Kinas ønske om å bli en global aktør har ført til økte investeringer i både Sentral-Asia og Afrika. De siste årene har Latin-Amerika stått for tur, men hvordan kan Kina klare å innta USAs ”bakgård”?
«La Kina sove, for når hun våknet vil verden skjelve» skal Napoleon Bonaparte ha sagt. Et sitat som er like aktuelt i dag som for 200 år siden. Det store spørsmålet er hva som vil skje nå som den kinesiske dragen har våknet, og hvilke konsekvenser dette vil ha i de ulike verdenshjørnene.
Kina er allerede den viktigste handelspartneren for de afrikanske landene og har gått forbi USA i antall ambassader på kontinentet. De siste 20 årene har Kina også arbeidet for å komme seg inn på det latinamerikanske markedet. Dette har i stor grad vært vanskeligere enn i Afrika, fordi Latin-Amerika tradisjonelt sett har vært tett knyttet til USA.
Kinas vindu
På begynnelsen av 2000-tallet hadde venstresiden regjeringsmakt i de aller fleste landene i Latin-Amerika. Kinas inntoget i regionen har derfor i stor grad vært mulig fordi landene en lang periode har vært styrt av venstreorienterte ledere som har sett Beijing som et alternativ til Washington. Den kinesiske tilnærmingen i Latin-Amerika følger samme logikk som i både Afrika og Asia for øvrig. Mer konkret: ingen krav til interne politiske endringer, åpen tilgang på ny teknologi, investeringer i underutviklet infrastruktur og en appellerende anti-hegemonisk tone.
Dette muliggjorde i første omgang økt handel og mellom 2000-2009 økte denne med 1200 %. I all hovedsak dreier kinesisk interesse i Latin-Amerika seg om behovet for tilgang på råmaterialer for den kinesiske økonomien. I tillegg lokker et stort, nytt marked som kan importere kinesiske produkter.
I tillegg har Kina bare blitt en viktigere handelspartner for de latinamerikanske landene. Hvert år importerer Kina varer til en verdi av om lag 100 milliarder USD. I tillegg til råmaterialer er det særlig soyabønner som er den viktigste eksportvaren, og de latinamerikanske landene har for lengst gått forbi USA som viktigste leverandør av soyabønner til Kina.
Flere latinamerikanske prosjekter
15 land er med i Kinas Belte- og vei-initiativ. Til sammen er 59 store infrastrukturprosjekter med en verdi på 86 milliarder USD er planlagt. Matsikkerhet er en prioritet for Kinas voksende befolkning, og et ledd i den politikken er å sikre trygge transportruter. Produksjonen i latinamerikansk jordbruk har hatt en kraftig økning. Som følge av den voksende handelsrelasjonen mellom landene i regionen og Kina, ønsker sistnevnte å sikre seg mer av overskuddet. Kinas investeringer i Latin-Amerika har derfor særlig kommet til uttrykk ved prestisjefylte infrastrukturprosjekter.
Det største er kanskje Trans-Amazonas jernbanen som vil knytte Atlanterhavet og Stillehavet sammen gjennom Amazonas. Dette vil potensielt ha stor betydning for varetransport som i dag i stor grad foregår på dårlige veier. Prosjektet vil også kunne bety en alternative rute til Panamakanalen. Det er imidlertid mange kontroverser knyttet til dette prosjektet, både med tanke på miljøet i Amazonas og urfolket som bor der. Hittil har prosjektet derfor stått stille, og Kina bidrar enn så lenge med utbygging av Brasils nasjonale jernbanenett.
Kina har blitt anklaget for at deres mange prosjekter i hele verden i virkeligheten er gjeldsfellediplomati. Per 2020 står 23 av de 70 landene involvert i Belte- og vei-initiativet i fare for å ikke kunne tilbakebetale den kinesiske gjelden. Dette kan gi kinesiske myndigheter mulighet til å kjøpe opp sentral infrastruktur, eller presse landene til å etterfølge deres politiske ønsker. Dette har vi for eksempel sett i Tadsjikistan, som så seg nødt til å overføre 1158 km2 med omstridt landområde til Kina etter at de ikke klarte å tilbakebetale lånet. I Latin-Amerika er det særlig i forbindelse med Venezuela og Ecuador at denne bekymringen har blitt ytret.
Endret politisk vind
De siste ti årene har den politiske vinden i Latin-Amerika snudd. Én etter én har de vennligstilte venstreordenterte regimene falt. Og Kina? Mot all forventning, ser landenes forhold til Kina ikke ut til å ha forverret seg som følge av høyredreiningen i latinamerikansk politikk.
I tillegg fikk Kina et kjærkommet dytt da Donald Trump ble innsatt som amerikansk president. Hans ”America First”-politikk innebar en begrensing av frihandel med blant andre Latin-Amerika. Allerede et par dager etter valget i 2016, under et møte i Asia Pacific Economic Cooperation (APEC) i Peru, sa de fleste latinamerikanske lederne at de ville arbeide for mer samarbeid med Kina, fremfor USA.
En ting vil imidlertid ikke Kina kunne kompensere for, og det er geografisk nærhet. Tross amerikansk økonomisk tilbaketrekning fra regionen, vil USA fortsatt ha mulighet til å intervenere militært på kort varsel. Det har historien flere eksempler på.
En undersøkelse gjennomført av Pew Research Center i 2019 viste at de latinamerikanske landene er mer positive til Kinas økonomiske vekst og globale innflytelse enn USA og Europa. 53 prosent av mexicanere, 47 prosent av brasilianere og 38 prosent av argentinerne mente Kina hadde en positiv effekt på deres nasjonale økonomier. Rundt 50 prosent i alle de samme tre landene oppga også at de hadde en positiv innstilling til Kina generelt.
Ny skepsis?
Det er et skille blant latinamerikanerne i hvordan de ser på Kinas økte interesser i regionen. Pressen og den politiske eliten fastholder til stadighet hvor viktig det er å holde seg på Kinas godside for å nyte godt av fortsatt investering og økonomisk vekst. Den jevne latinamerikaner derimot har fortsatt et veldig stereotypisk bilde av det kommunistiske Kina, autoritært og fjernt fra dem.
Denne tolkningen ble forsterket under presidentperioden til Donald Trumps, der forholdet til Kina har vært på et bunnivå. Likevel var det utbruddet av Covid-19 som virkelig fikk fart på latinamerikanernes skepsis til Kina. Fremmedfrykten mot kinesere økte markant i de latinamerikanske landene da pandemien nådde dem. Det hjalp heller ikke på situasjonen at Trump i lang tid omtalte det som Kina-viruset.
I Brasil kastet presidentens sønn seg på bølgen, og la skylden for pandemien på det kinesiske kommunistregimet. #viruschinês (#Kina-viruset) gikk viralt med flere hundre tusener tweets på et par dager. En gruppe av president Bolsonaros tilhengere hang også opp et banner utenfor den kinesiske ambassaden i Brasilia med teksten ”Kina løy, folk døde”. I Argentina hadde søkeordet ”Kina-viruset” en økning på 96 prosent dagen etter at landet ble stengt ned.
Unntakslandet Paraguay
Et land skilte seg imidlertid fra de øvrige latinamerikanske landene i sitt syn på Kina – Paraguay. Det lille latinamerikanske har lenge hatt et anstrengt forhold til Kina. Landet er det eneste landet i regionen som fortsatt anerkjenner Taiwan fremfor Beijing. Også i forbindelse med Covid-19 har derimot Paraguay markert seg som unntaket som bekrefter regelen. For mens de øvrige landene har blitt betydelig mer skeptiske til Kina etter pandemiens utbrudd, har den gjort Paraguay mer positiv.
Den 17. april 2020 stemte Paraguays senat for å endre diplomatisk anerkjennelse fra Taiwan til Beijing. Selv om forslaget ble nedstemt med 25 mot 16 stemmer, viser det en kraftig endring i landets Kina-politikk som har stått fast siden 1957. Årsaken til endringen er frykten for at USA og Europa ikke kan tilby Paraguay utstyr, medisiner eller økonomisk støtte som trengs for å komme gjennom krisen. I tillegg er Paraguays bønder engstelige for å gå glipp av det kinesiske markedet.
Dersom Kina lykkes med sine infrastrukturprosjekt i Latin-Amerika, og særlig de delene som er knyttet til sjøveiene i Belte- og vei-initiativet, så vil det være en manifestasjon av dets rolle som globaliseringens forkjemper. Det vil også for alvor igjen plassere Kina på kartet som Midtens rike, som et nullpunkt med sentrale handelsruter både øst- og vestover.