Leksikon

Også kjent som den andre indokinesiske krig, var en kontroversiell konflikt som ofte blir omtalt som selve symbolet på Den kalde krigen.

Parter: Den kommunistiske FNL-geriljaen (Viet Cong) med støtte fra Nord-Vietnam, Sovjetunionen og Kina, mot Sør-Vietnam og USA.

Tidslinje:

1954: Konflikten i Vietnam mellom kommunistiske frigjøringsstyrker og franske kolonitropper fører til fredssamtaler i Genève. Under konferansen blir Vietnam delt i to – henholdsvis nord og sør. Fortsatt urolig i sør, og statsminister Ngo Dinh Diem kommer til makten i 1955 gjennom en omdiskutert folkeavstemning.

1956: De siste franske styrkene forlater Vietnam.

1957: Den nordvietnamesiske geriljaen Viet Cong starter væpnede angrep mot det anti-kommuniststiske regimet i Sør-Vietnam. Motivet er å forene Vietnam under kommunistisk styre. USA støtter Sør-Vietnam, og frykter at kommunismen sprer seg over Sørøst-Asia.

1959: Viet Congs angrep intensiveres, og det nordvietnamesiske politbyrået legger frem sin plan for «Folkets krig» i sør. Krigsforberedelser starter. I september kommer det første angrepet mot sørvietnamesiske styrker.

1961: USA sender de første militære rådgiverne til Vietnam, sammen med store mengder våpen og utstyr. I løpet av året var 2 700 militære rådgivere integrert med de sørvietnamesiske styrkene.

1963: Nord-Vietnam styrker seg militært. Under slaget om Ấp Bắc den 2. januar mister tre amerikanske rådgivere livet. Ngo Dinh Diem blir stadig mer upopulær, og mister også den amerikanske støtten. Han blir avsatt i et militærkupp den 1. november, og drept da han forsøkte å flykte sammen med sin bror.

1964–1967: USA involverer seg stadig mer i krigen, også gjennom direkte militære angrep og etter hvert også bakkestyrker. Bombekampanjen «Rolling Thunder» iverksettes. I 1965 sendes 200 000 amerikanske soldater til Sør-Vietnam.

Samtidig blir de første anti-krigs demonstrasjonene arrangert ved amerikanske universiteter. Motstanden mot krigen øker i perioden, selv om det også forekommer demonstrasjoner til støtte for krigen. Ved utgangen av 1967 har USA en styrke på 463 000 mann utplassert i Vietnam.

1968–1969: Under slaget ved Khe San angriper og omringer 20 000 nordvietnamesiske tropper flyplassen der 5000 amerikanske marineinfanterister er stasjonert. Beleiringen varer i 77 dager, og får krigens største globale mediadekning. Under beleiringen mister Nord-Vietnam 15 000 soldater, mot 199 falne på amerikansk side. Samtidig angriper Viet Cong geriljasoldater over 100 byer og småbyer i Sør-Vietnam, og mister med det mye støtte i lokalbefolkningen. Dette blir sett på som et vendepunkt i krigen.

Viet Cong opphører i praksis å eksistere som effektiv militær styrke, og videre kamphandlinger blir overtatt av den regulære nordvietnamesiske hæren. Den amerikanske forsvarsministeren Clark Clifford hevder at det ikke eksisterer noen overordnet strategi eller mål for krigen, og oppfordrer til å revurdere USAs rolle. Store overgrep mot sivilbefolkningen begås fra begge sider i konflikten. Særlig oppmerksomhet får My Lai-massakren.

Forsøk på fredsforhandlinger i Paris bryter sammen. I oktober 1968 avsluttes «Rolling Thunder», i håp om å gjenoppta fredssamtalene. Richard Nixon blir valgt til amerikansk president, og lover «en ærefull slutt på krigen i Vietnam». Han ansetter Henry Kissinger som sin sikkerhetsrådgiver. Amerikanske tropper i Vietnam er rekordhøye 536 100 ved utgangen av 1968, men kampmoralen er svekket. President Nixon beordrer tilbaketrekning av 15 000 soldater fra Vietnam.

En undersøkelse viser at 71 prosent av den amerikanske befolkningen bifaller president Nixons politikk med hensyn til gravis tilbaketrekning fra Vietnam. Henry Kissinger starter hemmelige fredsforhandlinger i Paris.

1970–1972: De amerikanske styrkene blir gradvis redusert, og ansvaret for bakkekampene overlates til de sørvietnamesiske styrkene. Samtidig mottar de nordvietnamesiske styrkene stadig tyngre materiell fra Sovjetunionen. Den amerikanske bombingen av forsyningslinjer fortsetter.

1973–1975: De siste punktene i en fredsavtale blir vedtatt, og den 27. januar blir Paris-avtalen undertegnet mellom USA, Nord-Vietnam, Sør-Vietnam og Viet Cong. USA går med på å trekke alle sine styrker ut av regionen innen 60 dager. Alle amerikanske styrker er ute av landet den 29. mars.

Fredsavtalen er imidlertid svært skjør, og kamphandlinger fortsetter. Den sørvietnamesiske hæren klarer ikke å stå imot den nordvietnamesiske uten den amerikanske støtten, og utover vinteren og våren 1974/75 rykker de nordvietnamesiske styrkene fram til hovedstaden Saigon. Den sørvietnamesiske general Dương Văn Minh velger å kapitulere den 30. april 1975, og Nord-Vietnam vinner krigen.