Det norske ordet frilans stammer fra det engelske begrepet «free lance,» som i middelalderen var betegnelse på riddere til leie. Leiesoldater har trolig eksistert så lenge mennesker har utkjempet kriger. I hybridkrigens tidsalder, er det et yrke i vekst.
Foto: Ukjent/Telegram
Hvert år dimitteres hundretusenvis av profesjonelle soldater og krigsveteraner, ofte til en usikker fremtid. Det er uvisst hvor mange av disse som ender opp som leiesoldater, men antallet er betydelig. Eksempelvis utgjorde leiesoldater 50 prosent av de amerikanske troppene i Irak. Dette for å slippe upopulær tvangsrekruttering da krigen/okkupasjonen trakk ut i tid. Plutselig kom virksomheter som Blackwater og Aegis i nyhetsbildet, med beskyldninger om krigsforbrytelser og annen kriminalitet.
Historisk bakgrunn
Leiesoldater blir i dag ofte kalt «private kontraktører,» og er en stadig mer kontroversiell del av det globale konfliktbildet. De påtar seg oppdrag som regjeringer og stater ikke vil vedkjenne seg, eller har mannskap nok til å gjennomføre. Alt fra livvaktvirksomhet for lokale diktatorer, militær hjelp og rådgiving, til regimevelting. Her stiller Vladimir Putins private hær Wagner Group i sin egen klasse.
Totalitære stater liker ikke leiesoldater på egen jord. Det ligger i diktaturets iboende paranoia at private borgere ikke skal eie våpen. I Russland har paramilitære styrker på papiret vært forbudt siden revolusjonen i 1917. Selv i den korte perioden da man prøvde seg på ekte demokrati, ble denne loven opprettholdt. Enkelte «sikkerhetsfirmaer» kom seg utenom forbudet på slutten av 90-tallet, men de ble fort borte. Putin har også innført en av verdens strengeste våpenlover, og denne skjerpes stadig.
Regimene i Moskva har imidlertid ikke hatt noen problemer med å betale for leiesoldater i utlandet. Russiske «rådgivere» og «frivillige» har dukket opp i praktisk talt hver eneste konfliktsone i løpet av de siste 100 årene. Fra den Andre kinesisk-japanske krigen, via vinterkrigen mot Finland, til proxy-kriger i Midtøsten og Sentral-Amerika under Den kalde krigen. Så lenge soldatene ikke blir rekruttert og trent på russisk jord, betaler Moskva gjerne regningen, så anonymt som mulig. De vil nemlig ikke vedkjenne seg at de gjør dette. Mens lovverkene i vestlige demokratier krever full transparens om paramilitær virksomhet, har Russland offisielt simpelthen ingen slik virksomhet.
De usynlige soldatene
Det er uvisst når Wagner-gruppen ble aktiv, men den representerer ingen ordinær gruppe leiesoldater. Den har intet hovedkvarter, ingen offisielle treningsleirer og ingen talspersoner. I stedet eksisterer den som en skyggeorganisasjon, i hva vestlig etterretning har kalt «en egen galakse av anonyme virksomheter og postbokser.»
Det man vet er at sikkerhetsfirmaet Moran Security Group, med kontor i Hong Kong, begynte å leie russiske veteraner i 2013. Under navnet «Det Slavonske Korps» skulle disse soldatene offisielt bistå syriske regjeringstropper i kampen mot IS. Etter et kraftig nederlag nær byen Deir al-Zour, ble de overlevende soldatene transportert ut av Syria, og forsvant. Kort tid senere begynte historier om Wagner-gruppen å dukke opp i land som Libya, Sudan, Mosambik, Mali og den sentralafrikanske republikk. Dette er land der Russland aktivt jobber med å utvide sin innflytelse. Denne virksomheten drives i stor grad av oligarken Yevgeny Prigozhin, en gang kalt «Putins kokk,» og per september 2022 også den offisielle eieren av Wagner Group.
Mens verdens øyne var rettet mot Midtøsten, IS og borgerkrigen i Syria, begynte Russland å kjøpe seg venner og innflytelse i Afrika. Bekymringsmeldinger fra vestlig etterretning og journalister falt stort sett for døve ører. På svært få år signerte en mengde afrikanske stater avtaler om «militært samarbeid» med Russland. I mangel av penger bytter statene bort rettigheter til gruvedrift, oljeleting og rett til å opprette militære installasjoner.
Offisielt finnes det imidlertid liten eller ingen kobling til Kreml. Militærhjelpen gis som gaver, og alle økonomiske avtaler er i privat regi. Selskapene som signerer avtalene kan alle kobles direkte eller indirekte til tidligere nevnte Yevgeny Prigozhin. Og så dukker Wagner opp.
Små, grønne menn
Russland vil, som tidligere nevnt, kunne ha muligheten til å fraskrive seg alt ansvar for paramilitær aktivitet i utlandet. Det er som regel svært liten tvil om hvor soldatene kommer fra, men internasjonal lov krever bevis. Derfor har «rådgiverne» som dukker opp for å bistå regjeringsstyrkene i for eksempel Den sentralafrikanske republikk, ikke russisk flagg på uniformen. De er ofte ikke en gang russere.
Wagner rekrutterer fra alle verdensdeler, med ett forbehold: Rekruttene skal være hvite. Det ryktes at syriske leiesoldater har blitt rekruttert på grunn av personalmangel, men dette har ikke blitt bekreftet. Wagner, og deres uoffisielle øverstkommanderende Dmitry Utkin, har dokumenterte bånd til høyreekstremisme og nynazisme. Det rekrutteres ofte fra slike miljøer på Balkan, i Skandinavia og i Sør-Afrika.
Utkin er mannen som fikk i oppdrag å sette sammen og lede Wagner Group. En høyt dekorert offiser i spesialstyrkene og veteran fra felttoget i Tsjetsjenia, som gikk ut av det russiske forsvaret for å la seg verve i det tidligere nevnte Slavonske Korps. Detaljene rundt dette er uklare, men oppdraget fremstår klart: Opprett en skyggehær, som kan være Putins anonyme knyttneve.
Den offisielle premieren kom under Maidan-revolusjonen i 2014, og det som skulle bli kjent som «Små grønne menn.» (Ukrainsk: zeleni cholovichky.) Anonyme soldater med moderne russisk utstyr, dukket plutselig opp på separatistenes side både på Krim og i Donbas. Pro-ukrainske aktivister ble beskutt av uidentifiserte skarpskyttere under de kaotiske demonstrasjonene på Maijdan-plassen. Internasjonalt press førte til at Putin senere måtte innrømme at russiske spesialsoldater var involvert i urolighetene som førte til okkupasjonen av Krim. Han har imidlertid ikke vedkjent seg å medvirke til volden under Maidan-revolusjonen, men la skylden på «vestlige terrorister.»
Ut av skyggene
Wagners anonymitet er imidlertid i ferd med å forsvinne. Etter Russlands mislykkede invasjon av Ukraina i februar 2022, har gruppen måttet kjempe åpenlyst på slagmarken, der ordinære russiske styrker har kommet til kort. Dette med til dels katastrofale resultater. Wagner har aldri hatt suksess når de må kjempe på frontlinjen.
Samtidig har det kommet frem dokumentasjon på grove krigsforbrytelser rundt om i verden, nå sist i Mali. Der har Wagner blitt leid inn av regimet for å drive antiterror-virksomhet, noe som førte til at Frankrike valgte å trekke ut sine styrker. Resultatet er ukontrollerte drap på sivile, tortur og etnisk rensning.
I Ukraina har Wagner etter sigende hatt et ublidt møte med de ukrainske styrkene, som har ført til store tap. Gruppen har dermed fått i oppdrag å supplere de russiske styrkene med fremmedkrigere. De har gått så langt som til å etablere flere baser i Donbas. Et av disse ble umiddelbart et mål for ukrainsk artilleri, da en prorussisk journalist postet et bilde av det på nettet.
Ifølge flere rapporter befant soldater fra Wagner seg i Olenivka-fengselet, da en eksplosjon drepte dusinvis av ukrainske krigsfanger. Internasjonale etterforskere har ikke fått adgang til stedet. Moskva hevder selvfølgelig at Wagner ikke har noe med dem å gjøre, men sloss for de prorussiske separatistene. Denne påstanden fikk seg et solid skudd for baugen den 13. september 2022. Da ble Yevgeny Prigozhin filmet i det han rekrutterte straffanger til Wagner i et russisk fengsel. I slutten av september 2022 gikk Prigozhin offisielt ut og bekreftet at han er mannen bak Wagner.
Anonymitet har vært Wagners sterkeste våpen. I en verden av kameraer, geolokasjon og ansiktsgjenkjenning, er dette problematisk. Troll sprekker som kjent i dagslys. Hvis krigen i Ukraina noen gang får en konklusjon, spørs det om gruppen har livets rett i sin nåværende form. Høyst sannsynlig vil de igjen forsvinne, og dukke opp igjen under et annet navn. Putins behov for uetterrettelige mørkemenn blir ikke borte.