Sudan har siden løsrivelsen fra Storbritannia i 1956 vært preget av interne stridigheter og uro. Det brøt ut borgerkrig i 1955, og etter at Sudan ble selvstendig i 1956 har landet vært gjennom lange perioder med interne konflikter og krig. Hva skjer der nå?
Etter mange års borgerkrig ble det inngått en fredsavtale i 1972 mellom myndighetene i Khartoum og opprørsbevegelsen i sør. Fredsavtalen ble brutt i 1983, og borgerkrigen blusset på nytt opp mellom det islamske Nord-Sudan og det kristne Sør-Sudan. Selv om religion har bidratt til å forsterke skillelinjene og motsetningene mellom nord og sør, har konflikten i stor grad dreid seg om fordeling av landets ressurser, primært olje.
Etter om lag 22 år med borgerkrig ble myndighetene enige om en fredsavtale i 2005. Samme år ble det etablert en overgangsregjering i Sør-Sudan, i påvente av en avklaring av landets fremtid. I tråd med fredsavtalen ble det i 2011 avholdt folkeavstemning. Over 98 prosent stemte for selvstendighet, og den 9. juli 2011 ble landet formelt en selvstendig stat.
Konflikt på flere fronter
Det viste seg snart at konfliktene ikke var over med dette. Allerede etter to år, i 2013, brøt det ut borgerkrig i Sør-Sudan. Årsaken til konflikten var maktkampen mellom president Salva Kiir og visepresident Riek Machar.
I tillegg til konflikten mellom nord og sør, har det også vært konflikt og krig i Sudans vestlige region, Darfur. Regionen har i historien vært underlagt ulike riker, men har i perioder også vært selvstendig. Fra 1700-tallet ble Darfur i økende grad en sentralisert stat med hovedstaden Al-Fashir. Etter en turbulent periode, blant annet som en del av det osmanske riket, ble Darfur en del av det britisk-egyptiske Sudan i 1916.
Etter frigjøringen fra Storbritannia i 1956, forble Darfur en del av Sudan. Også i Darfur har det vært flere kriger om selvstendighet. Siden 2003 har det vært en rekke kamphandlinger mellom opprørsgrupper og sentralmyndighetene i Khartoum. FN anslår at mer enn 300 000 mennesker er døde som følge av konflikten.
I 1989 gjennomførte daværende general i det sudanske forsvaret, Omar al-Bashir, et statskupp mot det sittende styret i landet. Han ble innsatt som statssjef, og i 1993 ble han utnevnt til president, en posisjon han beholdt til 2019. Da ble al-Bashir avsatt etter at det fra 2018 hadde vært massive demonstrasjoner og opptøyer mot presidenten og hans regime. Et militært overgangsråd ble opprettet og skulle ifølge visepresidenten styre landet i to år, frem til nytt presidentvalg.
Abyei
Til tross for fredsavtalen mellom Sudan og Sør-Sudan er det flere forhold mellom landene som kan føre til ny krig. Et slikt forhold gjelder særlig området Abyei, en region som ligger på grensen mellom de to landene. Dette området var et konfliktområde også under kampene for et selvstendig Sør-Sudan. Den viktigste årsaken til konflikten er de rike oljeforekomstene i regionen. Abyei ligger i dag nord for grensen mellom Sudan og Sør-Sudan, men Sør-Sudan gjør, i likhet med Sudan, krav på området. I henhold til fredsavtalen er det innbyggerne i Abyei som selv skal avgjøre hvilket land de skal tilhøre. Uenigheten om Abyeis status har ført til flere væpnede konflikter.
Konflikten blusser opp
Sudans øverste militære, general Abdel Fattah al-Burhan oppløste i oktober 2021 overgangsregjeringen og erklærte unntakstilstand i landet. Siden da har Sudan på nytt vært preget av store demonstrasjoner, og politisk og sosial uro. I desember 2022 ble militære og sivile ledere enige om en avtale om en sivil overgangsregjering som skulle styre landet i to år. Til tross for avtalen fra desember 2022 har uro og vold preget dagliglivet for sivilbefolkningen.
Lørdag 15. april i år oppstod det ny og alvorlig uro i hovedstaden Khartoum. Det kom meldinger om militærkupp og at paramilitære styrker, Rapid Support Forces, under ledelse av den tidligere krigsherren, general Mohamed Hamdan Dagalo hadde inntatt den internasjonale flyplassen i hovedstaden. Det kom også meldinger om kamper utenfor Forsvarsdepartementet og Hærens overkommando. Ifølge rapportene har hæren, under ledelse av Abdel Fattah al-Burhan, kontroll over presidentpalasset. Al-Burhan er mannen som har ledet overgangsstyret og som selv gjennomførte militærkuppet i 2021 og som stod sammen med Dagalo den gangen. Disse to er nå bitre fiender.
Allerede tirsdag 18. april rapporterte Verdens helseorganisasjon (WHO) om over 270 drepte og mer enn 2600 sårede. Det ble også rapportert om en 24-timers våpenhvile, men den ble aldri iverksatt. Hovedpersonene i den voldsutøvelse verden er vitne til i Sudan nå er de to generalene. I tillegg til de underliggende årsakene til konflikt og krig, mener mange eksperter at en viktig årsak er kamp om makt og privilegier, og at både Al-Burhan og Dagalo har store forretningsinteresser i landet.
Konflikten har også en geopolitisk dimensjon der Russland, USA, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater søker innflytelse i landet.
Lang kamp for demokrati
Sudan er blant landene der overgrep mot menneskerettighetene har vært mest graverende. Det er anslått at over to millioner mennesker er drept som følge av kamphandlinger og rene massakre. Over fire millioner mennesker er flyktninger i eget land.
Befolkningen har i mange tiår kjempet for fred og demokrati. Da befolkningen i Khartoum gikk ut i gatene i 2019 gikk ut i gatene for å vise sin misnøye med landets autoritære president, klarte de å tvinge al-Bashir til å gå av. Det skjedde etter 30 års brutalt styre. Allerede i 2008 ble al-Bashir anklaget for folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten av den internasjonale domstolen i Haag, men han er aldri stilt til ansvar for de ugjerningene han er anklaget for.
Norges rolle i Sudan
Utenriksminister Anniken Huitfeldt har uttrykt bekymring over utviklingen i Sudan, og har sagt at bruk av militære virkemidler vil kunne undergrave muligheten til å etablere et sivilt, demokratisk styre. Norske myndigheters bekymring må ses på bakgrunn av vårt omfattende samarbeid med landet over lang tid.
En viktig grunn til det det brede norske engasjementet i Sudan har sitt utspring i norske frivillige organisasjoners arbeid i landet tilbake til 1970-tallet, blant dem Kirkens Nødhjelp, Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp. Reportasjer og bilder fra det borgerkrigsherjede landet den gangen vekket et stort engasjement i Norge. Allerede fra 1963 inngikk Universitetet i Bergen et samarbeid med Universitetet i Khartoum.
Norge har basert det bredere engasjement på et ønske om å støtte gjennomføringen av fredsavtalen fra 2005, og å skape et best mulig grunnlag for et selvstendig Sør-Sudan. Utover dette har sikkerhetsperspektivet vært en sentral faktor: En fredelig utvikling i Sudan, Afrikas tredje største land, er viktig for en fredelig utvikling i regionen. Sudan har vært et av de største mottakerland av norsk bistand.
På grunn av Norges langvarige og brede engasjement i Sudan, og senere Sør-Sudan, har Norge godt innpass i de sentrale miljøene. Vi har derfor hatt et godt utgangspunkt for å være en pålitelig og stabil partner for myndigheten både i nord og sør. Norge har også arbeidet tett sammen med USA og Storbritannia i den såkalte «Troikaen» for å finne politiske løsninger på konfliktene i Sudan og Sør-Sudan.
Forsvarets bidrag
Som en del av den norske innsatsen har også Forsvaret over flere tiår hatt et betydelig engasjement i Sudan og senere Sør-Sudan. Norge har hatt soldater og offiserer i syv ulike operasjoner. Operasjonene med størst norsk deltakelse er United Nations Mission in Sudan, (UNMIS) som gikk fra 2005 til 2011, United Nations – African Union Hybrid Operation in Darfur (UNAMID), som ble avsluttet i 2020, og United Nations Mission in South Sudan (UNMISS). Mer enn 500 norske soldater og offiserer har tjenestegjort i operasjonene. Hilde Frafjord Johnsen var i perioden juni 2011 til juli 2014 spesialrepresentant for i FNs generalsekretær i Sør-Sudan og den øverste leder for UNMISS. I mars i år forlenget Sikkerhetsrådet mandatet for UNMISS med ett år, frem til 2024.
En uviss fremtid
Eter snart to uker med kamphandlinger og flere brutte våpenhviler er det få tegn til fredsvilje hos partene. Den humanitære situasjonen for sivile i Khartoum blir stadig vanskeligere. Det er mangel på mat, vann, drivstoff og andre nødvendige varer. WHO melder om mer enn 400 drepte og over 3500 sårede siden kampene brøt ut 15. april. De norske diplomatene i Khartoum er de siste dagene evakuert. Det samme gjelder for de fleste europeiske landene som har hatt diplomatisk representasjon i Sudan. Situasjonen i landet er svært alvorlig, og fremtiden er usikker. På kort sikt er det lite som tyder på at befolkningen går en fredelig fremtid i møte.