinesiske utviklingsprosjekter i Zambia for landenes tette bånd. I dag har de to statene tette økonomiske bånd, og Kina har investert store summer i det sørafrikanske landet. De siste årene har imidlertid motstanden mot Beijings innflytelse i landet tatt seg opp.

Zambias etterspurte metallressurser

At verdens stormakter er interessert i Zambia er på ingen måte nytt. Landet bar lenge navn etter den britiske finansmannen Cecil Rhodes, som sikret britisk kontroll over landområde som i dag utgjør Zambia, Zimbabwe og Malawi på 1880-tallet. Zambia fikk navnet Nord-Rhodesia, mens nabolandet i sør, Zimbabwe, ble kalt Sør-Rhodesia og Malawi fikk navnet Nyasaland.

Britene ønsket kontroll over området fordi det var antatt å ha store mineralressurser. I første omgang var det imidlertid Zambias arbeidskraft som ble utnyttet. Britene trengte nemlig arbeidere til å jobbe i gull- og kullgruvene i Sør-Rhodesia og kobber-gruvene i Belgisk Kongo. Under Den første verdenskrig ble det et stort behov for metaller, og gruvedrift av blant annet kobber og bly i Zambia tok seg opp.

Ørken, skilt
Zambisk kobbermine. Foto: BlueSalo (CC BY-SA 3.0)

I 1930 ble det oppdaget store kobber-reserver i Zambia og dette ble ansett som landets mest lovende ressurs. Zambias økonomi er i dag svært avhengig av gruvedrift, særlig kobber. Denne avhengigheten har gjort landet sårbart for prisendringer på verdensmarkedet.

I tiåret etter selvstendighet førte høye kobberpriser til velstand, mens i 1975 hadde prisen på kobber på verdensmarkedet halvert seg i verdi. Dette satte Zambia i en alvorlig økonomisk situasjon. De store kobberressursene har imidlertid også gjort landet til en yndet investeringsdestinasjon for Kina.

Med tiden har Kina blitt verdens største konsument av kobber, noe som gjør Zambia til en særlig viktig partner. Kobber er blant annet helt sentralt i infrastrukturprosjekter, til å konstruere bygninger, samt til å produsere elektriske motorer og andre høyteknologiske komponenter.

Kina i Zambia

På starten av 1970-tallet stengte grensen mellom Zambia og Rhodesia (tidligere Sør-Rhodesia, nåværende Zimbabwe) etter at FN innførte sanksjoner mot sistnevntes ensidige løsrivelse fra Storbritannia og dens hvite mindretallsstyre. Dette fikk fatale konsekvenser for Zambias økonomi ettersom kobber i hovedsak ble eksportert via Rhodesia. Mellom 1970 og 1975 sørget Kina for en alternativ eksportrute ved å bygge en jernbane fra Zambias kobberbelte til Dar es Salaam i Tanzania. Dette førte til utstrakte handel med Kina.

På 1990-tallet nådde den økonomiske aktiviteten mellom Zambia og Kina nye høyder. Zambia hadde på det tidspunktet sett seg nødt til å ta opp lån hos Det internasjonale pengefondet (IMF) som følge av fallende eksportinntekter, dyr gjeld, høye oljepriser og utstrakt korrupsjon. Som en del av lånebetingelsene måtte Zambia innføre betydelig økonomiske reformer, som innebar omfattende liberalisering og privatisering av statsforetak, inkludert kobbergruver.

Det var på dette tidspunktet at Kina for alvor begynte å investere i Zambia. Privatiseringsprosessen i Zambia sammenfalt nemlig med Beijings oppmuntring av kinesiske selskaper til å «gå ut i verden» og investere i gunstige markeder. Med svært lave kobberpriser var verdien av Zambias kobberselskaper lav. Dette og de to landenes lange diplomatiske forhold førte til utstrakt kinesisk investering i Zambia.

I 2013 lanserte Kinas president Xi Jinping det storslagne Belte- og vei-initiativet, som gjerne omtales som «den nye silkeveien». Prosjektets mål er å knytte Kina tettere til andre deler av verden og fremme økonomisk aktivitet. Initiativet omfatter en rekke lån til utviklingsland som skal brukes til å utvikle infrastruktur. Zambia er en av mottakerne for slike investeringer, som særlig tar sikte på å effektivisere utvinning og eksport av kobber. Kina har blant annet finansiert flyplasser, motorveier og vannkraftverk i Zambia.

Selv om metaller fremdeles er viktigst, har mange ulike kinesiske selskaper også investert i landbruk, industri og turisme siden 1990-tallet.

Økende kritikk

For Zambias økonomi har kinesiske investeringer vært viktige. Landet har behov for både kapital og infrastruktur, og i tillegg har Kina fraktet moderne teknologi, nye jobber og verdiskapning. Likevel har Kinas inntog i landet forårsaket sterk kritikk.

Flere kinesiske selskaper har blitt anklaget for å gi dårlige lønninger og for å mishandle sine ansatte. Streiker og krav om bedre arbeidsforhold blir slått hardt ned på. I rapporter fra Human Rights Watch skildres farlige arbeidsforhold og flere alvorlige ulykker i kinesisk-eide kobbergruver, i tillegg til brudd på arbeidstakerrettigheter.         

Kinesiske lån til utviklingsland kommer gjerne uten noen form for vilkår eller betingelser. Dette har gjort lånene populære sammenlignet med lån fra vestlige stater og internasjonale låneinstitusjoner som ofte inneholder omfattende økonomiske og politiske betingelser. Ofte ser man likevel at manglende vilkår og betingelser blir et problem fordi det kan være med å forsterke dårlig styring av staten. I Zambia hevdes det at kinesiske prosjekter har bidratt til utstrakt korrupsjon. At mye av informasjonene rundt summene og betingelsene av lånene holdes hemmelig bidrar til å forsterke slike spekulasjoner.

Det er også økende kritikk av kinesisk innvandring til Zambia. Det finnes ingen eksakte tall, men noen estimater hevder det er snakk om 100,000 mennesker. Mange av disse utkonkurrer lokale forhandlere og fratar dermed zambiere deres levebrød, noe som har skapt motvilje til kinesere i landet. I tillegg har den økende utenlandsgjelden blitt gjenstand for debatt.

Gjeldsfellen

Selv om Kinas Belte- og vei-initiativ har blitt tatt godt imot i landene som mottar lån og investeringer, har det også forårsaket sterk kritikk, blant annet for å være en form for «gjeldsfelle diplomati». Ved å låne store summer penger med høy rente til allerede gjeldtyngede stater sikrer Kina seg makt og innflytelse. Kritiske røster hevder at politikken er en form for uformell kolonialisering.

Zambias utenlandsgjeld har de siste årene økt betraktelig. I 2019 ligger den ifølge Verdensbankens tall på 45 % av bruttonasjonalprodukt – et veldig høyt tall. Mens internasjonale låneinstitusjoner som IMF har nølt med å gi nye lån til Zambia før de får bedre kontroll på gjeldssituasjonen, har Kina stått klar til å gi nye lån. Dette har gjort gjelden til Kina særlig tyngende. Kina eier omtrent 30 % av Zambias utenlandsgjeld ifølge offisielle myndigheter, men mange analytikere tror de i realiteten eier langt mer. Zambia trekkes derfor ofte fram som et skoleeksempel på Kinas gjeldsfelle.

I 2018 var det spekulasjoner om Kina ville ta over enten det statlige eide kraftselskapet Zesco, det statseide kringkastingsselskapet eller flyplassen i hovedstaden Lusaka for å inndrive gjelden Zambia har opparbeidet seg. Dette ville i så fall utgjort et betydelig suverenitetsproblem om Kina hadde fått eierskap over kritisk infrastruktur i Zambia. Samme året var det store opptøyer i byen Kitwe etter offentliggjøringen av myndighetenes ønske om å selge et statlig skogbruksselskap.

Flere opposisjonspartier og sivilsamfunnsgrupper i Zambia har advart mot konsekvensene av den stadig økende gjelden og Kinas innflytelse på zambisk politikk. Den zambiske presidenten Edgar Lungu går imidlertid hardt ut mot enhver karakterisering av forholdet til Kina som en form for kolonialisering.

Zambia 2020

Til tross for årevis med tilførsel av kapital og investeringer, og tidvis imponerende økonomisk vekst, forbli Zambias befolkning fattig. I 2015 levde 58 % av alle zambiere under fattigdomsgrensen på 1.90 amerikanske dollar om dagen (ca. 19 NOK), og Zambia er i dag en av statene i verden med størst ulikhet mellom rik og fattig.

Forhåpentligvis vil myndighetene klare å snu denne trenden i tiden som kommer, muligens ved hjelp av sine langvarige partnere i Beijing. Mye av grunnen til at Kina er en populær partner for afrikanske stater er nettopp at myndighetene har fått millioner av kinesere ut av fattigdom de siste tiårene. Å fortsette å gi lite bærekraftige lån til utviklingsland som Zambia er nok likevel ikke veien å gå. I tillegg vil det bli viktig å sikre gode arbeidsvilkår for ansatte i kinesisk-eide selskaper dersom flere zambiere skal klare å komme ut av fattigdom.

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.