Hurra for 17. mai! Vi feirer Grunnloven og Norges nasjonaldag med flagg, musikkorps og barnetog. Men hvor mye vet du om historien bak Norges selvstendighet?
La oss rette blikket mot 17. mai 1814. På Eidsvoll vedtar en forsamling av 112 representanter Norges grunnlov og velger den danske prinsen Christian Fredrik til konge av et uavhengig Norge.
Christian Fredrik får imidlertid bare noen måneder som regent. Allerede samme høst returnerer han til Danmark, etter et kort og begivenhetsrikt styre. Stortinget beslutter at Norge skal inngå en personalunion med Sverige – med felles konge, men egen grunnlov. En revidert utgave av Grunnloven blir vedtatt 4. november 1814, og samme dag velges Sveriges konge Karl XIII til Norges konge under navnet Karl II.
Hva var bakteppet for denne turbulente perioden i norsk og nordisk historie?
Uro i Norden
Napoleonskrigene hadde herjet Europa siden 1800. Danmark-Norge forsøkte først å holde seg nøytralt, men dette endret seg da Storbritannia angrep København i 1807 for å sikre seg den danske flåten. Danmark-Norge ble dermed trukket inn i krigen på fransk side og erklærte krig mot både Storbritannia og Sverige.
Russland, da alliert med Napoleons Frankrike, invaderte Finland i 1808 og tok kontroll over området. Tapet av «den östra rikshalvan» av Sverige var et hardt slag for svenskene. Samme år ble også Norge trukket inn i konflikten da Sverige invaderte østlige deler av landet. Krigen, og ikke minst tapet av Finland, førte til revolusjon i Sverige. Kong Gustav IV Adolf ble avsatt i slutten av mars 1809.
En kort periode så det ut til at de skandinaviske landene kunne bli forent under én konge. Men da danske kong Fredrik VI takket nei til Sveriges trone, ble Gustav IVs onkel, Karl XIII, innsatt som ny svensk konge i juni 1809.
Karl Johan og maktskiftet
I 1810 valgte den svenske Riksdagen den franske marskalken Jean Baptiste Bernadotte som tronarving. Han tok navnet Karl Johan og fungerte i praksis som regent på grunn av kongens sviktende helse. Håpet var at hans franske bakgrunn kunne styrke Sveriges forhold til Napoleon og kanskje gjenvinne Finland.
Men alliansen mellom Frankrike og Russland brøt sammen. I 1812 startet Napoleon sitt katastrofale felttog mot Russland. Karl Johan endret kurs og førte Sverige inn i allianse med Russland og Storbritannia mot Frankrike. Som belønning ble det antydet at Sverige kunne få Norge som erstatning for Finland.
Napoleons fall
I 1813 led Napoleon et avgjørende nederlag i slaget ved Leipzig, der Karl Johan spilte en sentral rolle som leder for alliansens nordarmé. Dette markerte begynnelsen på slutten for Napoleons regime.
I 1814 ble Paris erobret, og Napoleon sendt i eksil til Elba. Han gjorde et siste forsøk på å gjenvinne makten, men ble endelig beseiret ved Waterloo 18. juni 1815. Dermed var Napoleons æra ugjenkallelig over.
Kielfreden og Norges skjebne
I Norden markerte slaget ved Leipzig en slutt på Napoleons innflytelse. I januar 1814 møttes den svenske kronprinsen Karl Johan og den dansk-norske kongen Frederik VI i Kiel, som den gang var dansk. Den 14. januar ble Kielfreden undertegnet. Danmark måtte avstå Norge til Sveriges konge – ikke til den svenske staten – som en del av fredsoppgjøret.
Danskene fikk til gjengjeld svenske Pommern (som utgjorde store grenseområder nord i dagens Polen og Tyskland), øya Rügen i Østersjøen og én million riksdaler.
Inntil Kielfreden hadde også Grønland, Island og Færøyene vært regnet som deler av Norge. Disse områdene var imidlertid ikke inkludert i avståelsen til Sverige, og ble derfor værende under dansk kontroll.
Eidsvollsforsamlingene
Det var kanskje ikke noen overraskelse at denne fredstraktaten ikke ble mottatt med noen stor begeistring i Norge. Uavhengighetstanken hadde allerede begynt å ulme i den norske befolkningen, og Kieltraktaten kastet bensin på bålet. Christian Frederik hadde kommet til Norge i mai 1813, som Kongen av Danmarks stattholder i Norge. Hans mandat var å styrke den danske kongens posisjon i landet, men han ble snart en lederskikkelse i den norske uavhengighetsbevegelsen.
I februar 1814 reiste han rundt og samlet støtte hos framtredende borgere, mange av dansk avstamning, og kalte på kort varsel sammen til det såkalte «stormannsmøtet på Eidsvoll». Der startet arbeidet med å forberede en grunnlov og å innkalle til en riksforsamling. Målet var en selvstendig stat, og Christian Fredrik ble valgt til regent av Norge på samme møte.
Formell kongemakt fikk han imidlertid først den 17. mai 1814. Da vedtok Riksforsamlingen på Eidsvoll Norges grunnlov, og valgte Christian Fredrik til konge av Norge. Grunnloven, et dokument på 24 sider, bestående av 110 paragrafer, ble høytidelig overrakt den nyvalgte kongen. Han gikk umiddelbart i gang med å forsøke å få stormaktene, og særlig Storbritannia, til å anerkjenne den nye staten – uten hell.
Krig med Sverige
Sverige var naturlig nok lite interessert i at en dansk prins skulle bli konge av et selvstendig Norge. Den 26. juli 1814 startet krigen med at den svenske marinen angrep norske kanonbåter ved Hvaler. Sverige tok raskt full kontroll over Østfold-kysten, og Karl Johan etablerte sitt hovedkvarter i Fredrikstad.
Samtidig rykket svenske styrker inn ved Halden og nordover mot Rakkestad, der Christian Frederik hadde sitt hovedkvarter. Ved Kongsvinger møtte svenskene sterkere motstand, og norske styrker klarte å stanse fremrykningen.
Allikevel var det tidlig klart at Christian Fredrik ikke hadde så mye annet valg enn å forsøke å slutte fred med Sverige. Takket være de norske seirene ved Matrand og Skotterud kunne han gå til forhandlingsbordet med hevet hode.
Mossekonvensjonen og ny union
Den 10. august startet fredsforhandlingene i Moss. Tre dager senere var partene enige. Christian Frederik måtte abdisere, men Norge fikk beholde sin grunnlov og inngikk union med Sverige på bakgrunn av Mossekonvensjonen – ikke som følge av Kielfreden.
Svenskekongen måtte formelt velges av det norske Stortinget, og Grunnloven måtte justeres. Christian Frederik la til rette for valg av stortingsrepresentanter og abdiserte 10. oktober. Han reiste deretter tilbake til Danmark.
Den 7. oktober trådte Stortinget sammen, og den 10. oktober abdiserte Christian Fredrik og reiste tilbake til Danmark. Grunnlovsforhandlingene tok litt lenger tid, men den 4. november ble den reviderte grunnloven vedtatt, og Karl XIII av Sverige ble valgt til kong Karl II av Norge.
Selvstendighet og union
Etter 1814 ble Norge, i motsetning til tiden under Danmark-Norge, et selvstendig rike i personalunion med Sverige. Landene delte konge og utenrikstjeneste, men førte ellers hver sin selvstendige politikk. Norge fikk sin egen hovedstad, Christiania, og beholdt sin grunnlov. Grunnlovsdagen 17. mai ble raskt en viktig nasjonal markering – et symbol på frihet og selvstyre.
Unionen med Sverige var ikke uten spenninger, men den besto i over 90 år, helt fram til unionsoppløsningen i 1905.
Da Karl XIII døde i 1818, ble Karl Johan formelt konge av både Sverige og Norge. Han satte sitt preg på hovedstaden, og fikk senere gi navn til byens paradegate – Karl Johans gate. I dag er han fortsatt et synlig symbol i 17. mai-feiringen, der han sitter til hest foran Slottet i Oslo.
Og Christian Frederik? Selv om han måtte gi fra seg den norske tronen, fikk han likevel sin kongetittel. I 1839 arvet han den danske tronen etter sin barnløse fetter, Frederik VI. Dermed ble han konge til slutt – om enn i et annet rike.