Stortinget vil satse enda mer på Forsvaret

Nylig ble det oppnådd full enighet i Stortinget om en enda sterkere satsing på Forsvaret enn det regjeringen allerede hadde foreslått i forslaget til ny langtidsplan for Forsvaret.

Den nye langtidsplanen vil rette opp i mangler og forsømmelser som oppstod i perioden da de fleste trodde at vi aldri mer ville få en ny storkrig i Europa. Det har vi fått i Ukraina, der det har vært full krig i over to år. Krigernasjonen Russland har foreløpig erobret en femtedel av landet, og vi ser foreløpig ingen tegn på at de vil stanse.

Russerne skremmer oss. Vi vet ikke hva de vil gjøre etter at Ukraina-krigen er over. Det kommer stadig foruroligende meldinger fra Moskva, både fra Putin selv og fra maktpersonene rundt ham. De antyder «frigjøring» av flere tidligere sovjetiske landområder, og de snakker endog om at «neste gang skal vi ikke trekke oss tilbake fra Berlin». Det meste er forhåpentligvis propaganda og skremsler, men vi kan ikke vite.

Vi har også blitt skremt av måten de fører krig på i Ukraina. Russernes fremtreden er svært brutal, ikke bare mot fienden, men også i bruken av egne soldater. I tillegg har de drevet med omfattende bombing av sivile mål, stikk i strid med konvensjonene for hva man kan tillate seg i krig. Om vi selv en dag skulle bli angrepet, må vi forvente samme behandling. Det tvinger oss til å satse på Forsvaret, både for å kunne stå imot et mulig angrep, og for å kunne beskytte oss. Tiltakene som beskrives i den nye langtidsplanen er mange og gode.

Droner

Krigen i Ukraina har lært oss mye. Våpensystemer som tidligere ble vurdert å være avgjørende på slagmarken, har demonstrert sine begrensninger. Stridsvogner har vist seg å være svært sårbare. Det så vi da russerne gikk på en kraftig smell under det innledende angrepet mot hovedstaden Kiev, og vi har sett det senere. Man oppnår ikke lenger gjennombrudd ved bruk av panser. Forsvarssystemene er blitt for sterke. Droner overvåker fiendens bevegelser, og dronene bærer våpen, som setter panservogner ut av spill, ofte i kombinasjon med omfattende beskytning med kanoner. Artilleriet er igjen blitt avgjørende. Man stanser fienden med massiv ild. I tillegg brukes rakettartilleri mot fjerntliggende mål. Rakettartilleri treffer nøkkelinstallasjoner som befinner seg milevis unna. Krigen har endret seg. I Norge må vi også gjøre tilpasninger.

Derfor er det både viktig og riktig at det i den nye langtidsplanen satses på droneteknologi, men det kommer lovlig sent. Vi var egentlig tidlig ute med droner (jeg hadde måldroner i min bataljon på 80-tallet), men vi kom etter hvert på etterskudd. Flygermiljøet strittet imot. De fryktet kollisjoner og mye annet. I Ukraina har vi sett dronenes effektivitet. De er billige, de har lang rekkevidde, og de kan brukes til en rekke formål, både defensivt og offensivt, til lands og til havs. At vi nå setter opp en egen droneavdeling i Forsvaret er på høy tid. I et slikt miljø kan vi videreutvikle kapasiteter som vil høyne vår stridsevne betraktelig. Stortinget har nå gitt Forsvaret klar beskjed om å komme i gang.

Luftvern

Siden Den 2. verdenskrig har vi sett på luftherredømme som en forutsetning for å kunne drive krig på bakken og på havet, men krigen i Ukraina har demonstrert flyenes utilstrekkelighet. Russerne har veldig store flystyrker, men får ikke utnyttet dem. Flyene skytes ned av moderne luftvernsystemer, som det norske NASAMS, og flyene tvinges i stor grad til å holde seg på bakken. Ukrainerne har i tillegg slått ut avanserte fly på fjerntliggende flyplasser med bruk av relativt enkle midler. Det bør også være en vekker for oss, som har konsentrert det meste på én base.

Dessverre ble det norske luftvernet nesten avviklet i perioden da forsvarsledelsen prioriterte kapasiteter som var «lett gripbare» og kunne sendes til internasjonale operasjoner i en fei.  De kvittet seg med store mengder med hurtigskytende mitraljøser, radarstyrte kanoner og kortholdsraketter, samt en betydelig del av NASAMS-oppsetningene. Nå skal luftvern gjenskaffes, både kortholdsluftvern og nye batterier med det norskamerikanske NASAMS, som har vist seg å være skremmende effektivt i Ukraina. Stortinget føyde til at vi også skal anskaffe luftvern med lang rekkevidde og med evne til å skyte ned fly i stor høyde, samt ballistiske missiler, slik vi hadde da Østlandet i sin tid ble forsvart av Nike-systemet. Hvilket system vi nå velger, er ikke avklart, men det er ikke mange alternativer å velge mellom. En besnærende tanke kan være å utvikle det selv. Vi har både kompetanse og et industrimiljø som kanskje er verdens fremste på feltet. 

Nye brigader

Det viktigste i langtidsplanen er allikevel satsingen på økt volum i Hæren. Kvaliteten i Hæren er det ingen grunn til å tvile på. Vi har moderne materiell og personell med kamperfaring fra internasjonale oppdrag, men Hærens størrelse er gradvis blitt redusert til under det nivået som vi anser som et kritisk minimum. Før Den 2. verdenskrig hadde vi seks divisjoner; under Den kalde krigen hadde vi 13 brigader. Nå har vi kun én brigade. Vi er blitt helt avhengige av at andre NATO-land, særlig USA og Storbritannia, kommer oss til unnsetning – og at de kommer i tide. Mange har reist tvil om det.

Nå skal vi sette opp to nye brigader og styrke Heimevernet. Det er ingen enkel prosess. Veldig mye skal på plass, men det må til for å gjenskape evnen til å stå imot et angrep – inntil våre allierte kan unnsette oss.

Situasjonen vil også bedres når vi heretter kan operere sammen med våre nye NATO-allierte i Norden. Finland har heldigvis opprettholdt store landstyrker. Finnene har stått imot russiske/sovjetiske styrker tidligere. Sverige har også viktige kapasiteter. Vi vil oppnå viktige synergier. Det blir mindre fristende for russerne å angripe land i Norden.   

Nye fartøy

I Langtidsplanen satses det både på nye overflatefartøy og på ubåter. Jeg tror anskaffelse av moderne ubåter er veldig viktig. En mulig angriper vet aldri hvor ubåtene befinner seg, og vil derfor nøle med å angripe, eller bli tvunget til å sette inn store ressurser for å uskadeliggjøre dem. Det skal også satses på nye overflatefartøy, både store fregatter og flere mindre. Her er jeg mer usikker på verdien. Ukraina-krigen har vist at store, kostbare fartøy er svært sårbare. Svartehavsflåtens flaggskip, krysseren «Moskva», ble senket med enkle midler, og vi har sett flere lignende hendelser. Russerne har blitt tvunget til landligge, der de også er påført tap, og de er fortrengt fra havområdene utenfor Ukraina, av frykt for nye tap.  Vi bør kanskje gå i oss selv og spørre om det er riktig – nok en gang – å bruke enorme beløp på store krigsskip. Er de verd prisen?

Derimot har jeg stor tro på Langtidsplanens satsing på et relativt høyt antall av mindre hurtige fartøy, som med moderne våpen kan operere i kystnære farvann. Her har vi stolte tradisjoner. Jeg skulle også gjerne se en reaktivering av kystfortene, som kan blokkere innseilingen til våre viktigste fjorder. Det var kystartilleriet som berget oss forrige gang vi ble angrepet.

Mer personell – nye modeller

Stortingets siste, vesentlige føring i Langtidsplanen går på personellsituasjonen i Forsvaret, som er vanskelig. Styrkingen av Forsvaret forutsetter økt bemanning, og man sliter allerede, f.eks. med teknisk personell til jagerflyene på Ørland. Mange peker på lønningene. Når sant skal sies er lønningene i Forsvaret svært gode for personell som er hyppig ute på øvelser eller har mye overtid, mens lønnen for støttepersonellet er moderat. I land det er naturlig å sammenligne med har man et betydelig høyere lønnsnivå for alle, men uten å gi tillegg for øvinger og overtid. De holder på personellet ved å la dem gå av på aldersbestemte tider, med utbetaling av attraktive bonuser og gode pensjoner, før de går over i reserven.

Kanskje vi bør vurdere slike modeller, fremfor å øke lønningene og bedre pensjonsgrunnlaget. De nåværende lønnsordningene er både kostbare, urettferdige og de er svært tidkrevende å administrere. Vi bør samtidig justere opp de altfor lave aldersgrensene. Se på bildene fra Ukraina. Der er det mange eldre, som gjør en fullgod innsats.  

Totalforsvar

Det faktum at alle partiene på Stortinget stiller seg bak Langtidsplanen for Forsvaret, er enestående, både i Norge og internasjonalt. Det fortjener våre politikere honnør for. Det er samtidig et signal om at de – og velgerne – oppfatter situasjonen som alvorlig. Russland er blitt «en løs kanon på dekk», og vi vet ikke hva  kanonen vil skyte mot i fremtiden. Derfor er det, dessverre, blitt nødvendig å bruke langt mer av våre penger på Forsvaret, ikke bare til å hjelpe Ukraina i øyeblikket, men til å styrke vår egen forsvarsevne. I tillegg bør vi revitalisere tidligere tiders beredskapstiltak, med matreserver, tilfluktsrom og alt mulig annet. Det kan ikke improviseres om behovet oppstår. Det er blitt usikre tider.