Internt fordrevne

Et flertall av de som er på flukt i dag er internt fordrevne. Disse menneskene er på flukt i eget land. De befinner seg i konfliktområder hvor de mangler beskyttelse fra egen stat, samtidig har de ikke krav på internasjonal beskyttelse gjennom Flyktningkonvensjonen.

Millioner av mennesker er på flukt fra vold, konflikt, forfølgelse, undertrykkelse, naturkatastrofer eller andre årsaker som gjør deres hjemplass ubeboelig. De som kan defineres som flyktninger etter FNs Flyktningkonvensjon av 1951 har muligheten til å søke internasjonal beskyttelse. Dette gjør konvensjonen til flyktningers viktigste beskyttelsesinstrument. Utfordringen for internt fordrevne at de ikke regnes som flyktninger i FNs flyktningkonvensjon.

Manglende rettigheter

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har hovedansvaret for å ivareta rettighetene til verdens flyktninger, samt å påse at Flyktningkonvensjonen blir overholdt. Mennesker på flukt må imidlertid ha krysset en internasjonalt anerkjent grense for å ha krav på denne beskyttelsen. Hvorvidt tvangsfordrevne har reist over landegrensen eller ikke, er altså avgjørende for deres rettigheter og beskyttelsesmuligheter etter konvensjonen.

Internt fordrevne forblir ansvaret til myndighetene i hjemlandet, selv når det er nettopp disse myndighetene som er ansvarlige for at de har sett seg nødt til å flykte. Internt fordrevne flykter ofte til områder som er svært utilgjengelig, og dermed er det vanskelig for humanitære organisasjoner å nå dem. Det gjør internt fordrevne til noen av de mest sårbare menneskene i verden.

Det finnes ingen internasjonal traktat eller konvensjon som omhandler internt fordrevne. FN utga i midlertidig i 1998 retningslinjene «Guiding Principles on Internal Displacement» som inneholder prinsipper for beskyttelse og humanitær hjelp. I hovedsak retter dokumentet fokuset på staters plikt til å forhindre at egen befolkning blir fordrevet. Det presiserer også hvilket ansvar nasjonale myndigheter har mens folk er fordrevet, og når de fordrevne skal vende hjem igjen.

Likevel styrker ikke FNs retningslinjer rettsstillingen til internt fordrevne. Prinsippene er ikke juridisk bindende. I tillegg er myndighetene ofte enten ansvarlige eller medansvarlige for at innbyggerne er drevet på flukt til å begynne med.

Drastisk økning i antall internt fordrevne

Kriger, konflikter og forfølgelse er i dag en viktig årsak til at flere mennesker flykter fra hjemmene sine. Ved inngangen av 2020 viser Flyktninghjelpens flyktningregnskap at antallet mennesker på flukt var steget til svimlende 79,5 millioner. Til sammenligning var 41,2 millioner på flukt for ti år siden. I følge Internal Displacement Monitoring Centre (IDMC), som årlig publiserer rapporter og tallmateriale om internt fordrevne, var 50,8 millioner mennesker på flukt i eget land i 2020. Dette er det høyeste tallet siden 2012.

I stor grad er dette et resultat av det endrede konfliktbildet verden står overfor. I dag er de færreste konflikter mellomstatlige, i stedet er hele ni av ti konflikter borgerkriger. Moderne krigføring er i mindre grad en konfrontasjon mellom profesjonelle hærer. I stedet er det ofte kamper mellom militære og sivile i samme land. Dermed blir skillet mellom stridende og ikke-stridende uklart.

En parallell tendens er at sivile dødsfall i krigstid gradvis har økt. Ved forrige århundreskiftet var rundt fem prosent av dødsfall i krig sivile. I løpet av første verdenskrig steg prosentandelen til 15, og videre til 65 prosent ved slutten av andre verdenskrig. I krigene som raste på 1990-tallet utgjorde de sivile tapene mer enn 90 prosent. Når kamphandlinger finner sted i befolkningstette områder, tvinges sivilbefolkningen til å flykte.

Et flertall av de som ble drevet på flukt i 2019, flyktet imidlertid fra naturkatastrofer, særlig knyttet til flom og stormer i følge IDMC. Med klimaendringer, er det derfor sannsynlig at at antall interne flyktninger vil fortsette å øke i årene framover.

Hvor er mennesker på flukt i eget land?

I følge IDMC er de statene med flest internt fordrevne som følge av krig og konflikt: Syria (6,5 millioner), Colombia (5,57 millioner), Den demokratiske republikken Kongo (5,5 millioner), Jemen (3,6 millioner) og Afghanistan (3 millioner). Videre følger Somalia, Nigeria og Sudan.

Selv om det finnes internt fordrevne i land over hele verden, er det er særlig stort problem i Afrika. Rundt 40 % av alle internt fordrevne er i Afrika i følge IDMC. Vold og konflikter er hovedårsaken til at mennesker i Afrika legger på flukt. Men mange blir også drevet på flukt som følge av flom, stormer, og tørke.

Midtøsten og Nord-Afrika har sett en økning i antall internt fordrevne de siste ti årene. Demonstrasjonene i forbindelse med Den arabiske våren i 2011 førte til ustabilitet og trigget borgerkrig i flere av landene i regionen. Dette har ført store bølger av mennesker på flukt. De mest alvorlige situasjonene har vi sett i  Syria og Jemen.

Hva gjøres for internt fordrevne?

Selv om FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) sitt mandat ikke dekker internt fordrevne, så har organisasjonen gradvis også tatt ansvar for veldig mange internt fordrevne. I hovedsak foregår dette arbeidet i samordning med andre humanitære organisasjoner.

I 2005 signerte UNHCR en avtale med andre bistandsaktører, som går ut på at de ulike organisasjonene skal ha ansvar og lede hver sin del av bistandsarbeidet. UNHCR skal påse at internt fordrevne får beskyttelse, samt arbeide med drift av krisesentre og leire. FNs barnefond (UNICEF) har hovedansvar for ernæring, mens Verdens helseorganisasjon (WHO) skal arbeide for å bedre helsen blant internt fordrevne. Ansvarsfordelingen har bedret samordningen og koordineringen av bistand til internt fordrevne.

Samtidig legger staters suverenitet hindringer på arbeidet internasjonale organisasjoner kan gjøre. Stater kan velge å vanskeliggjøre humanitære aktørers innpass. Assad-regimet i Syria for eksempel forsøkt å forhindre FNs hjelpeorganisasjonens tilgang til landet. tillegg kan sikkerhetssituasjonen gjøre det være svært vanskelig for organisasjoner å komme til i krisesituasjoner og konfliktområder for å yte nødhjelp. 

Mye arbeid gjenstår med andre ord for å bedre situasjonen for en av verdens mest sårbare gruppe mennesker.