Tadsjikistan: Fra begynnende demokrati til autoritær ettpartistat

Tadsjikistan har gått i retning av å bli en autoritær ettpartistat. Det var derfor ingen overraskelse at sittende President Rahmon vant valget i oktober 2020 – for femte gang på rad.

Rahmon er det lengstsittende statsoverhodet i hele Sentral-Asia. Den politiske utviklingen i landet er likevel ikke unik i regionen. Da de sentralasiatiske landene fikk sin selvstendighet på 1990-tallet etter 70 år med autoritært styre under Sovjetunionen, så det internasjonale samfunnet for seg at landene gradvis ville omstruktureres til demokratiske stater. Virkeligheten har imidlertid blitt en annen.

Fra Usbekistan til Kasakhstan, Turkmenistan, Kirgisistan og Tadsjikistan, har tiden etter Sovjetunionens fall vært preget av maktkonsentrasjon, autoritære regimer, oligarker og utbredt korrupsjon. Hvorfor falt det demokratiske prosjektet sammen i denne regionen? Denne artikkelen skal se nærmere på hva som skjedde i Tadsjikistan.

En vanskelig selvstendighet

Tadsjikistan ble underlagt Russland sent på 1800-tallet. I 1924 ble landet en autonom region i Usbekistan, og i 1929 en separat sosialistisk republikk i Sovjetunionen. Etter Sovjetunionens sammenbrudd, ble Tadsjikistan formelt erklært selvstendig den 9. september 1991.

Ved presidentvalget i november samme år ble den tidligere førstesekretæren for det tadsjikiske kommunistpartiet, Nabiyev, valgt som landets første president. For det nylig selvstendige landet var gleden likevel kortvarig. Allerede i mars 1992 startet den politiske opposisjonen – en allianse av demokratiske og islamske elementer – store demonstrasjoner i hovedstaden Dusjanbe.

Årsaken var at Nabiyev hadde avsatt flere opposisjonspolitikere. Situasjonen utviklet seg raskt til en regulær borgerkrig da myndighetene åpnet ild mot de ikke-voldelige demonstrantene. Allerede i september 1992 ble Nabiyev styrtet. I november samme året tok en ny regjering makten, med kommunisten Emomali Rahmonov (Rahmon siden 2007) i spissen. Med hjelp fra Russland fikk den nye regjeringen raskt kontroll over landet, og drev omkring 60 000 på flukt over grensen til Afghanistan.

Skjør fred

Dette satte imidlertid ikke en fullstendig stopper for kampene. Islamske fundamentalister og deres allierte fortsatte krigføringen fra nabolandet Afghanistan. Innen midten av 90-tallet hadde konflikten tatt livet av et titalls tusen mennesker og mer enn én halv million var drevet på flukt.

I tillegg til å være en krig mellom ulike politiske fraksjoner, satte krigen ulike regioner opp mot hverandre. Regjeringen hadde sin høyborg i de nordlige og sørlig delene av landet, mens opposisjonen var sterkest i sentrum av landet og den avsidesliggende Pamir-regionen. I 1994 ble regjeringen og opprørerne enige om en skjør våpenhvile. Det ble gjennomført valg og Rahmon ble valgt til president.

Det var likevel ikke før i 1997 at en fredsavtale fremforhandlet av FN, Iran og Russland satte en endelig sluttstrek for krigen. Ifølge denne fredsavtalen skulle opposisjonen inneha 30 % av ministerposter i landet. Det ble også etablert en nasjonal forsoningskommisjon med oppdrag å integrere islamistene i statlige institusjoner.

Som ledd i forsonings- og demokratiseringsprosessen, fant det første flerpartivalget sted i Tadsjikistan i 1999. OSSEs valgobservatører var til stede under valget. Disse rapporterte at selv om det var positivt at tidligere stridende partier deltok i valget, bar det preg av alvorlige svakheter.

Blant annet ble opposisjonskandidater hindret fra å registrere seg, medietilgang ble begrenset, og det ble rapportert om dobbel stemmegivning. Rahmon vant valget med hele 97 % av stemmene, og har sittet ved makten siden.

En autoritær ettpartistat

I 2017 endret Rahmon sin offisielle tittel. Presidenten skal nå refereres til som «Grunnleggeren av fred og nasjonal enhet, leder av nasjonen, president for Republikken Tadsjikistan, hans eksellense Emomali Rahmon». Tittelen er ment å gi all æren for freden til presidenten, og opphøye Rahmon til en slags faderlig figur, sentral for nasjonens historie og stolthet. Likevel er det flere som stiller spørsmål ved suksessen av fredsprosessen, og ikke minst Rahmons, rolle.

Siden 1999 har nemlig president Rahmon utviklet stadig mer autoritære trekk. Han har gradvis tatt til seg mer personlig makt, og styrt landet vekk fra den politiske pluralismen fredsavtalen av 1997 tok sikte på. I 2003 fikk presidenten gjennomslag i en folkeavstemning for grunnlovsendringer. Disse utvidet tidsbegrensingen på presidentperioder slik at han kunne sitte som president helt til 2020.

Da USA startet krigen mot Taliban i 2001, brukte Rahmon dette som et påskudd for å iverksette en kampanje mot den islamske opposisjonen i landet. Blant annet anklaget han flere medlemmer av det største opposisjonspartiet, Islamic Renaissance Party of Tajikistan (IRPT), for ekstremisme. Deretter avsette han de fra ministerposter. I 2015 ble partiet forbudt, etter at høyesterett erklærte IRPT for å være en ekstremistisk organisasjon.

Etter 2015 har Rahmon innsatt familie og venner i sentrale posisjoner i både politikk og næringsliv. Under Rahmon har også ytringsfriheten blitt satt under sterkt press. Myndighetene har i praksis kontroll over de fleste mediehus, og uavhengige journalister blir regelmessig utsatt for trakassering og trusler. Mange populære nettsider og nyhetsnettsted blir blokkert. Myndighetene tar også i bruk fullstendig nedstengning av internett og meldingstjenester for å hindre spredning av regimekritikk.

Lite demokratiske valg

Valgene som har funnet sted i Tadsjikistan siden 1999 har konsekvent blitt kritisert. Blant annet utførte myndighetene ved parlamentsvalget i 2015 en massiv mediekampanje mot opposisjonen og forfulgte sentrale opposisjonspolitikere. Rahmons hold på makten har også blitt forsterket med en folkeavstemning fra 2016.

Her fikk Rahmon flertall for å ta bort all tidsbegrensning på presidentembetet. Han kan nå stille til valg som president så lenge han ønsker. Gjennom denne folkeavstemning ble også politiske partier basert på religion forbudt. Dette var spikeren i kisten for at IRPT noen gang kan gjenoppstå.

De siste årene har hundrevis av opposisjonspolitikere blitt fengslet på bakgrunn av anklager den Den norske Helsingforskomité har kalt både tvilsomme og uten rot i troverdige bevis. Andre har rømt fra landet. Fra fengslene rapporterer organisasjonen Human Rights Watch om tortur, matforgiftning og dødelige opptøyer.

Situasjonen for befolkningen

For befolkningen i landet er også ringvirkningene av Rahmons maktambisjoner til å ta og føle på. Ut av en påstått frykt for islamistisk ekstremisme, har myndighetene innført strenge begrensninger på religionsfrihet. I et land der den store majoriteten av befolkningen er muslimsk, har blant annet hijab blitt forbudt, mindreårige får ikke lov til å be i moskéer og religiøs utdanning er sterkt begrenset. Siden 2014 har imamer blitt lønnet direkte av staten, men er da tvunget til å framføre prekener utarbeidet av myndighetene.

Også religiøse minoriteter, blant annet kristne, er blitt rammet av nye lover som begrenser deres rett til å praktisere religion. Selv om Rahmon kan vise til en reell trussel fra religiøse ekstremister i landet, er det nærliggende å koble begrensningen i religionsutøvelse til at religion har vært et viktig grunnlag for flere opposisjonspartier i landet, særlig IRPT.

Organisasjonen Crisis Group advarte i en rapport fra 2016 om at den pågående undertrykkelsen av den tadsjikiske opposisjonen og de sterke begrensingene i religionsutøvelse kan føre til økt misnøye og radikalisering av moderate muslimer. Dette kan på sikt gi økt ustabilitet i landet.

Presidentvalget 2020

I oktober 2020 gikk tadsjikere til valgurnene for sjette gang i landets historie. Det herket aldri noen tvil på at Rahmon ville vinne. Fire andre kandidater stilte til valg mot Rahmon, men turte ikke å kritisere presidenten under valgkampen. Rahmon stakk av med en overlegen seier: Ifølge landets valgkommisjon sikrer han seg hele 90.9% av stemmene med en valgoppslutning på 85 %.

Tross Rahmons autoritære lederstil, mener mange tadsjikere presidenten har vært sentral i å sikre landets fred de siste tjue årene. I et av fattigste landene i Sentral-Asia, har eksistensielle utfordringer som mat, elektrisitet og arbeid for mange vært langt viktigere utfordringer enn å sikre innføringen av demokrati. Stabilitet blir derfor verdsatt som en av Rahmons viktigste egenskaper.

Likevel er det ingen tvil om at myndighetenes harde nedslag på enhver form for regimekritikk i stor grad har påvirket utfallet av valget. Enn så lenge ser det ut til at demokrati er noe tadsjikere må se langt etter.