Ett år etter forrige våpenhvile er det nye sammenstøt mellom Aserbajdsjan og Armenia. Nå har Aserbajdsjan tatt tilbake kontrollen over området Nagorno-Karabakh, som står i sentrum av konflikten.
Nagorno-Karabakh, også kjent som Artsakh, er internasjonalt anerkjent som en del av Aserbajdsjan. De facto har imidlertid regionen lenge vært selvstendig, med tette bånd til Armenia. Av de omtrent 150 000 innbyggerne er et overveldende flertall armenere, men både armenere og aserbajdsjanere tillegger området stor historisk og kulturell vekt. Striden har vært lang og bitter. For å forstå situasjonen i dag, må man derfor gå tilbake i tid.
Et område av stor kulturell betydning
Nagorno-Karabakh er en del av den historiske regionen Karabakh. Denne har opp igjennom tidene vært underlagt flere forskjellige stormakter. Betydningen av området for armenerne strekker seg tilbake til rundt år null, da området var en del av Kongeriket Armenia, De første århundrene etter vår tidsregning regnes som en storhetstid for armensk kultur og sivilisasjon.
Senere ble området underlagt både persiske og arabiske stater, men Karabakh fortsatte å spille en stor rolle for armensk kultur. Området fikk etter denne tiden imidlertid også en større rolle i utviklingen av det som mange aserbajdsjanere anser som sin stats historiske og kulturelle grunnlag.
På 1800-tallet ble Karabakh, sammen med mesteparten av det som utgjør dagens Armenia og Aserbajdsjan, underlagt Det russiske imperiet. Dette var starten på 200 år med russisk hegemoni i regionen. Ved inngangen av 1800-tallet utgjorde den armenske delen av befolkningen i det som i dag er Nagorno-Karabakh omtrent 90 %. Mye av bakteppet for dagens konflikt kan spores tilbake til begivenhetene som utspant seg omtrent hundre år senere, under Den russiske revolusjonen.
Stormaktsspill og forsøk på selvstendighet
Etter Den russiske revolusjonen i 1917 ble det gjort flere forsøk på å danne nye selvstendige stater. Dette gjaldt også Kaukasus, der Georgia, Armenia og Aserbajdsjan erklærte seg som selvstendige republikker. Spørsmålet om hvem som skulle ha kontroll over Nagorno-Karabakh førte umiddelbart til konflikt mellom Armenia og Aserbajdsjan. I årene som fulgte ble det utkjempet flere kortvarige kriger om territoriet.
Armenerne i Nagorno-Karabakh dannet i 1918 sin egen nasjonalforsamling og erklærte selvstendighet. Under Den første verdenskrig ble området i en kort periode okkupert av Det osmanske riket. Kontrollen ble overført til britiske styrker ved sentralmaktenes nederlag i krigen. Britene valgte å underlegg Nagorno-Karabakh aserbajdsjansk overherredømme, noe som ble møtt med sterk motstand fra den armenske delen av befolkningen.
Håpet blant britene var at konflikten kunne bli løst som en del av det bredere oppgjøret etter Den første verdenskrig. I 1920 og 1921 ble imidlertid Georgia, Armenia og Aserbajdsjan underlagt Sovjetunionen. Det ble dermed opp til det nye regimet i Moskva å avgjøre hvem som skulle ha kontrollen over Nagorno-Karabakh. En opprinnelig avgjørelse om å legge området under sovjetrepublikken Armenia ble senere omgjort. Nagorno-Karabakh ble gjort til en autonom provins, et såkalt oblast, i sovjetrepublikken Aserbajdsjan.
Bakgrunnen for beslutningen er omstridt. Flere, spesielt fra armensk side, hevder at det i stor grad handlet om å sikre Sovjetunionens kontroll i regionen. Ved å sette de to folkegruppene – armenere og aserbajdsjanere – opp mot hverandre kunne myndighetene i Kreml sikre seg mot at de to sovjetrepublikkene inngikk en felles front. Avgjørelsen ble i hvert fall ikke godt mottatt av de lokale armenerne. Under strengt oppsyn fra sentralmyndighetene forble situasjonen likevel relativt rolig de neste 60 årene.
En bitter konflikt
Innen Nagorno-Karabakh hadde blitt formelt underlagt Aserbajdsjan i Sovjetunionen, hadde det oppstått steile fronter mellom Aserbajdsjan og Armenia. I perioden mellom Den russiske revolusjonen i 1917 og innlemmelsen i Sovjetunionen i 1921 utspant konflikten seg langs etniske skillelinjer i de de to landene. Flere steder, både i Armenia og Aserbajdsjan forekom det voldelige angrep, såkalte pogromer, hvor tilhørere av majoritetsbefolkningen gikk til angrep på minoritetsbefolkningen. Skjebnen til den armenske befolkningen i byen Sjusja kom til å stå som symbol på det etter hvert hatefulle forholdet mellom partene.
Sjusja var i 1920 den største byen, og fungerte som hovedstad i provinsen Nagorno-Karabakh. Byen var delt mellom en armensk og en aserbajdsjansk side, med omtrent like mange innbyggere i hver del. Historisk hadde byen vært viktig både for armenere og aserbajdsjanere som et kulturelt senter i regionen. Den hadde med andre ord en stor symbolsk betydning for begge sider. Etter et mislykket forsøk på opprør fra armenske styrker i området ble represaliene rettet mot den armenske delen av Sjusja. Det regnes med at rundt 20 000 armenere, omtrent hele byens armenske befolkning, ble drept. Den armenske delen av byen ble jevnet med jorden.
En stor del av det historiske traumet mange armenere knytter til denne perioden har også sammenheng med det som ofte blir omtalt som Det armenske folkemordet. I perioden 1915 til 1920 døde nemlig mellom femhundre tusen og halvannen million armenere da den armenske befolkningen i Det osmanske riket ble tvangsforflyttet. Disse hendelsene stikker dypt den dag i dag og bidrar til det anspente forholdet mellom armenere og det tyrkiske folkeslag, hvor aserbajdsjanere også inngår.
Ny krig og de facto selvstendighet
Mot slutten av 1980-tallet ble forholdene internt i Sovjetunionen myknet opp, blant annet gjennom Gorbatsjovs reform «glasnost» (åpenhet). Dette førte til økende aktivitet blant de armenske separatistene i Nagorno-Karabakh. Dette kulminerte med en erklæring i 1988 – Nagorno-Karabakh skulle bli en del av Armenia. Erklæringen førte til voldelige sammenstøt flere steder i Nagorno-Karabakh, i Armenia og i Aserbajdsjan. Det var derimot først ved Sovjetunionens fall i 1991 at situasjonen eskalerte til krig.
Fra 1991 til 1994 var det fullskala krig. Tilbaketrekkingen av sovjetiske styrker etterlot våpen, ammunisjon og utstyr, og dette forsynte de stridende partene. Armenia holdt seg i starten formelt utenfor konflikten, men ble etter hvert direkte involvert. Med støtte fra Armenia lyktes armenske separatister å ta kontroll over Nagorno-Karabakh, så vel som omkringliggende territorium. Dette ga området en landforbindelse til Armenia.
Under krigen på begynnelsen av 90-tallet ble det gjort sporadiske forsøk på å fremforhandle en fredsavtale. FNs sikkerhetsråd fordømte kamphandlingene i flere resolusjoner. En gruppe land bestående av USA, Russland og Frankrike tok igjennom Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) på seg ekstra ansvar for å fremforhandle en avtale mellom partene. Minsk-gruppen, som den blir kalt, gjorde flere forsøk uten å lykkes. I mai 1994 ble imidlertid en våpenhvileavtale inngått. Da hadde konflikten ført til tapet av rundt 30 000 menneskeliv. Rundt en million personer (to tredjedeler aserbajdsjanere) var blitt tvunget til å flykte.
En fastfrosset krig
Det har aldri blitt inngått noen fredsavtale, og konflikten i Nagorno-Karabakh har blusset opp igjen ved flere anledninger etter at våpenhvilen ble inngått i 1994. I 2016 var det større sammenstøt som etterlot flere hundre døde. Enda en skjør våpenhvile førte til en midlertidig stans i kamphandlingene.
Konflikten i Nagorno-Karabakh inngår i det mange kaller de frosne konfliktene som har oppstått etter Sovjetunionens fall. Herunder finner man blant annet situasjonen i Abkhasia og Sør-Ossetia (formelt en del av Georgia), Transnistria (formelt en del av Moldova), samt i regionene Lugansk og Donetsk i Ukraina. Likhetstegnene for disse konfliktene er at tilstanden på bakken gjerne skiller seg fra det som folkerettslig er tilfellet. Områdene opptrer nemlig som de facto stater uten å være anerkjent som dette.
De frosne konfliktene har også vært kjennetegnet ved at de er vanskelige å løse og at kampene som oppstår ofte ikke fører til noen nevneverdig endring i situasjonen. Under den siste oppblussingen i Nagorno-Karabakh pekte derimot flere på at det denne gangen kunne være annerledes.
Da kampene raste på 90-tallet var det uten større innblanding fra regionens stormakter, selv om begge sider mottok støtte fra andre stater. Etter utviklingene de siste årene ser det derimot ut som om flere av områdets naboland kan komme til å engasjere seg mer direkte. Sentralt står den endrede dynamikken mellom de regionale stormaktene Tyrkia og Russland.
Mektige allierte på hver side
Russland har de siste hundre årene vært den dominerende makten i Kaukasus. Etter Sovjetunionens fall, har den russiske republikken forsøkt å ha et godt forhold til både Aserbajdsjan og Armenia. Det er en av grunnene til at landet kunne spille en så viktig rolle i meklingen. Både Russland og Armenia er med i forsvarsalliansen CSTO, og Russland har en militærbase i Armenia. Hvis konflikten skulle eskalere kan Russland med andre ord være forpliktet til å gripe inn på armensk side. Hvor alvorlig konflikten må bli før russerne involverer seg direkte er imidlertid mer usikkert.
Tyrkia var på sin side tidlig ute med å uttrykke sin støtte til Aserbajdsjan. De to landene har dype historiske og kulturelle bånd. Majoritetsbefolkningen i begge land tilhører tyrkiske folkegrupper, og Tyrkia har forsøkt å posisjonere seg som disse folkegruppenes beskytter. Den tidligere aserbajdsjanske presidenten, Heydar Aliyev, beskrev forholdet som «en nasjon med to stater». I konflikten i 2020 ble Tyrkia beskyldt for å aktiv involvere seg i, og støtte opp under, operasjonene på aserbajdsjansk side. Det ble også rapportert om at Tyrkia sendte militser fra de tyrkisk-kontrollerte områdene i Syria.
Konflikten i Nagorno-Karabakh ser dermed ut til å føye seg inn i rekken av konflikter hvor stormakter inngår på hver sin side, uten å være direkte tilstede. Dette blir ofte omtalt som stedfortrederkriger. Russland og Tyrkia har det siste tiåret gitt militær støtte til hver sin side i både Syria og Libya, men samtidig forsøkt å opprettholde formelt gode relasjoner. Konflikten i Nagorno-Karabakh har fått mange til å spørre seg om denne balansegangen er mulig å opprettholde. Etter hvert som den regionale stormaktsdynamikken endrer seg kan konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan dermed få konsekvenser langt utenfor landegrensene.
Våpenhvile og veien videre
Etter en periode med Aserbajdsjanske fremskritt, blant annet ved erobringen av Sjusja, ble partene enig om en våpenhvile den 10. november 2020. I avtalen fikk Aserbajdsjan tilbake omtrent 20 % av det tapte territoriet. Russland, som var tungt inne i fredsforhandlingene, skal også bidra med fredsbevarende styrker i området frem til 2025.
I følge tall fra myndighetene skal omtrent 7000 mennesker omkommet, hvorav rundt 6800 var soldater. I tillegg til tapet av menneskeliv kommer store materielle ødeleggelser. Armenske myndigheter anslår at omtrent halvparten av befolkningen i regionen (ca. 70 000) ble fordrevet fra sine hjem under kamphandlingene.
Avtalen om våpenhvile ble møtt med feiring fra Aserbajdsjansk side, ettersom landet fikk beholde områdene de gjenerobret. På armensk side ble offentliggjøringen møtt med stor skepsis og sinne mot landets regjering. Mange på armensk side anså tapet av områder som en ydmykelse. I Armenia ble likevel den sittende presidenten Nikol Pashinyan, gjenvalgt i et hastevalg i juni 2021. Flere kommentatorer så på valgresultatet som et tegn på at mange armenere anerkjente fredsavtalen som nødvendig.
Det fremstår som om forholdet mellom de to regionale stormaktene Russland og Tyrkia blir avgjørende for utviklingen fremover. I dag er forholdet preget av den anspente situasjonen i Europa. I september 2022 oppsto nye sammenstøt på grensen, der rundt 155 personer skal ha mistet livet. Og ett år etter var det nye sammenstøt, der Aserbajdsjan tok tilbake kontrollen over Nagorno-Karabakh fra armenske separatister. Nå skal imidlertid partene møtes i oktober 2023 for å finne en løsning på konflikten. Frykten er fortsatt at konflikten i Nagorno-Karabakh kan være gnisten som forårsaker en langt større brann.