Brexit ble langt mer krevende enn de fleste hadde sett for seg. Det skulle ta over fire år fra Storbritannia bestemte seg for å forlate EU, før brexit-prosessen kunne betegnes som ferdig.
Den 23. juni 2016 stemte 51,9 % av stemmeberettigede briter for at Storbritannia skulle trekke seg ut av Den Europeiske Union (EU). Den 29. mars 2017 meldte daværende statsminister Theresa May Storbritannia offisielt ut av unionen. Ifølge artikkel 50 i EUs Lisboa-traktat, som omhandler utmeldelser av EU, skulle partene få to år på seg til å fremforhandle en avtale om hvordan utmeldelsen skulle foregå. Dette blir ofte omtalt som skilsmisseavtalen. Storbritannia skulle derfor ha offisielt trådt ut av EU den 29. mars 2019. Slik gikk det imidlertid ikke.
May fikk sine avtaleforslag nedstemt i det britiske parlamentet. Etter flere mistillitsforslag valgte hun til slutt å gå av, og Boris Johnson tok over som statsminister i juli 2019. Han klarte etter flere runder til slutt å få gjennom en skilsmisseavtale, og Storbritannia forlot unionen til jubel og fyrverkeri fra brexit-tilhengerne den 31. januar 2020.
Brexit-sagaen var likevel ikke over med det. Forhandlingene som pågikk i nesten tre år handlet nemlig kun om vilkårene for Storbritannias utmelding. Etter at utmeldelsen var et faktum pågikk forhandlingene om hvordan forholdet mellom EU og Storbritannia skulle se ut etter at den elleve måneder lange overgangsfasen ble avsluttet den 31. desember 2020. Med 23 timer til overs, klarte EU og Storbritannia å bli enige om en avtale, og den evinnelige brexitsagaen fikk en endelig sluttstrek.
Skilsmisseavtalen
Da Storbritannia annonserte at landet skulle forlate EU, startet prosessen med å fremforhandle en avtale for vilkårene for utmeldelsen. For eksempel skulle det bli enighet om hvor mye Storbritannia skyldte EU, hvilke rettigheter briter som bodde i EU-land – og EU-borgere som bodde i Storbritannia – skulle ha, samt hvordan grensen mellom Irland og Nord-Irland skulle håndteres.
Etter nesten to år med intense forhandlinger ble en avtale fremlagt den britiske regjeringen i midten av november 2018. Etter lange diskusjonsrunder ble avtalen godkjent. Dette førte imidlertid til at flere fremtredende regjeringsmedlemmer trakk seg i protest. Den 25. november ble avtalen også godkjent av statslederne i de øvrige EU-landene.
En sentral del av avtalen var spørsmålet om Storbritannia skulle betale sin andel av alle budsjettforpliktelser de hadde vært med på å vedta for EU. Her ble det enighet om at Storbritannia skulle betale omtrent 39 milliarder pund fram mot 2020.
Et annet vanskelig spørsmål, var grensen mellom Irland – som er et EU-medlem, og Nord-Irland – som er en del av Storbritannia. Hverken Irland eller Nord-Irland ønsker grensesperringer på tvers av øya. Dette er heller ikke ønskelig fra britisk eller EUs side, ettersom den åpne grensen er en sentral del av avtalen som sikret fred i Nord-Irland i 1998.
Irskegrensen
Storbritannia og Irland har hatt en avtale om åpen grensepassering siden 1923. Gjennom EU-medlemskapet var både Irland og Nord-Irland del av et felles marked og en felles tollunion. Dette fjernet nærmeste alle fysiske tegn på grensen mellom de to landene, og var med på å dempe spenningene i konflikten i Nord-Irland. En åpen grense er også sentralt i Langfredagsavtalen fra 1998 som sikret fred i den britiske provinsen.
Brexit har imidlertid skapt usikkerhet for den skjøre freden i Nord-Irland. For det første vil det med Storbritannias, og dermed Nord-Irlands, utmeldelse av EU bli en fysisk grense mellom Irland og Nord-Irland. Irland har vært tydelig på at det er uaktuelt å stenge grensen til Nord-Irland etter brexit.
For det andre kunne Nord-Irland vente seg over 3,5 milliarder euro i støtte fra EU mellom 2014 og 2020. Over 8 prosent av landets BNP er avhengig av EU-støttede programmer. Etter brexit må disse EU-midlene erstattes av overføringer fra London.
Handelsavtalen mellom Storbritannia og EU etter brexit, vil for Nord-Irland utgjøre vilkårene for handel med naboen i sør. Omtrent 25 prosent av Nord-Irlands eksport går til Irland, og under 2 prosent andre veien. Dette er ikke store tall, men dersom Storbritannia går ut av EU uten en frihandelsavtale på plass, vil det skape enda dårligere vilkår for handel mellom de to landene. I tillegg vil det å få på plass en felles kontroll av tollgrensen bli meget vanskelig i en allerede spent situasjon.
Mays regjering foreslo å bringe hele Storbritannia midlertidig inn i EUs tollunion for å gi tilstrekkelig tid til å finne en teknisk og juridisk løsning på grensespørsmålet. Dette ble imidlertid ikke tatt godt i mot av britiske politikere. Flere oppfattet den midlertidige løsningen som at Brussel fremdeles ville ha kontroll over Storbritannia.
De første avstemmingene
Den 4. desember 2018 startet debatten om Mays skilsmisseavtalen i Underhuset i det britiske parlamentet. For å få avtalen gjennom krevdes det at over halvparten av parlamentarikerne stemte for. Dette så det ikke ut til at May ville få til, og avstemningen ble derfor utsatt.
Allerede den 12. desember fremmet over 15 % av medlemmene av parlamentsgruppen til Mays eget parti, De konservative, et mistillitsforslag mot henne. Resultatet av mistillitsvotumet ble 200 av 316 mulige i Mays favør.
May annonserte at avstemningen over brexit-avtalen skulle holdes i Underhuset innen den 21. januar 2019. Under EUs toppmøtet i Brussel 13.-14. desember 2018 ba hun EUs medlemsland om hjelp til å redde avtalen. Blant annet ville May ha nye forhandlinger for å avklare sentrale utfordringer – først og fremst irskegrensen. EU-kommisjonen sa imidlertid nei til reforhandlinger.
Flere nederlag for May
Da avstemningen endelig ble holdt den 15. januar 2019, hadde ikke May klarte å sikre noen sentrale endringer i avtalen. Dermed var det heller ingen overraskelse at Underhuset stemte nei. Etter avstemningen annonserte Jeremy Corbyn, leder for opposisjonspartiet Labour, at han ville fremme mistillitsforslag mot Theresa May.
Mistillitsforslaget ble stemt over den 16. januar. Selv om det var ventet at May ville bli sittende som Storbritannias statsminister, overrasket det mange hvor knapt flertall hun fikk. Kun 19 stemmer skilte ja- og nei-siden.
Etter å ha arbeidet hardt for å endre avtalen slik at den skulle bli bedre mottatt blant britiske politikere, la May den frem for Underhuset på nytt den 12. mars. Dette var kun 17 dager før brexit skulle finne sted, 29. mars. Bare dagen før hadde hun møtt EU-president Jean-Claude Juncker i Strasbourg for å diskutere irskegrensen. De ble enige om en «juridisk bindende» endring. Underhuset lot seg imidlertid ikke overbevise. Avtalen ble nedstemt, og det var det nok et stort nederlag for den britiske statsministeren.
Utsettelser
I to år forhandlet May med EU om en avtale bare for å få den nedstemt to ganger i det britiske Underhuset. Knapt noen uker før Storbritannia skulle tre ut av EU, søkte May EU derfor om en tremåneders utsettelse av Brexit.
EU ble enige om to alternativer til britene: Første alternativ var å få en kort utsettelse av brexit til den 22. mai. Dette innebar imidlertid at Underhuset først måtte godta avtalen som var fremforhandlet – altså den som allerede hadde blitt nedstemt to ganger – innen den 29. mars. Daværende president for EUs høyeste politiske organ, Det europeiske råd, Donald Tusk, la også til at det var helt uaktuelt for EU å endre noen punkter i den fremforhandlede avtalen.
Alternativ to var at dersom avtalen igjen ble nedstemt, ville britene få frem til den 12. april til å fortelle hva de ønsket videre. Om de ønsket en brexit uten avtale – ofte kalt en «hard» brexit, en ny folkeavstemning, eller ingen brexit i det hele tatt.
På det som skulle vært brexit-dagen – den 29. mars 2019 – stemte Underhuset igjen ned Mays avtale. Mye tydet derfor på at Storbritannia gikk mot å forlate EU uten en avtale den 12. april. Befolkningen begynte å hamstre mat fra butikkene i frykt for dette scenarioet. Forsvaret forberedte seg på å sette inn soldater for å håndtere situasjonen, og en gammel atombunker ble gjort om til en krisehåndteringssentral.
Ny statsminister
Krisen ble imidlertid avverget. Den 11. april, dagen før Storbritannia skulle ha forlatt EU uten avtale, ble EU-toppene enige om å gi Storbritannia et halvt års utsettelse – til den 31. oktober 2019. May fortsatte å kjempe for å finne politiske forlik som kunne sikre et flertall for avtalen. Presset mot henne ble imidlertid stort internt i Det konservative partiet. Den 24. mai annonserte May sin avgang, og Boris Johnson overtok som statsminister.
Boris Johnson var tydelig på at han ønsket å holde fast på Storbritannias uttredelse av EU den 31. oktober. Bare 14 dager før denne fristen, ble Johnsons versjon av skilsmisseavtalen godkjent på EU-toppmøtet i Brussel. Avtalen var i all hovedsak ganske lik Theresa Mays. Hovedforskjellen var at Johnson mente å ha løst floken med irskegrensen som var med på å velte Mays avtaler.
Johnsons forslag var at Nord-Irland skulle forbli i den britiske tollunionen, men tilpasse seg EU-reguleringer på området. For å unngå grensekontroll skulle EU-toll ilegges varer før de ankom havner og flyplasser i Nord-Irland, for så å bli tilbakebetalt for varer som forble i Nord-Irland og ikke ble tatt inn i EU over grensen til Irland.
Nye utsettelser
Det nordirske unionistpartiet DUP varslet at de var imot avtalen. Partiet mente den i praksis ville reise en tollbarriere i Irskesjøen mellom Nord-Irland og resten av Storbritannia. De anså dette som et brudd på lovnadene fra regjeringen og et skritt som på sikt kunne øke sannsynligheten for et forent Irland. Republikken i sør hadde på sin side vært med på å stemme frem avtalen på EU-toppmøtet, og mente den var bra både for Nord-Irland og Irland. Heller ikke Labour eller Liberaldemokratene støttet avtalen, og den ble dermed avvist.
Johnson ble da tvunget til å be EU om enda en utsettelse. Parlamentet hadde nemlig vedtatt en lov, imot regjeringens ønsker, om at Storbritannia måtte be om en utsettelse dersom det ikke ble enighet i parlamentet om en avtale. Dette skulle hindre Johnson fra å gjennomføre en «hard» brexit. Johnson sendte det nødvendige brevet til EU-toppene og ba om 31. januar som ny utmeldingsdato. Han nektet imidlertid å undertegne det, og la til et eget brev der han oppfordret dem til ikke å gå med på utsettelsen.
EU-lederne godtok å gi Storbritannia en utsettelse til den 31. januar 2020. Dette ga imidlertid ikke mulighet til å reforhandle avtalen – utsettelsen var kun for å gi britene tid til å gjennomføre nødvendig formelt lovverk nasjonalt. I tillegg måtte Johnson fremdeles få gjennom avtalen i parlamentet. Hans største utfordring var at hans egen regjering hadde mindretall i parlamentet.
Endelig brexit
Johnson annonserte derfor at det skulle avholdes nyvalg den 12. desember 2019. Med gjennomføringen av brexit som sin viktigste valgkampsak, gjorde Johnson og de konservative et historisk godt valg. Nå hadde statsministeren rent flertall i parlamentet, og målet om å få i land en avtale var endelig i sikte. I starten av januar 2020 ble skilsmisseavtalen vedtatt i parlamentet, og Storbritannia kunne forlate EU klokken 23.00 den 31. januar 2020.
Brexit-sagaen fortsatte likevel. Forhandlingene fram til da handlet nemlig kun om vilkårene for Storbritannias utmelding. Etter at utmeldelsen var et faktum startet forhandlingene om hvordan forholdet mellom EU og Storbritannia skulle se ut etter at den elleve måneder lange overgangsfasen ble avsluttet den 31. desember 2020. Fram til da fortsatte Storbritannia å være en del av EUs indre marked og tollunionen.
Overgangsperiode og nye forhandlinger
Siden forhandlingene startet i mars 2020, og fram mot fristen, var partene lenge knapt mulige å rikke. Det var lite kompromissvilje igjen hos hverken EU eller Storbritannia, som hadde utviklet et anstrengt forhold gjennom årene med skilsmisseforhandlinger.
Flere områder var særlig vanskelige å bli enige om. Et av de var EUs krav om at britene må underrette seg EUs standarder og regler dersom de skal få tilgang til det indre markedet uten toll og kvoter. Britene mener på sin side at hele poenget med brexit var å slippe å følge EUs felles regler og krav, samt å sikre Storbritannias suverenitet.
Fiskerettigheter har også blitt et vanskelig tema. Britene ønsker å begrense muligheten for at EU-land skal kunne fiske i britisk farvann. Som EU-medlem har britiske fiskere hatt 25 % av fiskekvotene i britiske farvann – nå ønsket de 50%. EU ønsker på sin side å beholde sine omfattende fiskerettigheter. Selv om fiske kun utgjør en liten del av britisk økonomi, var det en viktig kampsak for brexit-forkjemperne i 2016. Det har gjort temaet symbolsk viktig i forhandlingene.
Situasjonen tilspisser seg over irskegrensen
Det hastet med å få enighet om en avtale. Begge partene anså lenge oktober 2020 som siste mulighet til å få gjennom en avtale dersom alle EUs 27 medlemsland, det britiske parlamentet og EU-parlamentet skulle ha tid til å godkjenne den. Avstanden mellom partene forhindret lenge noen enighet, og i oktober 2020 førte dette til en ukes lang stopp i forhandlingene.
I september 2020 tilspisset forhandlingene seg da det britiske parlamentet vedtok en lov som delvis undergravde skilsmisseavtalen. Gjennom loven ble det åpnet for at Johnsons regjering kunne avgjøre spørsmål om handel mellom Nord-Irland og resten av Storbritannia. Dette ville effektivt tilsidesette deler av skilsmisseavtalen angående irskegrensen.
EU annonserte at det ble forberedte en juridisk sak mot Storbritannia dersom ikke de delene av lovforslaget som bryter med skilsmisseavtalen ble skrotet. I desember gikk den britiske regjeringen med på å fjerne de kontroversielle formuleringene i lovforslaget etter at partene kom til enighet om irskegrensen. Etter årevis med strid, ble det enighet om regler som skal sikre åpne grenser mellom Irland og Nord-Irland.
Avtalen innebærer at det ikke vil være kontroller langs grensen, og Nord-Irland vil fortsette å følge mange av EUs regler til tross for brexit. I stedet vil det opprettes en regulatorisk grense mellom Nord-Irland og resten av Storbritannia. Det betyr at det vil forekomme kontroller av noen varer som fraktes fra England, Wales eller Skottland til Nord-Irland, for å sjekke at de møter EUs standarder.
En avtale i boks
Mens fristen for å få på plass en avtale nærmet seg, advarte statsminister Johnson om at Storbritannia kunne komme til å stå uten en avtale med EU over nyttår. De økonomiske konsekvensene av dette kan i så fall bli katastrofale. Katastrofen uteble heldigvis.
Juleaften 2020 ble det klart at det var enighet mellom forhandlingspartene om en brexitavtale. I hui og hast ble den britiske nasjonal forsamlingen kalt sammen for å godkjenne avtalen. Kl 00.30 den 31. desember satte dronningen sitt navn på den nye loven.
Avtalen er mindre omfattende en EØS-avtalen, men innebærer en frihandelsavtale mellom EU og Storbritannia. Det ble også enighet om de omstridte fiskerettighetene. Her vil Storbritannia gradvis overta 25 % av EUs fiskerettigheter i britiske farvann over en fem års periode. Det er også blitt enighet om nye regler for blant annet reise, arbeid og utdanning.
Ved inngangen av 2021 kunne dermed Storbritannia si farvel til EU en gang for alle, og den lange brexitsagaen er over.