Indo-Stillehavet er for alvor blitt en arena for rivalisering mellom flere stater, spesielt USA og Kina. En sentral del av rivalisering er kontrollen over de mange øyene som befinner seg i havområdene. En av de nyligste utviklingene omfatter Chagosøyene, og militærbasen Diego Garcia.
Chagosøyene består av rundt 60 små øyer og atoller som ligger midt i Indiahavet. Det samlet landareal er på kun 60 km², men de er spredt ut over et havområde som dekker over 54 000 km². Øygruppe tilhørte inntil nylig Storbritannia, men er nå gitt tilbake til Mauritius.
Koloniarven
Siden 1814 var Mauritius og Chagosøyene en del av samme britiske koloni. 151 år senere, i 1965, delte Storbritannia Mauritius og Chagosøyene fra hverandre, og Chagosøyene fikk navnet British Indian Ocean Territory (Det britiske territoriet i Indiahavet). Året etter, i 1966, inngikk Storbritannia og USA en avtale om å bygge en militærbase på den største øyen, kalt Diego Garcia. Fra 1967 til 1973 ble rundt 2000 chagossianere tvangsforflyttet av britiske myndigheter for å gjøre plass til militærbasen. De fleste ble sendt til Mauritius og Seychellene.
Militærbasen er en av de viktigste amerikanske militærbasene utenfor USA. Den gir USA betydelig militær tilstedeværelse i Indiahavet. Basen har blitt brukt i konflikter som Gulfkrigen, krigen i Afghanistan og Irakkrigen. Basen huser både fly og skip, og fungerer som et viktig logistikk- og etterretningsknutepunkt.
Tilbakeføring til Mauritius
Mauritius har siden sin uavhengighet i 1968 hevdet at Chagosøyene tilhører dem. I 2019 kom Den internasjonale domstolen (ICJ) med en rådgivende uttalelse der det ble fastslått at Storbritannias kontroll over øygruppen var ulovlig, og at Chagosøyene burde tilbakeføres til Mauritius. Senere samme år vedtok FNs generalforsamling en resolusjon som støttet ICJs uttalelse.
I slutten av mai 2025 overførte endelig Storbritannia Chagosøyene til Mauritius. Men britene beholder kontrollen over militærbasen mot en betaling på 135 millioner dollar i året i 33 år, totalt 4,5 milliarder dollar. Med dette avsluttes et kapittel i britenes koloniale historie.
Kina bygger flere militærbaser
Tilbakeføringen av Chagosøyene har høstet mye kritikk på begge sider av Atlanterhavet. Kritikken handler i hovedsak om Kina, og Mauritius tette koblinger til landet. Kritikerne frykter at tilbakeføringen vil åpne for at Kina kan bygge egne militærbaser eller gjennomføre militærøvelser i nærheten av den britisk-amerikanske basen.
Frykten er berettiget. Kina har ambisjoner om å øke sin sjømakt, og gjør allerede det på flere måter. En måte Kina gjør dette på er ved å bygge kunstige øyer i Sør-Kinahavet. Syv av disse kunstige øyene huser militær installasjoner som flybaser, havner, radarsystemer, og bakke-til-luft-missilsystemer.
Kina forsøker også å etablere baser i det øvrige Indo-Stillehavet. Per nå har Kina kun en utenlandsk militærbase, i Djibouti på Afrikas østkyst. Den ble åpnet i 2017 og styrkene der bidrar til bekjempelse av pirater, og fredsbevarende og humanitære operasjoner i Afrika og Midtøsten. Basen har både en rullebane og en dypvannshavn for å ta imot større militærfly og krigsskip, og er derfor også av militærstrategisk betydning.
Kinesiske havner rundt om i verden
Kina utvikler eller investerer i kommersielle havner flere steder i regionen. Disse er ikke formelt militærbaser, men kan støtte militære operasjoner. Dette gjelder Ream marinebase i Kambodsja, som Kina oppgraderer. Satellittbilder tyder på at oppgraderingene muliggjør kinesisk marinebruk, men Kambodsja benekter dette. Gwadar havnen i Pakistan er en del av en økonomisk avtale mellom Kina og Pakistan og det antas at havnen kan støtte kinesiske operasjoner i Indiahavet.
Rapporter tyder på at Kina søker å etablere en havn mot Atlanterhavet, i Ekvatorial-Guinea. Det vil i så fall være Kinas første strategiske fotavtrykk i Vest-Afrika og første havn mot Atlanterhavet. Og til slutt er det Hambantota-havnen i Sri Lanka som er leid ut til Kina i 99 år. Denne havnen er også offisielt kommersiell, men på grunn av størrelsen og den strategiske beliggenheten er den også av militær verdi og egnet for bruk av den kinesiske marinen.
Kina øker sin innflytelse i Stillehavet
I 2022 inngikk Kina og Solomonøyene en sikkerhetsavtale. Avtalen gir kinesisk politi, og potensielt kinesiske militært personell, i oppgave å bidra til å opprettholde offentlig orden på Solomon øyene, og beskytte kinesisk personell og prosjekter. Avtalen gir også kinesiske marinefartøyer tillatelse til å anløpe Solomonøyenes havner for å hente forsyninger. Dette er Beijings første bilaterale sikkerhetsavtale med en av Stillehavsøyene. Avtalen ble ikke godt mottatt Australia, New Zealand og USA.
I februar 2025 inngikk Cookøyene en omfattende avtale med Kina. Avtalen inkluderer økonomisk samarbeid om blant annet havbunnsmineraler, infrastruktur og turisme. Avtalen omfatter ikke sikkerhetssamarbeid, men kritikere peker på at avtalen inkluderer samarbeid om bekjempelse av transnasjonal kriminalitet. Det mener kritikerne kan åpne for kinesisk polisiær eller militær tilstedeværelse på Cookøyene.
New Zealand reagerte spesielt negativt på Cookøyenes avtale med Kina fordi New Zealand ikke ble konsultert før avtalen bel inngått. Cookøyene har selvstyre, men også et svært tett samarbeid med New Zealand, spesielt innenfor utenriks- og sikkerhetspolitikken. Derfor opplever Wellington denne avtalen som et tillitsbrudd. Avtalen med Kina has også møtt kritikk fra opposisjonen på Cookøyene, som er bekymret for den langsiktige konsekvensen av å inngå slike økonomiske avtaler med Kina.
USA øker sitt engasjement i Indo-Stillehavet
På grunn av Kinas økende innflytelse i Indo-Stillehavet har USA gjenopptatt sitt engasjement i regionen. «Quad» er et eksempel. Det er et diplomatisk samarbeid mellom Australia, Japan, India og USA, og ble opprettet på nytt i 2017. Samarbeidet fokuserer på et bredt spekter av oppgaver, men eksperter anser «Quad» som en måte å samle de mektigste statene i regionen, mot Kina.
AUKUS er et annet eksempel. Det er et samarbeid mellom Australia, Storbritannia, og USA om utvikling av nye atomdrevne ubåter. I tillegg har USA videreutviklet sine militær samarbeid med Japan, Sør-Korea, Filippinene, og Papua Ny-Guinea.
Men USA har ikke kun økt sitt engasjement ovenfor de større landene i regionen. USA har åpnet ambassader i Vanuatu, Solomonøyene, Tonga, og Kiribati. USA har også vært vertskap for møter i 2022 og 2023 mellom USA og de aller fleste øy-nasjonene i Stillehavet.
Alle disse tiltakene er en del av USA sin Indo-Stillehavsstrategi, som kom i februar 2022. Strategien søker å fremme en «fri, åpen, tilkoblet, velstående, sikker og robust» Indo-Stillehavsregion. Strategien legger derfor også vekt på å imøtekomme øy-nasjonenes behov og bekymringer.
USA gjenåpner flybaser fra andre verdenskrig
Det amerikanske forsvaret har for lengst begynt å forberede seg på en mulig krig med Kina. En del av disse forberedelsene er utviklingen og operasjonaliseringen av et konsept som kalles «Agile Combat Employment» (ACE). ACE handler om å gjøre luftstyrker mer fleksible, uforutsigbare og motstandsdyktige i møte med en motstander som har evne til å angripe store, faste baser og infrastruktur. Istedenfor å operere fra noen få, store flybaser, skal styrkene spre seg og operere fra flere mindre, midlertidige og ofte utradisjonelle baser – som små flyplasser, veistrekninger eller allierte fasiliteter.
Derfor har USA begynt å gjenåpne flybaser fra andre verdenskrig. En av disse basene er på Tinian. Tinian er en øy i Stillehavet og en del av «den andre øykjeden», og som tilhører USA. Flybasen på Tinian var mye brukt under andre verdenskrig og det var fra denne basen bombeflyene som angrep Hiroshima og Nagasaki med kjernevåpen tok av fra. Etter at krigen var over ble basen etterlatt.
Grunnen til at USA nå gjenåpner basene er fordi Kina har utviklet missiler som kan nå Guam. Guam er en annen øy i Stillehavet, mellom Tinian og Hawaii, som tilhører USA. De missilene USA frykter mest er DF-26 og DF-17. DF-26 er en mellomdistanse ballistisk missil med rekkevidde på 4000 kilometer. Den ble offisielt operasjonell i 2018 og har fått kallenavnet «Guam Killer». DF-17 er også en mellomdistanse ballistisk missil med rekkevidde på mellom 3000 og 5500 kilometer, men den er utstyrt med en hypersonisk glidefarkost. Dette glidefarkostet gjør at missilen kan endre retning etter utskytning og gjør den mye vanskeligere å beskyte seg mot enn en «vanlig» ballistisk missil. Begge missilene kan utstyres med et konvensjonelt eller kjernefysisk stridshode.
Derfor er løsningen å spre de amerikanske luftstyrkene slik at kineserne ikke kan slå ut alle sammen med et missil.
Norge med på militærøvelse i Indo-Stillehavet
Norge er i disse dager med på militærøvelsen Highmast ledet av det britiske hangarskipet HMS Prince of Wales. Norges deltakelse i øvelsen kan kritiseres for å trekke knappe ressurser bort fra viktigere operasjoner i Norges nærområder. Men den demonstrerer også at utviklingen i Indo-Stillehavet har stor betydning for oss, og dermed krever vår oppmerksomhet.