Vi er vant til å få informasjon umiddelbart. Med noen tastetrykk kan vi finne ut hva som skjer, hvor vi skal gå og hva myndighetene anbefaler. Men hva gjør vi når nettet er borte? Egenberedskap handler om mer enn å ha mat og vann i skapet. Det handler også om å gjøre oss selv og samfunnet bedre rustet når det uventede skjer.
Det er vanskelig å forestille seg en hverdag uten mobiltelefonen. Vi bruker den som bankkort, kart, avis, radio og informasjonskanal, og når noe skjer, er det gjerne mobilen vi griper etter først. Men hva skjer hvis mobilnettet plutselig er nede, internett ikke fungerer og vi verken får kontakt med familien eller finner ut hva som har skjedd? Kanskje virker heller ikke betalingssystemene, og når vi kommer hjem, oppdager vi at strømmen har gått.
Det trenger ikke å være en krig eller en stor katastrofe for at hverdagen skal bli snudd på hodet. Ekstremvær, strømbrudd, tekniske feil, cyberangrep eller sabotasje kan ramme funksjoner vi er helt avhengige av. Når flere systemer svikter samtidig, kan konsekvensene raskt bli større enn den enkelte hendelsen isolert sett skulle tilsi.
Det er nettopp derfor vi trenger egenberedskap. Under årets egenberedskapsuke, som arrangeres 26. oktober til 1. november, settes det særlig søkelys på hvordan vi kan få og dele informasjon dersom mobilnett og internett ikke fungerer som normalt. Temaet illustrerer en viktig side ved samfunnssikkerheten: Vi må ikke bare være forberedt på at noe kan gå galt, men også på hvordan vi skal håndtere situasjonen når det skjer.
Et sårbart, men velfungerende samfunn
Norge er et trygt og velfungerende samfunn. Vi har stabile forsyninger, en godt utbygd infrastruktur og offentlige tjenester som i stor grad fungerer som de skal. Nettopp derfor kan det være lett å glemme hvor avhengige vi er av at systemene rundt oss virker. Vi forventer at strømmen er der når vi skrur på lyset, at vannet kommer ut av springen, og at vi kan betale, kommunisere og hente informasjon når vi trenger det.
Samtidig er det sikkerhetspolitiske bildet blitt mer krevende. Krig i Europa, økt stormaktsrivalisering og en mer sammensatt trussel fra blant annet cyberoperasjoner, sabotasje og påvirkning gjør at vi må tenke bredere om samfunnets sårbarhet. I tillegg kommer naturhendelser og andre uforutsette kriser som kan ramme kritisk infrastruktur og forsyningslinjer.
Dette betyr ikke at vi skal gå rundt og forvente det verste. Men det betyr at vi må erkjenne at heller ikke Norge er skjermet mot alvorlige hendelser, og at det ikke alltid vil være mulig å opprettholde alle samfunnsfunksjoner som normalt. God beredskap handler om å ta denne erkjennelsen på alvor uten å la den utvikle seg til frykt.
Egenberedskap er samfunnsberedskap
Myndighetene anbefaler at flest mulig skal kunne klare seg selv i én uke dersom viktige tjenester blir borte. Det innebærer blant annet å ha tilgang på drikkevann og mat, mulighet til å holde seg varm, nødvendige medisiner og utstyr for å få informasjon uten å være avhengig av mobiltelefonen. Det kan også være nødvendig å tenke gjennom hvordan man skal betale dersom de vanlige betalingsløsningene ikke fungerer.
Slike forberedelser kan virke enkle, men de har betydning langt utover den enkelte husholdning. I en større krise vil nødetater, kommuner og andre beredskapsaktører måtte prioritere ressursene sine. Dersom mange kan håndtere de første dagene uten umiddelbar hjelp, blir det lettere å rette innsatsen mot dem som er mest utsatt, eller som har behov for medisinsk hjelp og annen kritisk bistand.
Egenberedskap er derfor ikke bare et individuelt ansvar. Det er også et bidrag til samfunnets samlede motstandskraft. Med andre ord – din egenberedskap er en del av Norges beredskap. Jo bedre forberedt befolkningen er, desto større handlingsrom får myndighetene når belastningen på samfunnet øker.
Beredskapsvenner
Men dette må ikke forstås som at hver enkelt skal overlates til seg selv. Tvert imot er noe av det viktigste ved egenberedskap at vi tenker gjennom hvordan vi kan samarbeide og hjelpe hverandre. Familie, venner og naboer kan være avgjørende ressurser når vanlige tjenester ikke fungerer. Kanskje har naboen en alternativ varmekilde, mens du har en batteridrevet radio. Kanskje kan noen stille med transport, eller hjelpe en eldre person i nærområdet som har vanskeligheter med å skaffe seg informasjon.
Vi har ulike ressurser, kunnskaper og forutsetninger. Ved å kjenne hverandre og snakke sammen før noe skjer, kan vi utnytte disse forskjellene til alles fordel. Et robust samfunn består ikke av mennesker som har alt de trenger selv, men av mennesker og fellesskap som kan utfylle hverandre.
Informasjon er en del av beredskapen
Årets tema minner oss også om at beredskap ikke bare handler om materielle ressurser. I en krise trenger vi å vite hva som skjer, hvor vi kan få hjelp, og hvilke råd vi bør følge. Dersom de digitale kanalene vi vanligvis bruker, faller bort, må det finnes andre måter å nå fram med viktig informasjon på.
Her har myndighetene et ansvar for å sikre alternative kommunikasjonskanaler og gjøre det kjent hvor befolkningen kan finne informasjon. Samtidig har vi som innbyggere et ansvar for å vite hvilke kilder vi kan stole på, og for å være forberedt på at informasjonstilgangen kan bli begrenset.
I en uoversiktlig situasjon kan rykter og feilinformasjon spre seg raskt. Det kan skape usikkerhet og i verste fall bidra til at mennesker handler på feil grunnlag. Evnen til å vurdere informasjon kritisk, skille mellom bekreftede opplysninger og spekulasjoner og følge råd fra troverdige kilder er derfor også en del av egenberedskapen.
Det er lurt å undersøke på forhånd hvordan kommunen informerer ved større hendelser, og hvilke alternativer som finnes dersom mobilnettet eller internett ikke er tilgjengelig. En batteridrevet radio kan være nyttig, men det er minst like viktig å vite hvor man kan henvende seg, og hvordan man kan holde kontakt med andre dersom de vanlige kanalene svikter. I årets meningsmåling oppdaget vi at det fortsatt skorter på dette, i mange kommuner.
Vi må forberede oss sammen
Egenberedskap trenger verken å være komplisert eller kostbart. For noen vil det første steget være å skaffe ekstra drikkevann og mat som kan oppbevares over tid. For andre kan det handle om å finne fram nødvendig utstyr, sørge for alternative betalingsmuligheter eller lage en plan for hvordan familien skal holde kontakt dersom mobilnettet er nede. Det viktigste er å begynne med det man har mulighet til, og bygge videre derfra.
Vi må samtidig huske at ikke alle har de samme forutsetningene for å forberede seg. Noen har begrenset økonomi, andre bor alene eller er avhengige av tjenester og hjelpemidler som krever strøm. Derfor er det viktig at egenberedskap ikke blir en forventning om at alle skal klare seg uavhengig av andre. Myndighetene har fortsatt et grunnleggende ansvar for befolkningens sikkerhet, og frivillige organisasjoner, næringslivet og lokale fellesskap spiller viktige roller i den samlede beredskapen.
Det er i samspillet mellom disse aktørene at et samfunn blir robust. Den enkelte må ta ansvar for det man selv kan gjøre, samtidig som vi må opprettholde ordninger og fellesskap som gjør det mulig å hjelpe dem som ikke kan klare seg alene.
Egenberedskapsuka er en anledning til å tenke gjennom hva vi selv kan bidra med. Ikke fordi vi skal gå rundt og være redde for at noe skal skje, men fordi forberedelser gir trygghet og handlingsrom når hverdagen ikke lenger fungerer som normalt.