Det finnes et område som ofte omtales som «Europas grønne hjerte» av poetisk anlagte sjeler. Der finner man alpelandet Slovenia. Med snaut 2 millioner innbyggere, og en kort historie som selvstendig nasjon, har landet likevel etter hvert fått en økende geopolitisk betydning.
Da Slovenia nylig med 153 stemmer for andre gang ble valgt inn i FNs sikkerhetsråd, var det en bemerkelsesverdig prestasjon for et lite land med kun 30 års «egen» historie. Plassert midt i det historikere ofte omtaler som «gryten» for de store folkevandringene, henter Slovenia sin nasjonale identitet fra hele den europeiske historien. Og utenfor. De første spor etter mennesker i området er 250 000 år gamle, og det eldste intakte hjulet av treverk i verden, ble funnet utenfor hovedstaden Ljubljana i 2002. Landområdet som i dag utgjør Slovenia, har vært kasteball mellom så mange imperier, kongedømmer og bystater, at det knapt lar seg beskrive. Vi skal i stedet fokusere på nyere historie, opp til vår egen tid.
Politisk brikke
På begynnelsen av 1900-tallet var Slovenia en del av Østerrike-Ungarn. Første verdenskrig medførte store endringer i regionen, og i kjølvannet av krigen, ble Slovenia en del av Kongeriket Serbere, Kroater og Slovenere i 1918, som senere ble til Kongeriket Jugoslavia i 1929. I denne perioden opplevde dette nye kongeriket politisk ustabilitet og økonomiske vanskeligheter, som mange andre deler av Europa.
Den globale depresjonen på 30-tallet rammet Mellom-Europa hardt, særlig de landene som hadde vært på den tapende siden under Første verdenskrig. Selv det fruktbare Slovenia ble utsatt for hungersnød, og tilliten til Kongeriket Jugoslavias evne til å løse problemer dalte. Da fascismen begynte å gjøre seg gjeldende, ble den raskt populær i den desperate befolkningen. I det Østerrike ble en del av Stor-Tyskland i 1938, flokket unge menn seg til vervestasjonene over grensen, for å bli en del av Wehrmacht. Løfter om høye lønninger og ikke minst belønning i form av dyrkbar jord, fungerte som agn. Haken var at man måtte erobre jorden først, noe som ikke kom frem i kontrakten, for de som knapt kunne lese og skrive.
Da aksemaktene invaderte Jugoslavia i 1941, ble det meste av Slovenia uten videre innlemmet som en fullverdig del av Stor-Tyskland. Hitler, som selv var Østerriker, anså alle som hadde vært en del av Østerrike-Ungarn som landsmenn. Områdene i nord og øst ble dermed inkorporert som Reichsgau Kärnten og Reichsgau Steiermark. Det var også her de tyske styrkene bet seg hardest fast i de voldsomme kampene på slutten av krigen. Da området ble frigjort av partisaner og sovjetiske styrker i 1945, førte dette til enorme lidelser for sivilbefolkningen, i form av hevn og etnisk rensning. Etter krigen ble Slovenia igjen en del av en ny nasjon; den Sosialistiske Føderale Republikken Jugoslavia.
Jugoslavia, og ideen om en egen nasjon
Man kan ikke omtale Jugoslavia, uten å nevne Josip Broz Tito. Den kontroversielle og myteomspunne tidligere partisan-lederen, etablerte seg som ubestridt diktator i det nyskapte landet. Titos visjon var å etablere en uavhengig, utadvendt kommunistisk nasjonalstat, på tvers av etniske og religiøse skillelinjer. I november 1945 ble dermed delstatene Kroatia, Makedonia, Bosnia, Montenegro, Serbia og Slovenia slått sammen etter et såkalt valg, der kun kommunistpartiet fikk delta. På lengre sikt skulle også Albania og deler av Hellas inkorporeres i den nye nasjonen. Hitlers Tyskland hadde, i likhet med i Norge, investert voldsomt i industri og infrastruktur i Slovenia. Dermed ble delstaten, sammen med Kroatia, en viktig, men mislikt, del av den nye nasjonen. Titos kommunistiske idé om at godene skulle fordeles jevnt mellom alle delstatene, uavhengig av produksjonsnivå, førte fort til misnøye. Under andre halvdel av 1960-tallet, utløste en del hendelser grunnlaget for slovensk frihetstanke og selvstendighet.
Demokratibevegelsen vokser
Slutten av 1960-tallet brakte med seg en økende demokrati-bevegelse i de europeiske kommuniststatene. Ønsket om frie valg og mer åpenhet mot Vesten, hadde sin rot i akademia og kunstmiljøene. De kommunistiske lederne slo hardt ned på alle slike tanker, og dette gjaldt i høyeste grad det relativt åpne Jugoslavia. Da landene i Warszawapakten invaderte Tsjekkoslovakia i 1968, begynte imidlertid Tito å føle seg utrygg. Han ønsket å holde Jugoslavia blokkuavhengig. Dette førte til opprettelsen av Det Jugoslaviske Territorialforsvaret (Norsk: Heimevernet) som et supplement til den regulære hæren. Hver delstat skulle ha sitt eget lokale forsvar, uavhengig av den regulære hæren. På sikt skulle dette vise seg å bli fatalt for Jugoslavia.
Da Tito døde i 1980, begynte Jugoslavia å kollapse. Etniske, økonomiske og religiøse konflikter mellom delstatene boblet til overflaten, i det en varslet økonomisk kollaps ble en realitet. Slovenia og Kroatia var de rikeste og mest vestvendte republikkene, og ønsket ikke lenger å fø på resten av nasjonen. Under andre halvdel av 1980-tallet, sto Slovenia alene for en femtedel av Jugoslavias BNP. Dette på tross av at de ikke utgjorde mer enn 8 prosent av landets befolkning. I tillegg leverte den nyåpnede atomreaktoren Krško, bygget i samarbeid med Kroatia og med hjelp fra USA, strøm til store deler av landet. Denne situasjonen kunne ikke vare.
Krig bryter ut
– Jeg ønsket ikke å angripe Slovenia, vårt fokus var på Kroatia. Vi hadde ikke forutsett motstanden vi møtte – Slobodan Milošević, Jugoslavisk president 1991
– Vi lå i en grøft, sammen med en million mygg, karabiner fra Andre verdenskrig, og noen kasser øl for å hjelpe på nervene – Damjan Podlogar, vernepliktig i Slovenias Territorialforsvar 1991
Krigen i Slovenia kom brått på for alle involverte. Sommeren 2023 ønsket fortsatt mange å fortelle sin historie til Folk og Forsvar.
De sivile urolighetene i de Jugoslaviske delstatene førte til at regjeringen i Beograd forsøkte å avvæpne Territorialforsvaret (TO) i 1990. Dette var ikke særlig vellykket. Våpenlagrene ble tømt, men våpnene ble i stor grad gjemt bort der man hadde plass. Samtidig sluttet Slovenia å sende rekrutter for å tjenestegjøre i den Jugoslaviske hæren (JNA) i desember samme år.
– Et av de største våpenlagrene var i Ljutomer, hos Emona, hvor jeg var direktør. De (TO) spurte om jeg kunne hjelpe med å skaffe plass til våpen, og jeg aksepterte. Det var mye våpen, fulle lastebiler. Også 50 soldater sov der i noen dager, klare til mulige kamper ved grensene. forteller Marjan Kralj, tidligere offiser i JNA, direktør for kunstgjødselfabrikken Emona 1991
– Ingen trodde at det ville utvikle seg til det punktet. Det kom som en overraskelse. Offentligheten visste ingenting om avtaler eller korrespondanse. Det er mulig at JNA var forberedt teoretisk, men de visste ikke til siste øyeblikk at de måtte gripe inn. Fra et teoretisk perspektiv tilspisset det seg med militære øvelser rett over grensen til Kroatia. sier Miroslav Rauter, løytnant i Territorialforsvaret 1991, senere oberstløytnant og områdesjef i den Slovenske hæren(P)
Selvstendighet
25. juni 1991 erklærte Slovenia og Kroatia seg uavhengig av Jugoslavia. I en sjokkerende feilvurdering, nektet De Europeiske Fellesskapene (EF) å anerkjenne de to nye landene, og regjeringen i Beograd tolket dette som en tillatelse til militær okkupasjon. Dagen før krigen var et faktum, begynte større styrker fra JNA å bevege seg mot den slovenske grensen. Grensepolitiet svarte med å bytte til slovenske uniformer, og etablere stillinger og veisperringer. Innover i landet gikk frivillige i gang med det samme. Brannvesenet felte trær over veier i stor skala. Dette for å gi Territorialforsvaret tid til å bevæpne seg, og komme i posisjon. Dette var særlig viktig rundt de militære kasernene, som huset JNA-soldater. Derav en del slovenske vernepliktige.
– Vi var blandet sammen på kaserner siden andre verdenskrig. For eksempel tjenestegjorde jeg i hæren i Kovin (Serbia) og Bihać (Bosnia). Rekruttene ble beordret til å kjempe mot Slovenia, men noen av dem overga seg når det var mulig. De forlot hæren. Det gjorde også representanter fra andre republikker i JNA. Stort sett var det serbere på JNA-kaserner, så språket de snakket var serbisk. Soldatene visste ikke nøyaktig hva de kjempet for. De fikk beskjed om å gå til den ytre grensen på grunn av en ytre fiende. De fikk beskjed om å kjempe for å beskytte Jugoslavia. forteller Gorazd Grm, grensepolitimann ved Šentilj 1991
– Rekruttene trodde at Jugoslavia ble angrepet av Italia eller Østerrike presiserer Marjan Kralj
– Vi kontaktet alle slovenere som arbeidet i JNA og inviterte dem til å bli med i TO. Deres militære rettigheter ville ikke bli fratatt, de skulle beholde dem (status, rang). Noen av dem aksepterte tilbudet. Jeg husker et eksempel på en ung slovensk løytnant som jobbet i Makedonia. Han kom til Ljutomer på ferie. Vi arresterte ham og overtalte ham til å bli med, så han samtykket. Det var mer utfordrende å overtale de høyt rangerte. De endret sjelden mening og trodde at slovensk suksess var umulig. sier Miroslav Rauter
Krigen eskalerer
Krigen satte i gang for alvor da Territorialforsvaret skjøt ned to JNA-helikoptre utenfor hovedstaden Ljubljana på ettermiddagen 27. juni. Stridsvogner krysset grensen på alle tilgjengelige punkter, og JNAs luftvåpen begynte å bombe strategisk viktige mål som telefonsentraler og flyplasser. Hæren møtte umiddelbart voldsom motstand.
– Faktisk var Territorialforsvaret ikke så godt organisert i begynnelsen, så politiet startet motstanden først. De hadde ikke mange våpen, de tok det fra hæren der de forlot det. I Šentilj, der jeg jobbet, hadde bare politiet skuddvekslinger med hæren i begynnelsen. Jeg husker at en spesialstyrke kom fra Beograd med helikoptre, men de kunne ikke lande på grunn av veisperringene (lastebilene). Vi skjøt mot dem, og de trakk seg tilbake. Vi i Šentilj hadde skuddvekslinger med JNA-kasernen som var omtrent 400 meter unna. De brukte granatkastere, og jeg ble såret. Noen fragmenter traff hendene mine. Jeg husker at det noen ganger var ganske intens. Kuler fløy over hodet mitt gjennom vinduet. Jeg husker fortsatt den skarpe lyden. Jeg ble delvis døv på grunn av det. I løpet av disse dagene sov vi i bygningen ved grenseovergangen, alltid med klærne på og skoene på. Fem tyrkiske lastebilsjåfører døde ved Šentilj-grensen fordi de ikke kunne bevege seg noe sted. Grensen var stengt, forteller Gorazd Grm
– Da vår elitegruppe, som angrep JNA i Žerovinci eller i skogen nær Kačura, kom tilbake til hovedkvarteret, begynte vi å innse at det var ekte. All psykologisk forberedelse og militær trening gikk dukken da guttene våre så hvordan sårede motstandere hoppet fra den brennende stridsvognen de hadde truffet. Alle var i sjokk, sier Miroslav Rauter
JNA-soldater overga seg og deserterte i store mengder. Dette førte til at Territorialforsvaret fikk flere og tyngre våpen, noe som igjen førte til økt aggresjonsnivå hos de styrkene som forble lojale til Jugoslavia. Etter få dager begynte JNA bevisst å skyte på sivile bygninger og infrastruktur over hele landet. Eksempelvis ble grensebyen Gornja Radgona (østerisk: Bad Radkersburg) nærmest utslettet på slovensk side, med nær 80 prosent av bygningene skadet eller ødelagt. På grunn av dette begynte europeiske myndigheter i økende grad å bytte side, og forlangte en slutt på stridighetene. Kampene eskalerte i perioden 30. juni til 2. juli, og førte til flere alvorlige nederlag for de Jugoslaviske styrkene. Den 4. juli trådde en våpenhvile i kraft, og JNA fikk lov til å returnere tilbake over grensen til Kroatia.
– Hvis de ikke hadde trukket seg tilbake på egen hånd, ville situasjonen vår blitt mye vanskeligere. Som i Kroatia og Bosnia som ble fullstendig angrepet av hæren. TO var ikke skikkelig bevæpnet, de tok det meste av våpnene fra JNA-soldatene og kasernene, fortsetter Gorazd Grm
– Vi ville absolutt ha fortsatt å kjempe. Mot slutten av konflikten hadde vi mye våpen fordi vi tok dem fra alle kaserner som overga seg. Jeg tror vi var sterke nok, presiserer Marjan Kralj
Fredsavtale
Den 7. juli 1991 var krigen over. Jugoslavia signerte Brioni-avtalen, som ga full autonomi til Slovenia, etter en prøveperiode med tre måneders demilitarisering. For første gang i sin historie var Slovenia en egen, uavhengig nasjon.
– Bare de som ble innkalt og fikk utdelt våpen har rett til veteranstatus. De mottok en innkalling (eller oppfordring – POZIV). Det var et dokument de måtte fremlegge for å bevise sin deltakelse. Disse dokumentene ble registrert slik at ansvarlige personer kunne sjekke dem. Folk trengte i de fleste tilfeller ikke statusen. Mange søkte om det senere. Når du fyller 50 år, betaler staten din supplerende helseforsikring. Sårbare grupper kan motta en veteranbonus (tillegg til trygd). For dette må man bevise at man ikke har noen annen inntekt og at man ikke er i stand til å finne en passende jobb. Noen ganger kunne det hende at dokumentasjonen ikke var fullstendig, slik at en persons innkalling ikke var i arkivene. I slike tilfeller kunne personen bevise sin deltakelse med vitner som allerede hadde fått veteranstatus gjennom den offisielle prosedyren – basert på dokumentasjonen etter loven. I de fleste tilfellene ble det sjekket med kommandanter. De kunne bekrefte om vedkommende faktisk bar våpen. Det ble utarbeidet en spesiell liste over sårede, og de ble inkludert i et program hvis de ønsket det. Hvis noen døde, kunne arvingene gjøre krav på rettighetene. Frivillige har ikke rett til veteranstatus, selv om de utmerket seg. På den tiden tenkte de ikke engang på noen mulige fordeler, forteller Miroslav Rauter
– Jeg fikk en flaske og 4 medaljer. En veteranforening med navnet SEVER ble grunnlagt. Den forener politiveteraner. Det er mange minnesmarkeringer og lignende, men jeg er ikke aktiv, selv om jeg er medlem. Staten betaler helseforsikringen min, som vanlige borgere må betale selv , avslutterer Gorazd Grm
Kaos og korrupsjon
Årene etter krigen var kaotiske i den purunge nasjonen. Mye skulle på plass, og mange ville ha en bit av kaken. I motsetning til de andre forhenværende kommunistlandene i Europa, slapp imidlertid Slovenia unna de voldsomme oligarkiene som oppsto etter frigjøringen. Likevel unngikk man ikke opportunisme, nepotisme og korrupsjon. Byråkrater og tjenestefolk fra det tidligere Jugoslavia, helt ned på lokalt nivå, sikret seg lukrative posisjoner og avtaler. Dette problemet rydder man opp i helt til i dag.
I tillegg skulle man forsøke å snu nesten 50 år med kommunistisk vanstyre og byråkrati, og bygge opp en selvstendig økonomi. Et av de største problemene kom allerede i 1992, da privat eiendom skulle tilbakeføres til befolkningen. Staten Jugoslavia hadde, som alle kommunistregimer, beslaglagt alle virksomheter og privat eiendom. Etter frigjøringen ønsket ikke den nye regjeringen å eie alt dette, og satte i gang et omfattende program for å føre særlig landbruksjord tilbake til slektninger av tidligere eiere. Plutselig satt folk på gårdsbruk og utmark de ikke ante at de hadde krav på, og ikke ønsket å eie, men var pålagt å drive. Dette førte til fullstendig kaos og dumpingpriser, og på slutten av 1990-tallet kunne man kjøpe et småbruk med 20 mål jord for utrolige 10 000 norske kroner.
Selv etter denne snuoperasjonen, satt staten fortsatt som heleier av 50 prosent av alle de større virksomhetene i landet. Samtidig skaffet den nye nasjonen seg fort en skyhøy utenlandsgjeld, der store deler av pengene simpelthen forsvant. I begynnelsen ble disse midlene delt ut til befolkningen gjennom et omfattende gjenoppbyggingsprogram. Dette førte til en eksplosiv privat byggeboom, som fikk bråstopp da pengene tok slutt. I dag er fortsatt det slovenske landskapet preget av halvferdige bygninger, på eiendommer ingen vil vedkjenne seg.
EU, NATO og Slovenia i dag
Finanskrisen i 2008 traff Slovenia hardt, og i 2013 var landet nær konkurs. Etter en dramatisk snuoperasjon, ser det imidlertid ut til at situasjonen har endret seg. I 2023 er slovensk økonomi relativt stabil, og de fleste piler peker oppover. Dette har ført til store endringer i befolkningen, særlig når det gjelder nasjonal identitet. Fokus på språk og kultur, samt et generasjonsskifte, fører til at slovenerne begynner å få nasjonal stolthet og tilhørighet. De er ikke lenger bare en liten, ubetydelig del av «noe.»
Slovenias totalforsvar er fullstendig avhengig av frivillighet, og har plutselig ingen problemer med rekruttering. Økonomiske oppgangstider og økt fokus på nasjonal sikkerhet, gjør at landet kan holde seg med en liten, nøye tilpasset hær, med et samfunnsoppdrag som også omfatter hjelp til politi, brannvesen og helse. Brannvesenet er i stor grad basert på frivillighet. Tradisjonen strekker seg tilbake til keiserriket Østerrike-Ungarn, og hver eneste landsby har sitt frivillige brannkorps. «Brannmannsfester» arrangeres hyppig, for å samle inn penger, og det er godlynt konkurranse mellom tettstedene om hvem som har det fineste/nyeste utstyret.
Det slovenske forsvaret er som nevnt høyt spesialisert. De har like mange tunge stridsvogner som Norge, men ingen kampfly. «Flyene er på den andre siden av landet når de tar av,» er en standard vits. Man satser i stedet på materiell som er nøye tilpasset geografiske forhold. Det foregår også en omleggingsprosess, der man bytter ut utdatert jugoslavisk utstyr med nytt materiell som holder NATO-standard. Eksempelvis donerte Slovenia 28 stridsvogner av typen M-55S til Ukraina.
Den nye økonomiske stabiliteten har også ført til økt satsning på infrastruktur og industri. Utenlandske investorer er ikke lenger redde for å investere i landet, og produksjonsnivå og eksport er økende. Kraftig og ambisiøs satsning på fornybar energi gjør at landet er på god vei til å nå FNs klimamål, men transportsektoren sliter fortsatt med store utslipp. Jernbanen ble ikke oppgradert på 50 år, og har det siste tiåret gått gjennom en omfattende omlegging og gjenoppbygging.
Veien videre
Veien videre ser foreløpig lys ut for den nye nasjonen. Den eldste generasjonen venter fortsatt med en viss kynisme på at landet igjen skal bli erobret. De yngre ser med håp på fremtiden, og føler en økende nærhet til resten av verden. 70 prosent av befolkning støtter EU-medlemskap, og tallet er økende. I tillegg støtter 69 prosent medlemskap i NATO. Slovenia har plutselig en stemme som blir hørt og lyttet til. Hvor landet vil plassere seg i verdenshistorien, vil fremtiden vise.