Konflikten i Mali

Unge demokratier er ofte sårbare for tilbakefall til autoritære system. Demokratiet ble innført i Mali i 1992, men siden 2012 har landet vært preget av konflikter mellom staten, opprørsgrupper og islamistiske grupperinger.

En væpnet mann sitter foran en bygning på vakt.
Tuaregopprører i byen Kidal i Nord-Mali. Foto: UN Photo/Marco Dormino (CC BY-NC-ND 2.0).

Republikken Mali er en innlandsstat i Vest-Afrika. Rundt 90 prosent av befolkningen på rundt 14,5 millioner bor i den sørlige delen av landet, mens resten bor i den nordlige delen som utgjør hele 66 prosent av landets totale territorium. På 1300-tallet var Mali-riket et av verdens største land, og et viktig kultur- og handelssentrum.

I dag er landets økonomi hovedsakelig basert på jordbruk og fiske, men landet har også forekomster av både gull, uran og salt. Landet regnes som ett av verdens fattigste, og er helt avhengig av bistand. Utenlandsbistand dekker omtrent en tredjedel av statens utgifter og så godt som alle statlige investeringer. Likevel lever halvparten av befolkningen under den internasjonale fattigdomsgrensen på 1,25 USD per dag.

Tidlig historie og kolonitid

Islam kom til landet med muslimske kjøpmenn som dro gjennom Sahara fra nord, og landet ble fullt islamisert før år 1300. I dag er omtrent 90 prosent av befolkningen muslimer. Under kolonikappløpet sent på 1800-tallet ble Mali underlagt fransk kontroll og del av kolonien Fransk Sudan. Etter Den andre verdenskrig vokste det frem en frigjøringsbevegelse, og landet ble selvstendig den 22. september 1960.

Den franske kolonimaktens arv er fremdeles tydelig i Mali. Det kan argumenteres for at arven er en del av opphavet til dagens konflikt. Kolonimaktenes splitt- og hersk strategi trakk unaturlige landegrenser der folkeslag ble splittet og bevisst plassert sammen med andre folkeslag.

Eksempelvis har tuaregene i Nord-Mali mer til felles med tuareger i Niger og Algerie enn med befolkningen i Sør-Mali. Etter kolonimaktens fall stod dermed Mali igjen som et enormt stort land med utallige ulike folkeslag som opprinnelig ikke hadde noe til felles – verken etnisk, kulturelt eller politisk. Det var duket for konflikt.

Diktatur og demokrati

President Modibo Keïta ble valgt til landets første president i 1960, men han etablerte raskt en ettpartistat og igangsatte en omfattende nasjonalisering av de økonomiske ressursene. I 1968 ledet Moussa Traoré et militærkupp og ble selv president i det nye militærregimet. Utover 1980-tallet økte folkets misnøye og kravene om demokratiske reformer vokste, og i 1991 brøt Mars-revolusjonen ut.

Fredlige studentdemonstrasjonen ble slått hardt ned på, med massearrestasjoner og tortur av både ledere og deltakere. Opprøret fortsatte og eskalerte, men soldatene nektet til slutt å følge ordre om å skyte demonstrantene, og presidenten ble avsatt. I 1992 ble det for første gang avholdt frie valg og Alpha Oumar Konaré ble landets første demokratiske president. Det ble også vedtatt en ny grunnlov ved folkeavstemning, og flerpartisystem og demokrati ble innført.

Det bor mange ulike folkeslag i Mali, men ni store grupper – bobo, bozo, dogon, fulani, khassonke, mande, senufo, songhai og tuareg – er de viktigste. Disse har alle egne språk og tradisjoner. Gruppen mande, som inkluderer flere grupper, utgjør omtrent 50 prosent av befolkningen i landet. Grunnloven spesifiserer at det ikke er tillatt å danne partier basert på etniske eller religiøse grupperinger. De fleste partiene er dannet rundt en lederskikkelse, og ideologi spiller en veldig liten rolle i politikken.

Tuaregene i nord fortsatte å kjempe for selvstendighet for den nord-østlige delen av Mali – et område de kaller Azawad – utover 1990-tallet. De ble inngått flere fredsavtaler, men de reelle endringene uteble. I 2011 ble Den nasjonale frigjøringsbevegelsen av Azawad (MNLA) dannet for å kjempe for selvstendighet. MNLA allierte seg deretter med islamistgrupper som blant annet ønsket å innføre sharia i Mali.

Tuareg opprøret

Kart over utbredelsen av tuaregene
Tuaregenes utbredelse dekker deler av Mali, Niger, Libya og Algerie. Foto: Mark Dingemanse/Wikimedia Commons (CC BY 2.5).

De underliggende årsakene til konflikten handler i stor grad om at statsmakten i Mali er svak og mangler legitimitet, spesielt blant befolkningen i de nordøstlige delene av landet. Misnøye og maktvakuum har muliggjort opprør, noe som har skapt ytterligere problemer. Men den nåværende krisen er ikke kun et tuaregopprør.

Det markante nye ved opprøret i 2012 var nasjonalistiske tuaregers allianse med jihadistiske grupper, blant de al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM). I løpet av få måneder hadde en allianse av tuaregseparatister og militante jihadister slått de maliske myndighetsstyrkene og tatt over den nordlige halvdelen av Mali. Det tok imidlertid ikke lang tid før det også oppstod konflikter mellom de separatistiske tuaregene og de jihadistiske gruppene.

De jihadistiske gruppene vant frem og marginaliserte de mer sekulære gruppene, blant annet store deler av tuaregene. I løpet av 2012 hadde jihadistgruppene territoriell kontroll over Nord-Mali og innførte sharia-lov i flere områder. Til tross for dette ble ikke de sekulære gruppene på noen måte bekjempet. Dette er en konfliktlinje som fremdeles er gjeldende.

Hvorfor var opprøret så «effektivt»?

Gaddafis fall i Libya førte til at tuareger som hadde tjenestegjort i hans grønne brigader flyktet til nabostatene, blant annet til Nord-Mali hvor mange av tuaregene hadde sitt opphav. Med seg fra Libya hadde de våpen, trening og kamperfaring, noe som kom godt med i tuaregopprøret i 2012. Dette har ofte blitt trukket frem som en av hovedforklaringene på hvordan tuaregene så effektivt kunne slå myndighetsstyrkene og ta over Nord-Mali.

Tuaregopprørere poserer for kamera i et ørkenområde.
Tuaregopprørere i Mali, 2012. Foto: Magharebia/Wikimedia Commons (CC-BY 2.0).

Riktignok var tuaregene da fremdeles i samarbeid med jihadistene, men en minst like viktig forklaring var hvor dårlig utstyrt og trent den maliske hæren var. I tillegg til at hæren i utgangspunktet hadde svekket tilstedeværelse i nord på grunn av tidligere fredsavtaler med nordlige opprørere.

Internt i hæren var det økende misnøye med hvordan landets ledelse håndterte separatistene og jihadistene i nord. Det var en utbredt oppfatning at en korrupt elite sørget for seg og sine, og ikke hadde gitt militæret de ressursene de trengte for å slå tilbake opprøret. I mars 2012, under tuaregopprøret, gjorde derfor en gruppe militære, ledet av Kaptein Sanogo, kupp og kastet den sittende presidenten Amadou Toumani Touré i hovedstaden Bamako. MNLA erklærte den nordlige halvdelen av Mali som den selvstendige staten Azawad.

Internasjonal oppmerksomhet

Mot slutten av 2012 startet noen av jihadistgruppene en offensiv sørover med hovedstaden Bamako som mål. Et al-Qaida-styrt territorium i Nord-Afrika begynte å fremstå som en reell mulighet, og flere trakk en sammenligning til Afghanistan som base for internasjonal terrorisme. Fra Nord-Afrika er det, relativt sett, ikke langt til Middelhavet og dermed Europa. Trusselen mot Europa fremstod derfor som reell.

Den 20. desember 2012 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 2085 som autoriserte en afrikanskledet styrke i Mali (AFISMA). Den 11. januar 2013 startet operasjon Serval der franske bakke- og luftstyrker etter oppfordring fra Malis president gikk inn i Nord-Mali, og den første delen av AFISMA-styrken ble sent til Mali den 17. januar.

Frankrike har over flere år vært engasjert i anti-terror arbeid i Vest-Afrika og Sahel og intervensjonen i Mali ble slik en naturlig forlengelse av dette. De franske styrkene gjennomførte målrettede operasjoner mot jihadistgruppene i nord sammen med styrker fra Tsjad. I løpet av den første halvdelen av 2013 ble de jihadistiske gruppene slått tilbake, kontrollen i nord ble gjenetablert, opprørerne ble drevet ut av byene og den generelle sikkerhetssituasjonen bedret seg.

Den 25. april 2013 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 2100 som opprettet operasjonen Mission multidimensionnelle intégrée des Nations Unies pour la stabilisation au Mali (MINUSMA). MINUSMA har et bredt mandat med sivile og militære virkemidler. De skal støtte den politiske prosessen, fremme menneskerettigheter, støtte humanitær bistand og bevare kulturminner, samt støtte nasjonal og internasjonal rett.

MINUSMA

Politi kledd i opprørsutstyr øver i en gjørmete gate.
Politienhet fra MINUSMA driver opplæring av maliske sikkerhetsstyrker. Foto: UN Photo/Marco Dormino (CC BY-NC-ND 2.0).

MINUSMA har siden 2013 jobbet for å gjenopprette Malis territorielle integritet, og hatt ansvar for sikkerheten i landet. FN har omtrent 13000 soldater og politifolk i Mali, og disse er for det meste utplassert i de urolige og lovløse områdene nord i landet. I tillegg har Frankrike en egen styrke, Barkhane, på omtrent 4000 personer i Mali og andre land i Sahel-regionen.

Norge har deltatt i MINUSMA med 20 offiserer i FNs informasjons- og analyseenhet i perioden 2013-2015. Norge har også deltatt med ingeniører fra Forsvaret og et Hercules transportfly. Per 2019 stiller Norge med ni personer som understøtter de øvrige nasjonene som er stasjonert i Camp Bifrost med drifting av leir, samt offiserer i MINUSMAs militære hovedkvarter i hovedstaden Bamako.

Ouagadougou-avtalen

I juni 2013 ble Ouagadougou-avtalen underskrevet av myndighetene i Bamako og tre sekulære opprørsgrupper. Avtalen hadde som hovedmål å sikre gjennomføringen av et presidentvalg for å returnere til en demokratisk valgt regjering. Ouagadougou-avtalen var viktig for å åpne dialogen mellom myndighetene og opprørsgruppene.

Likevel har enkelte i etterkant hevdet at Ouagadougou-avtalen var alt for fokusert på gjennomføringen av presidentvalget og for lite fokusert på å få til en varig løsning på krisen. Valget ble avholdt i august 2013 og var etter forholdene en suksess. Ibrahim Boubacar Keita ble valgt til president. FN-styrkene bistod med gjennomføringen av valget. Operasjonens mandat har siden blitt utvidet til også å gjelde beskyttelse av sivile, støtte til politisk dialog og forsoning, bistand i reetableringen av statlige myndigheter og styrking av menneskerettigheter i landet.

Et viktig ledd i avtalen var at opprørshovedstaden i nord, Kidal, skulle tilbakeføres til myndighetenes kontroll. Maktspillet om Kidal har vært sentralt i etterkant av Ouagadougou-avtalen. Overføringen er bare delvis gjennomført og er fremdeles kilde til konflikt.

Som et ledd i tilbakeføringen, skulle den maliske hæren tilbake til Kidal. Dette ble møtt med stor motstand ettersom hæren er meget upopulær i store deler av det nordlige Mali på grunn av etniske, politiske og historiske motsetninger. Konflikt og spenninger mellom hæren og opprørere i Kidal har like mye, om ikke mer, opphav i maktkamper mellom forskjellige aktører og gamle rivaliseringer. Samtidig er det viktig å huske at disse spenningene har sitt utspring i konkurranse om politisk makt og økonomiske ressurser, ikke nødvendigvis i etniske skillelinjer.

En vanskelig sikkerhetssituasjon

Soldater bærer en kiste med det nederlandske flagget over
MINUSMA har vært å regne for FNs dødeligste oppdrag. Her fraktes to nederlandske piloter som mistet livet i en helikopterulykke hjem. Foto: UN Photo/Marco Dormino (CC BY-NC-ND 2.0).

Allerede i mai 2014 brøt imidlertid våpenhvilen sammen, og nye kamper mellom myndighetene og opprørsgrupper brøt ut. I juni 2015 ble en fredsavtale mellom myndighetene og opprørsalliansen undertegnet. Noen av de viktigste punktene for opprørerne, var å få en sikkerhetsstyrke i nord, og bedre representasjon for innbyggerne i nord i offentlige institusjoner. Fredsavtalen slo også fast at myndighetene, MNLA og en koalisjon av selvforsvarsgrupper skulle samkjøre kampen mot de islamistiske opprørsgruppene.

Den nye alliansen har bitt hardt rammet av terrorangrep ved flere anledninger. I april 2018 ble en fransk FN-soldat drept og rundt tjue skadet da flere personer utkledd som FN-soldater angrep to baser utenfor Timbuktu. I mars 2019 varslet FN om at sikkerhetssituasjon i Mali var svært vanskelig, og at antallet terrorangrep mot FNs fredsbevarende styrker, Malis militære styrker og sivile har økt kraftig. MINUSMA regnes som FNs farligste fredsbevarende operasjon og over 100 FN-soldater er drept i landet siden 2013.

Kupp

I etterkant av parlamentsvalget våren 2020, var Mali vært preget av utstrakte demonstrasjoner mot President Ibrahim Boubacar Keita. Demonstrantene anklaget presidenten for å ikke ha gjort nok for å få slutt på opprøret i landet eller den dårlige økonomiske situasjonen. De krevde derfor at han skulle trekke seg.

Den 19. august kom meldingen om at en militærjunta hadde tatt saken i egne hender og gjennomført et kupp. President Keita kunngjorde sin avgang kort tid etter at han ble tatt til fange av soldater. Samtidig ble det annonsert at både nasjonalforsamlingen og regjeringen ble oppløst.

Kuppmakerne, ledet av Oberst Assimi Goïta, lovet å gjenopprette politisk stabilitet i landet og gjennomføre valg innen rimelig tid. De hevder at de både støtter fredsavtalen fra 2015 og at utenlandske styrker, inkludert MINUSMA, skal forbli i landet. Maktovertakelsen førte til vekslende respons. Internasjonalt vakte kuppet frykt for at landet ville destabiliseres ytterligere.

De fleste av Malis samarbeidspartnere var derfor raskt ute med å fordømme kuppet, i likhet med FNs sikkerhetsråd og Den afrikanske union. Deler av opposisjonen som ledet demonstrasjonene mot president Keita annonserte imidlertid at de ville samarbeide med kuppmakerne om å gjennomføre en politisk overgang. Flere tusen demonstranter tok til gatene for å uttrykke sin støtte til kuppet.

Nytt kupp

En rekke med FN-soldater med blå hjelmer.
MINUSMA er fremdeles i Mali i 2021. Foto: UN Photo/Marco Dormino (CC BY-NC-ND 2.0).

Som følge av sterkt internasjonalt press og trusler om sanksjoner, valgte militærjuntaen å overgi makten til en overgangsregjering som ble ledet av president Bah N’Daw og statsminister Moctar Ouane. Den 24. mai 2021, ble imidlertid de to pågrepet og avsatt i det som betegnes som Malis andre kupp på bare ni måneder. Kuppet skjedde i kjølvannet av kontroversielle rokeringer i regjeringssammensetningen.

Opposisjonen i Mali var nemlig misfornøyd med militærets fremtredende rolle i overgangsregjeringen samt manglende reformer i etterkant av kuppet. Tynget av dette presset, annonserte statsminister Ouana i slutten av mai at endringer i regjeringen, der to av kupplederne fra fjorårets valg ble erstattet. Oberst Assimi Goïta, som ledet et militærkupp i august, hevdet dette viste at presidenten og statsministeren hadde sabotert landets demokratiske overgang, og følgelig måtte fjernes.

Goïta har siden erklært seg selv som president, men har uttalt at de planlagte valgene i i 2022 vil finne sted som planlagt. Kuppet har blitt fordømt av både FN, EU og AU. Det hersker liten tvil om at veien ut av sårbarhet og konflikt vil bli lang for Mali.

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.