I april 2023 er det 25 år siden Langfredagavtalen, også kalt Belfastavtalen ble signert. Denne avtalen gjorde slutt på den om lag 30 år lange perioden som i nord-irsk historie kalles The Troubles. Hva gikk konflikten ut på? Og hva er status 25 år senere?
Nord-Irlands historie
Øya Irland har opplevd en rekke kriger og opprør de siste fem hundre årene. Dette som følge av konflikter mellom irene og det engelske styret. Aller størst var motstanden nord på øya. Derfor begynte engelskmennene fra begynnelsen av 1600-tallet å forvise de irske opprørerne derfra. I tillegg flyttet de over innflyttere fra Skottland og England. Dette var for å forhindre flere opprør og sikre lojale undersåtter. Etter flere hundre år med slike prosedyrer ble det nord på Irland et skille mellom etterkommere av disse innflytterne, i all hovedsak protestanter, og de lokale katolikkene.
Da republikken Irland videre erklærte seg uavhengig i 1921, valgte styremaktene i det som skulle bli hetende Nord-Irland å forbli i union med Storbritannia. Her fantes det et flertall som ønsket å tilhøre Storbritannia, kalt unionistene. Mindretallet som heller ønsket at Nord-Irland skulle inngå i landet Irland ble kalt nasjonalistene. Dette resulterte i en rekke opprør og protester mellom 1920- og 1960-tallet. Nasjonalistene følte seg urettferdig behandlet av unionistene, som var etterkommere av de med størst politisk og økonomisk makt i området.
The Troubles
På begge sider fantes det paramilitære grupper som bidro i konfliktene. Dette var altså sivile grupper som var trent opp til å bruke vold for å oppnå sine mål. På den nasjonalistiske siden var de to største IRA (Irish Republican Army) og INLA (Irish National Liberation Army). På unionistenes side var de viktigste UDA (Ulster Defence Association) og UVF (Ulster Volunteer Force). I tillegg var det britiske militæret og det nordirske politiet til stede som sentrale aktører på unionistenes side.
Sommeren 1969 protesterte nasjonalistene, og ville ha mer representasjon i den nordirske regjeringen. Storbritannia sendte væpnede styrker, offisielt for å sørge for ro og orden. Men nasjonalistene så på dette som en måte å undertrykke den katolske minoriteten. Etter dette utførte IRA og INLA en rekke bombeangrep i Storbritannia, og førte geriljakrigføring mot det nordirske politiet og britiske styrker i Nord-Irland. UDA og UVF svarte med angrep mot folk tilhørende IRA og INLA, samt mot katolikker generelt.
De neste 30 årene var gatekamper, portforbud, bombeangrep, og segregerte byer en del av livet i Nord-Irland. Perioden fikk navnet The Troubles. Mange ble fengslet uten en god nok rettsprosess, eller ble uskyldig dømt. Bare i løpet av 1972 ble 500 mennesker drept. Dette var det mest dødelige året i konflikten, hvor britiske styrker skjøt og drepte 14 ubevæpnede personer i det som skulle være en borgerrettsmarsj. Denne hendelsen ble senere kalt Bloody Sunday.
Konflikten holdt Nord-Irland i et jerngrep og uroen tæret betraktelig på befolkningen. Flere forsøk på fredsavtaler mislyktes på grunn av mord, bombeattentater og vold. Fredsaktivister ga derimot ikke opp og arrangerte en rekke fredsmarsjer og underskriftskampanjer i håp om å få en slutt på konflikten. I 1977 fikk en nord-irsk fredsgruppe Nobels Fredspris.
Langfredagavtalen
I 1994 fikk partene på plass en våpenhvile for å forhandle og forsøke å få en slutt på volden. IRAs støtteparti Sinn Féin deltok i forhandlingene om Nord-Irlands fremtid. Det var ønskelig med lokalt selvstyre og et eget nord-irsk parlament. Våpenhvilen ble brutt, og forhandlingene stagnerte etter nye bombeattentat, men i 1997 nærmet man seg endelig en løsning.
Signeringen av Langfredagavtalen skjedde langfredag 1998, den 10. april. Den slo fast at Nord-Irland skulle få sin egen demokratisk valgte forsamling, kalt Stormont, der alle partiene utelukkende skulle bruke fredelige og demokratiske midler. I tillegg skulle britene redusere sitt militære nærvær og de paramilitære gruppene fikk to år på å destruere våpnene sine. Paramilitære fanger fra organisasjonene som fulgte denne anmodningen skulle løslates, også innen to år.
Deretter ble det holdt folkeavstemninger om avtalen i både Irland og Nord-Irland. Begge steder stemte et flertall for avtalen. Senere samme år fikk John Hume og David Trimble Nobels fredspris for sitt arbeid. De hadde vært to av nøkkelpersonene i fredsprosessen.
Avtalen var en ny begynnelse for Nord-Irland. Det var likevel mye diskusjon rundt den. Bare 56% av nord-irene avga stemmer i folkeavstemningen, og det som nå er Nord-Irlands største parti, DUP (Det demokratiske unionistpartiet), deltok ikke i prosessen i protest mot at Sinn Féin deltok. Mange i Nord-Irland som hadde mistet venner og familie i konflikten hadde blandede følelser når de paramilitære fangene nå skulle løslates.
I etterkant av avtalen hadde Nord-Irland en rekke ustabile regjeringer. Men I 2007 kom en ny regjering på plass, der to tidligere erkefiender fra DUP og Sinn Féin nå skulle fungere som førsteminister og visestatsminister.
Brexit
Storbritannia stemte for å gå ut av EU i 2016, selv om flertallet i Nord-Irland stemte mot. Mange fryktet at det skulle bli problemer på mellom Nord-Irland og Irland, når den ene siden var i i EU og den andre ikke. Dermed ville det bli grensekontroller, nye tollregler og vanskeligere å handle over grensen.
Det siste året har derfor Nord-Irland vært uten regjering på grunn av uenighet om reglene for handel. Det ble endelig oppnådd enighet om en avtale i mars 2023, der de to ulike importsystemene kombineres for å sikre at Nord-Irland hverken adskilles fra Irland, eller fra Storbritannia.
Status for Nord-Irland 25 år senere
Hva har Nord-Irland oppnådd på de 25 årene siden Langfredagavtalen? Det er mye i avtalen som ikke har gått etter planen. Nasjonalforsamlingen Stormont har kollapset og blitt satt ut av spill en rekke ganger siden 1998. Manglende politiske reformer og det faktumet at «fredsveggene» fra The Troubles fremdeles står, har gjort at mange har mistet troen på det nordirske styresettet.
Alt fra navn på byer til hvilke aviser som leses deler fremdeles nord-irene i to grupper. 90 prosent av skolene i Nord-Irland er delt etter religion. Det forekommer fortsatt angrep på politiet, og senest i februar skjøt en utbrytergruppe fra IRA på en politimann. Disse grupperingene har imidlertid svært lav støtte i befolkningen.
Det er likevel dramatisk mye mindre vold, og bombeattentater og skyteepisoder forekommer ekstremt sjelden. Både den irske grunnloven og den nordirske forfatningen åpner for at Nord-Irland kan bli en del av Irland, dersom et flertall av befolkningen ønsker det, og ved hjelp av ikke-voldelige midler. Nord-Irland hadde etter opprettelsen av staten et protestantisk flertall, men i 2021 var det for første gang flere katolikker enn protestanter. Meningsmålinger fra 2022 viser at rundt halvparten av befolkningen ønsker å forbli i Storbritannia, mens om lag en tredjedel vil bli innbyggere av et forent Irland.