India: en mangfoldig gigant

Det sies at «alt er stort i USA». De har aldri vært i India.  

Med en befolkning på 1,38 milliarder, er India verdens nest mest folkerike land etter Kina. Til sammenlikning utgjør hele Norges befolkning ca. 3,6 % av Indias folketall, og ville i indisk målestokk vært på størrelse med en liten delstat.

Mangfold er et nøkkelord for å forstå India. De etniske-, kulturelle- og språklige variasjonene er store. Det snakkes i underkant av 380 ulike språk, hvorav 23 er offisielle språk i India. Tar man med mindre utbredte språk, er antallet svulmende 18 200. Landet er multietnisk, og befolkningen består av flere tusen etniske grupper og stammer.

Det indiske landområde, som tilsvarer ca. en tredjedel av hele Europa, huser alt fra iskalde vintre i fjellandskapet i Himalaya, rekordvarmt tropisk klima og en omfattende kystlinje.

India er med andre ord en mangfoldig gigant, noe historien også har vist. I flere tusen år var landet senter for ulike høykulturer, og senere gjorde europeisk imperialisme sitt inntog. I dag regnes landet som verdens største demokrati.

Utenlandsk innflytelse på indiske subkontinentet

For over 3000 år siden var det indiske subkontinentet – som omfatter dagens Bangladesh, Butan, India, Maldivene, Nepal, Pakistan og Sri Lanka – sentrum for en av verdens første høykulturer. Eleven Indus, som også er opphavet til Indias navn, har i tusener av år gitt rom for byutvikling, fyrstedømmer og bosetting.

Da Vasco da Gama fant sjøveien fra Europa til India i 1498 var det starten på utstrakt handelsvirksomhet og kulturutveksling mellom de to kontinentene. Men europeernes ankomst markerte også begynnelsen på okkupasjon og undertrykkelse. Britenes tilstedeværelse og økende kontroll ble ikke tatt imot med åpne armer. Misnøyen mot den økonomiske utnyttingen var stor, og befolkningen opplevde at britene ikke respekterte deres religioner og levemåter.

For et område som i årtusener hadde huset fyrstedømmer, fremsto utenlandsk kontroll unektelig som uønsket. I 1857 brøt det ut et soldatopprør, som britene slo hardt ned på. Opprøret er en sentral hendelse i indisk historie da det førte til at India i 1858 formelt ble en britisk kronkoloni. Mens britene omtaler soldatopprøret som «Mytteriet», blir det i India omtalt som den første indiske uavhengighetskrigen og starten på selvstendighetsbevegelsen.

Britisk India: juvelen i kronen

Britisk India omfattet landområdet som i dag er India, Pakistan, Bangladesh og deler av Myanmar. Området ble ansett som «juvelen i kronen» i det britiske koloniriket, og ble i nesten et århundre styrt med hard hånd.

Britene så på sin fremferd i India som bistand til et underutviklet og ignorant folkeslag, og utnyttet grovt landets ressurser. Mens britenes modernisering av infrastruktur, da særlig jernbaneutbygging, ofte blir trukket frem som en positiv konsekvens av kolonitiden, var resultatet først fremst mer effektiv handelsvirksomhet. Fortjenesten gikk imidlertid primært tilbake til London, og var ikke et gode den gjense inder fikk kjenne på.

Det ble skapt separate samfunn, noe førte til mangelfull kulturforståelse fra kolonimaktens side. Britene så i økende grad på inderne med skepsis, rasisme, likegyldighet og frykt. Som en kontrollmekanisme ble det hinduistiske kastesystemet politisert. Dette ble eksempelvis brukt ekskluderende ved opptak til det britisk-indiske militæret og til høyre utdanning i Storbritannia.

Da britene i 1858 okkuperte India, lovet Dronning Victoria at etnisitet og religion ikke skulle være et hinder for å jobb i Indias myndighetsapparat. I realiteten var situasjonen en helt annen. I 1869 var det kun én indisk kandidat som hadde greid å få jobb i et av de øverste embetene. Stadig flere indere fikk imidlertid mulighet til å ta høyre utdannelse i Storbritannia, og de intellektuelle indiske miljøene økte i størrelse.

Ønske om selvstendighet øker

Til britens forargelse var det nettopp i disse intellektuelle kretsene at de første stegene i Indias selvstendighetsprosess ble igangsatt. I 1886 var miljøet pådriver for etableringen av Kongresspartiet – et politisk parti som senere skulle ha en avgjørende rolle i Indias frigjøring og etterkrigstid. I starten var partiet lojale overfor britene, men utover 1890-årene vant radikale nasjonalistiske krefter frem. I 1907 la Kongresspartiet for første gang frem krav om swaraj: selvstyre.

Under Den første verdenskrig hadde mer enn en million inderne kjempet seirende for britene. Dette førte til ytterligere ønske om selvstendighet. Kongresspartiet krevde nå full selvstendighet, og i 1916 fikk de støtte av den politiske organisasjonen Ligaen av muslimer. Denne var blitt opprettet i 1906 som en motvekt til det primært hinduistiske kongresspartiet, og som følge av britenes langvarige undertrykkelse av den muslimske befolkningen. Motstanden mot kolonimakten ble møtt med massearrestasjoner og drap.

Ikke-voldelig frigjøring

En spartansk skikkelse, i dag kjent som Mahatma Gandhi, skulle etter hvert lede India til frigjøring. Gandhi var utdannet jurist i England, og etter å ha erfart den omfattende rasediskrimineringen i Sør-Afrika, ble han inspirert til å starte kampen mot britisk undertrykkelse og for indisk selvstendighet.

Kjernen i Gandhis organisering var passiv, uredd, ikke-voldelig mostand – et ideal med dype røtter i indisk historie. Han arbeidet iherdig for bedre levevilkår for arbeidere og fattige, samt britenes urettferdige lover.

I 1930-årene ble Gandhi og tusenvis av hans støttespillere gjentatte ganger satt i arrest. Gandhi valgte å forhandle med britene og la press på dem gjennom å sultestreike. I London satt en irritert britisk regjering, som til stadighet måtte bry seg med den spartanske mannens metoder. Men metodene vant frem. I 1935 vedtok britene utvidet indisk selvstyre. Dette førte til at Kongresspartiet i 1937 dannet regjering i åtte av Indias da elleve provinser.

Da Den andre verdenskrig brøt ut, ble to millioner indiske soldater satt inn i de britiske styrkene. Dette var i strid med Kongresspartiets ønsker. Gandhi, til tross for å fordømme nazismen og fascismen, holdt ved sine pasifistiske verdier. I 1942 krevde han øyeblikkelig britisk tilbaketrekning og indisk uavhengighet, men ble sammen med sentrale frigjøringsskikkelser, som Jawaharlal Nehru, fengslet.

Etter krigen ble det tydelig for Storbritannia at Indias tid som britisk kronkoloni var talt. De hadde gått seirende ut i den væpnede krigen mot nazismen og fascismen, men den ikke-voldelige motstanden i India var en kamp de ikke så ut til å vinne. Etter forhandlinger ble India i 1947 formelt erklært som uavhengig.

Delingen av India

Til tross for en felles kamp om frigjøring fra britene, var ikke Britisk India en samlet nasjon. I tiden rundt frigjøringen, var det politiske klimaet preget av stor splittelse mellom hinduer og muslimer.

Den muslimske befolkningen var redd for å bli undertrykket av hindumajoriteten i et selvstendig India. Ligaen av muslimer, som hadde støttet Kongresspartiets uavhengighetskamp, ønsket en separat muslimsk stat: Pakistan. Ønske om løsrivelse var tuftet på tiår med undertrykkelse av den muslimske befolkningen, og Pakistan skulle omfatte alle provinsene med muslimsk majoritetsbefolkning.

Gandhi kjempet på sin side for et samlet India. Han ønsket ikke at religion skulle skille det mangfoldige landet i to. Men spenningene økte, og landet var på randen av borgerkrig. Motvillig gikk derfor Gandhi med på delingen av India, og i august 1947 ble suvereniteten overdratt til de to nye statene.

Den mangeårige frihetskjempere Nehru ble statsminister i den sekulære staten India, og Muhammad Ali Jinnah ble generalguvernør i den islamske republikken Pakistan. Sistnevnte fikk de største jordbruksområdene, mens India fikk 90 % av alle fabrikkene.

Delingen var imidlertid grufull. Flere massakre ble gjennomført, og flere hundretusen ble drept. Rundt 12 millioner flyktet: muslimer fra India og hinduer fra Pakistan. Størst splid var det imidlertid om fjellområde Kashmir, en konflikt som fremdeles pågår. Gandhi kjempet iherdig for å dempe polariseringen og voldshandlingen, men møtte stor motstand. I januar 1948, 78 år gammel, ble han skutt og drept av en hindunasjonalistisk ekstremist. Han fikk tilnavnet Mahatma som betyr «stor sjel», og regnes som den indiske nasjons far.

Opprettelsen av India, politisk krise og grensekonflikt

I 1949 ble India en republikk, og Rajendra Prasad ble Indias første president. Sammen med statsminister Nehru ble enorme sosiale, politiske og økonomiske reformer iverksatt.

I førsteomgang ble nesten 600 fyrstestater en del av Den indiske union, og fyrstene mistet det meste av makten. Kastesystemet ble også avskaffet. Det ble innført fri skolegang fra alle barn mellom 6 og 14 år, og en moderne ekteskapslovgivning ble innført – en viktig seier for kvinner i India. Det ble også satt i gang omfattende reformer for å skaffe jordløse bønder dyrkbar jord.

I praksis endret situasjonen seg likevel lite. Kastesystemet fortsatte å forårsake diskriminering i samfunnet, og fri skolegang lot seg i realiteten ikke gjennomføre. Kvinners stilling var, og er, fremdeles utfordrende og regjeringens reformer møtte stor motstand.

1962 brøt det ut en kortvarig grensekrig i Kashmir mellom Kina og India. India tapte, og forholdet til Kina ble betydelig forsuret. Dette samme ble forholdet til Pakistan, med en rekke voldelige sammenstøt.

I 1966 ble Nehrus datter, Indira Gandhi, statsminister. Etter at India vant krigen som førte til Bangladesh sin frigjøring fra Pakistan i 1971, blomstret Gandhis oppslutning. I løpet av 1970-årene anskaffet India atomvåpen, og ble et ledende land i utnyttelse av kjernekraft. Også landbrukspolitikken førte frem, og i 1970-årene ble India for første gang selvforsynt med mat. 

Men Indra Gandhi, landet første, og hittil eneste, kvinnelige statsminister tok en autoritær retning, og i 1984 ble Indira Gandhi drept av sine egne livvakter som hevn på en militær offensiv som tok liv av minst 1000 sikher i Amritsar.

Regional og økonomisk stormakt

Fra 1990-årene skjøt økonomien fart som følge av en liberal økonomisk poltikk og en økning i utenlandske innvesteringer. Produksjonsindustrien vokste stort, særlig i IT-sektoren.

India er i dag blant verdens økonomiske stormakter, og er å regne som en regional stormakt i Asia. Landet har en stor, og voksende, middelklasse med høy kjøpekraft. Ser man derimot på BNP pr. innbygger, er India et av verdens fattigste land. Kontrastene er med andre ord store.

Fra 1990-årene har Kongresspartiet vært splittet og mistet mye av sin oppslutting. Indisk politikk har siden vært langt mer ustabil, og preget av religiøse, regionale og etniske skillelinjer. Ved parlamentsvalget i 2014 vant det hindunasjonalistiske partiet Bharatiya Janata Party (BJP). Dette var et vondt tap for Kongresspartiet, som så å si har styrt landet fra Indias selvstendighet.

Modis India

Narendra Modi har siden 2014 vært statsminister i India. Dagens politikk, og roten til Modis popularitet, er bygget på to prinsipper: liberalisering av økonomien og hindunasjonalisme. Modi har også hatt en sterkere utenrikspolitisk profil. Han har besøkt samtlige av verdens stormakter, og i 2021-2022 er India medlem i Sikkerhetsrådet.

Økonomisk har Modis politikk vært definert av liberalisering, utenlandske investeringer og privatisering. Hans regjering har også fokusert på å videreutvikle grunnleggende fasiliteter for den gjengse inder. Eksempelvis har BJP satset stort på elektrisitet og toaletter. I tillegg har Modi har som mål å bekjempe Indias utbredte problem med korrupsjon.

Samtidig har partiets hindunasjonalistiske ideologi generelt fått økende oppslutning i landet siden 1990-tallet. Dette har betydd mye for Modis popularitet, men har også gjort han til en svært kontroversiell statsminister. Kritikere mener at hans ideologi splitter det indiske samfunnet langs religiøse linjer. For en stat med et enormt religiøst mangfold, er ikke dette uproblematisk.

Motstandere har særlig påpekt hvordan den hindunasjonalistiske politikken fører til økt undertrykkelse av religiøse minoriteter, særlig muslimer. Det har man blant annet sett skje i betente Kashmir. I tillegg har han innført en ny lov som favoriserer innvandring av hinduer. Dette opplevedes som særlig diskriminerende overfor den store muslimske befolkningen i landet, og har ført til stor forargelse, og tidvis voldelige demonstrasjoner.

I tillegg er Modi blitt kritisert for å sentralisere makten. Ytringsfriheten er under press og kritiske stemmer i sivilsamfunnet blir undertrykket. Reportere uten grenser rangerte India under Modis styre svært lavt på pressfrihetsindeksen (142. plass av 180 land i 2020).

Helsekrise i 2021

I et overbefolket land som India, er det utfordrende å «holde meteren». Flere eksperter fryktet derfor hvilke konsekvenser covid-19 ville føre til i landet. Under den første smittebølgen viste det seg derimot at landet greide å håndtere viruset – dog med tidvis autoritære virkemidler og en total nedstengning. India kom raskt i gang med vaksinering av befolkningen, og ble en viktig aktør i salg av vaksiner til andre land. I september 2020 feiret både myndighetene og folket at de hadde seiret over pandemien. De tok dessverre seieren på forskudd.

Perioden med lock-down hadde også vært økonomisk krevende for store deler av befolkningen, og sult ble en økende humanitære utfordring i landet. Behovet for å kunne gjenåpne inntektsgivende arbeid og landbruket var med andre ord stort. I tillegg skulle det avholdes delstatsvalg. Vaksineringen gikk raskt, og myndighetene valgte å starte åpningen av samfunnet. Da den strenge nedstigningen opphørte, samlet bryllup, politiske samlinger og større religiøse fester tusenvis av mennesker.

Smittetallene skjøt fart, og i dag står India overfor en helsekrise. Sykehusene mangler både sengeplasser og oksygen, og mange koronasmittede dør som følge av at de ikke får nødvendig helsehjelp. De får rett og slett ikke puste. Myndighetene, med Modi i spissen, har kun brukt 2 % av statsbudsjettet på helse. Dette har ført til at det offentlige helsevesenet er dramatisk underfinansiert, og landet mangler derfor både personell og utstyr. Med et svakt offentlig helsevesen har kontroll på smitten vært essensielt.

Den siste uken har i gjennomsnitt 380 000 mennesker blitt smittet daglig, og totalt har India hatt 23 millioner smittetilfeller siden pandemiens start. Over 250 000 mennesker har mistet livet, og særlig delstaten Maharashtra har blir hardt rammet. Delstaten, som er Indias tredje største og huser storbyen Mumbai, står alene for over 76 000 dødsfall.

Vaksinen er for India, som for resten av verden, veien ut av pandemien. Nærmere 40 millioner indere er fullvaksinert, og over 135 000 har fått første dose. Til tross for rekordrask vaksinering, utgjør Indias vaksinetall en marginal andel av befolkningen. Med sitt høye innbyggertall utgjør de 40 millionene som er fullvaksinert kun 2,6 % av befolkningen, og de med første dose i underkant av 10 %. Det vil med andre ord si at de fleste indere ikke er beskyttet mot viruset. Kampen mot viruset vil for Indias del være en kamp med klokken, hvor flest mulig må vaksineres samtidig som strengere smittevernstiltak må gjeninnføres.

Utfordringene står med andre ord på løpende bånd for India. Landets styrke og utfordringer har oppigjennom historien vist seg å være mangfold. Spørsmålet er om myndighetene greier å dra nytte av landets kompleksitet, eller om mangfoldet blir Indias akilleshæl.