Siden 2013 har franske styrker vært til stede i Mali. Det har skjedd mye de siste 9 årene i det krigsherjede nord-afrikanske landet. Nå er operasjonen kommet til veis ende for Frankrikes del, og deres 2 400 soldater skal nå vende hjem.
Forrige onsdag møtte Frankrikes president Emmanuel Macron en rekke europeiske og afrikanske ledere i Elysée-palasset i Paris. På dagsorden sto den franskledete operasjonen i Mali. I etterkant av møtet annonserte Frankrike at de kom til å trekke seg ut av Mali innen 6 måneder. Etter fjorårets militærkupp var samarbeidsforholdene med interimregjeringen blitt såpass krevende at det ikke lenger var grunnlag for å bli værende.
Bakgrunn
Mali er et sammensatt land, der ulike folkegrupper lever til dels svært ulike liv. Tuaregene utgjør omtrent 10% av Malis befolkning, og er kjent for handel og sitt tradisjonsrike distribusjonssystem med kamelkaravaner med varer gjennom Sahara-ørkenen. Timbuktu ble et knutepunkt for tuaregenes handelsvirksomhet, og byen er et berømt kultur- og handelssenter i Vest-Afrika som i dag står på UNESCOs verdensarvsliste.
Urolighetene i den gamle franske kolonien brøt ut i 2012, med et opprør ledet av tuaregene. Det var ikke første gangen det var uro i denne folkegruppen; tuaregene har også tidligere gjort opprør mot myndighetene. Både på 60-tallet, på 90-tallet og i 2007-2009 har opprørene endt med forhandlinger med Malis regjering. I 2012 blusset imidlertid opprøret igjen opp, og det skulle skape store ringvirkninger i landet.
Mange var misfornøyd med den malisiske regjeringens håndtering av det gryende opprøret. I mars 2012 ble regjeringen styrtet da en gruppe soldater under ledelse av kaptein Amadou Haya Sanogo begikk militærkupp. De stormet presidentpalasset, og erklærte regjeringen og grunnloven som oppløst. Kuppmakerne som nå dannet regjering klarte imidlertid heller ikke å håndtere det videre opprøret.
Den 6. april 2012 erklærte Mouvement National pour la Libération de l’Azawad (MNLA) opprettelsen av en ny stat i det nordlige Mali, og kalte den for Azawad, med Timbuktu (eller Tombouctou) som hovedstad. I Mali kom det på plass en interrimregjering under ledelse av president Dioncounda Traoré, etter press fra ECOWAS, De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap.
Splittelse blant opprørerne
Opprøret blant tuaregene delte seg raskt i ulike fraksjoner. MNLA, som ønsket en ny, selvstendig stat, er tuareger med kamperfaring fra krigen i Libya i 2011, som siden har vendt tilbake til Mali. Den maliske regjeringen har anklaget bevegelsen for å ha tilknytning til al-Qaida i det islamske Maġrib, men MNLA selv har nektet for at dette er sant. Mye tyder på at de er en relativt sekulær bevegelse, i alle fall sammenlignet med enkelte av de øvrige grupperingene.
Den andre hovedgruppen, som tok kontroll over nord-Mali, er Ançar Dine eller «Troens beskyttere». Ançar Dine er en islamistisk gruppe som ønsker å innføre sharia-lovgivning i hele Mali, og motsetter seg dermed Azawads uavhengighet. De har uttalt at de ikke støtter «revolusjoner som ikke er utført i islams navn.»
Etter en selvstendighetserklæring i april 2012, inngikk de to ovennevnte bevegelsene en avtale om å gjøre Azawad til en uavhengig islamsk stat, men likevel eskalerte den væpnede konflikten mellom dem. I løpet av sommeren 2012 overtok Ançar Dine kontrollen over alle større byer i Azawad, og i desember erklærte MNLA at de hadde oppgitt kravet om Azawad som uavhengig stat.
I tillegg til de største grupperingene finner vi også bl.a. Bevegelsen for enhet og jihad i Vest-Afrika, som en støttespiller til Ançar Dine, og den arabiske gruppen Front de libération nationale de l’Azawad (FNLA) som hevder at den hverken støtter uavhengighet eller sharia, men skal jobbe for interessene til araberne i Timbuktu, slik at de ikke skal bli politisk dominert av tuaregene.
Er dette en religionskonflikt?
Selv om de fleste involverte er muslimer, er også spenningen mellom ulike religiøse retninger en del av konfliktbildet. Mens store deler av Azawad-områdets befolkning tilhører en variant av sufister, er Ançar Dine regnet som salafister. Malis muslimer har tradisjonelt ikke tilhørt de strengeste skolene, og mange er negative til islamistenes forsøk på å innføre sharialover.
I tillegg har islamistene gått til angrep på flere viktige kulturelle og historiske monumenter. Mausoleer og helgengraver er blitt ødelagt. Da islamister på flukt brente ned biblioteket i Timbuktu, som inneholdt en av Afrikas største dokumentsamlinger, inkludert til dels uvurderlige, gamle islamske skrifter, bidro det heller ikke til at populariteten økte.
Internasjonal intervensjon
Etter hvert som urolighetene i Nord-Mali utviklet seg, fryktet det internasjonale samfunnet at området skulle utvikle seg til en base for internasjonal terrorisme. Den 20. desember 2012 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 2085, som ga mandat til en afrikanskledet styrke i Mali – den såkalte «African-led International Support Mission in Mali» (AFISMA). ECOWAS har hele tiden vært en sentral aktør i organiseringen de afrikanske styrkebidragene og meglingsforsøkene mellom partene.
Frankrike startet imidlertid sin egen militære intervensjon – operasjon Serval – allerede den 11. januar 2013. Etter innledende flyangrep, utviklet operasjonen seg til også å inkludere bakkestyrker og et amfibiekrigsskip. To dager etter at operasjon Serval ble igangsatt, rykket også første del av AFISMA-styrken inn. Behovet for en sterkere FN-innsats i konflikten ble imidlertid snart åpenbart.
Den 25. april 2013 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 2100 som opprettet operasjonen «Mission multidimensionnelle intégrée des Nations Unies pour la stabilisation au Mali» (MINUSMA). Det er denne operasjonen som også Norge har hatt en rekke bidrag i. MINUSMA skal støtte den politiske prosessen, fremme menneskerettigheter, støtte humanitær bistand og bevare kulturminner, samt støtte nasjonal og internasjonal rett. AFISMA ble dermed inkorporert i den nye FN-styrken.
I 2014 ble operasjon Serval avsluttet, og operasjon Barkhane oppsto. Operasjon Barkhane har som målsetting å bekjempe islamistisk terrorisme i Sahel-regionen, og omfatter militær innsats i både Mali, Tsjad, Niger, Burkina Faso og Mauritania. Disse landene bidrar også med egne styrker i operasjonen. I dag har Frankrike rundt 5 100 personell i Operasjon Barkhane, herav 2 400 i Mali.
Dagens situasjon
Siden 2012 har konflikten gått i bølger. Våpenhvileavtaler har blitt inngått og brutt. FN har opplevd en rekke angrep mot sine baser. Faktisk har operasjonen i Mali vært kalt «den farligste FN-operasjonen i verden», og hittil har 230 FN-soldater mistet livet. 41 franske soldater har mistet livet i Operasjon Barkhane.
Statssystemet i Mali er sårbart, og kupp og kuppforsøk har kommet tett. Den 28. mai 2021 ble det igjen begått statskupp i Mali, det andre på 10 måneder. Militærjuntaen som nå styrer, lovet på et ECOWAS-møte i september i fjor at det skulle avholdes valg den 22. februar 2022. Så har ikke skjedd, og interrimpresidenten, oberst Assimi Goïta, har tvert imot nylig uttalt at det tidligst vil skje i 2026.
Det er svært vanskelige samarbeidsforhold mellom den sittende regjeringen og det internasjonale samfunnet. I januar i år ble det organisert store demonstrasjoner mot ECOWAS. Demonstrantene hevder at organisasjonen blander seg inn i Malis indre anliggender. Tilsvarende demonstrasjoner er også flere ganger holdt mot det franske nærværet i landet. På toppen av det hele har Goïta-regjeringen dessuten inngått samarbeid med den beryktede russiske «privathæren» Wagner-gruppen, som en sikkerhetsstyrke for regjeringen.
Nå avslutter altså Frankrike og deres allierte sin operasjon i Mali. Et hovedfokus for tilstedeværelsen har vært å styrke landets regjeringshær i kampen mot militante islamister. Den felleseuropeiske Task Force Takuba har vært et viktig redskap. Operasjon Barkhane og Takuba har også understøttet FN-operasjonen i landet. Foreløpig viderefører FN sin operasjon, MINUSMA. Det er imidlertid ingen tvil om at operasjonens videre skjebne vil ligge høyt på agendaen i de kommende møtene i FNs Sikkerhetsråd.
Situasjonen i Mali er ustabil. Også Norge har sluttet seg til Frankrikes uttalelse i forbindelse med uttrekkingen. – Vi er bekymret for den politiske, sikkerhetsmessige og humanitære utviklingen i Mali og Sahel, uttalte forsvarsminister Odd Roger Enoksen i sakens anledning.