Truslene mot europeisk sikkerhet er i dag komplekse og kommer fra et mangfold av aktører, både innenfor og utenfor kontinentets grenser.
NB: Denne artikkelen ble publisert i 2021. Følg linken for oppdatert undervisningsopplegg om Europas sikkerhetspolitiske utfordringer.
Europa står overfor et sammensatt og komplekst trusselbilde som konstant er i endring. Ikke bare har ulike statlige aktører igjen begynt å utgjøre en seriøs trussel, det finnes også en stor utfordring fra ikke-statlige aktører som terrororganisasjoner og soloterrorister. I tillegg ser vi at politisk ustabilitet utenfor Europas grenser truer sikkerheten på kontinentet, og at klimaendringer forsterker flere av de eksisterende truslene.
Virkemidlene som fiendtlige aktører tar i bruk er også blitt mer avanserte. Aktørene som truer Europa, nyttiggjør seg blant annet av at skillet mellom den fysiske og digitale verden i stadig større grad viskes ut. At dagliglivene våre er blitt avhengige av digital infrastruktur, har gjort oss mer sårbare. Cybersikkerhet har blitt noe alle stater må ta innover seg, for den digitale revolusjonen kan misbrukes og utnyttes av fiendtlige aktører.
Suksessen bak Europas stabilitet de siste 75 årene har ofte blitt tilskrevet det omfattende samarbeidet på tvers av kontinentet, særlig innenfor rammen av EU, men også NATO. I dag ser vi imidlertid at samarbeidet er under press fra flere hold. Dette kan få konsekvenser for Europas sikkerhet i årene framover.
Statssikkerhet på dagsorden
Lenge var naboland den primære trusselen for europeiske lands sikkerhet. I flere århundrer var europeere i konflikt med hverandre, men den siste store krigen fant sted for mer enn 75 år siden. Tiden etter Den andre verdenskrig var likevel ikke helt fredfull.
Med slutten på Den kalde krigen rundt 1990 snudde imidlertid stemningen. I årene som fulgte var Europa preget av optimisme. Både EU og NATO utvidet sin medlemsmasse i Øst-Europa. Tillit ble bygget på tvers av landegrenser, også til landet som lenge var blitt ansett som en eksistensiell trussel for mange europeiske stater, nemlig Russland.
Denne unntaksperioden sluttet brått i 2014, med Russlands annektering av den ukrainske Krim-halvøya. Plutselig stod territoriell sikkerhet igjen på agendaen. Land som hadde brukt to tiår på å nedbygge forsvaret, så seg nødt til å ruste opp igjen. NATO vendte snuten hjemover etter flere år med fokus på internasjonale operasjoner, og EU har de siste årene satt forsvars- og sikkerhetspolitikk høyt på agendaen.
Samarbeidet mellom Europa og Russland stoppet opp, alt militært samarbeid ble lagt på is og EU iverksatte et omfattende sanksjonsregime mot Russland. Dette, sammen med en økende trussel fra særlig terrorisme og cyberangrep, har bragt sikkerhet og beredskap høyt opp på europeiske staters agenda.
Hybrid krigføring
En av de største sikkerhetsutfordringene Europa står overfor i dag, kommer fra såkalt hybrid krigføring. Hybrid krigføring kjennetegnes av at den kombinerer tradisjonelle og ikke-tradisjonelle krigsvirkemidler. Her kan man for eksempel ta i bruk en kombinasjon av ulike politiske, – militære, – økonomiske, – sivile- og informasjonsvirkemidler.
Ofte er hybrid krigføring skreddersydd for å gå under radaren til den som blir angrepet, og er vanskelig å spore tilbake til angriperen. I tillegg er gjerne hvert enkelt virkemiddel som tas i bruk i seg selv ikke nok til å rettferdiggjøre en motreaksjon.
Med utviklingen av hybrid krigføring, har også slagmarken endret seg. Krigen utspiller seg ikke lenger kun på land, i sjøen, eller luften, men også på det politiske og diplomatiske plan, innenfor kulturlivet, informasjonssfæren og cyberrommet. Krigen vinnes dermed ikke nødvendigvis militært når den ene parten kapitulerer. I stedet kan den for eksempel vinnes ved å endre opinionen i befolkningen eller påvirke beslutningstakere.
Informasjon og propaganda har derfor blitt enda viktigere virkemidler. De siste årene har vi sett økende spredningen av falske nyheter og desinformasjonskampanjer. Demokratiske samfunn som de europeiske er spesielt sårbare for desinformasjonskampanjer og falske nyheter, fordi det kan undergrave både tilliten og samholdet som demokratiet er basert på.
Russlands annektering av Krim i 2014 er et godt eksempel på en vellykket hybrid krig. Her ble blant annet cyberangrep, desinformasjonskampanjer og irregulære styrker tatt i bruk på en effektiv og strategisk måte, som sikret russisk kontroll over halvøya.
Et mangfold av trusler
Sårbare stater, ustabilitet og borgerkrig i Europas nærområder utgjør også en trussel mot europeisk sikkerhet. I første omgang kan ustabilitet og konflikt fører til økte flyktningstrømmer til Europa. Dette kan legge press på europeiske staters interne stabilitet. Videre har den ustabile situasjonen i land som Libya, Mali og Niger også ført til at terrorbevegelser som utgjør en direkte sikkerhetstrussel mot Europa har fått fotfeste.
Internasjonal terrorisme står høyt på sikkerhetsagendaen. Selv om antall terrorangrep utført av islamistiske grupperinger har sunket de siste årene, er trusselen fremdeles reell. Svekkelsen av den brutale terrororganisasjonen IS er høyst sannsynlig midlertidig om vi skal tro Etterretningstjenestens «Fokus»-rapport for 2021. Terrortrusselen dette nettverket utgjør vil kunne øke i tiden framover. I tillegg har transnasjonal høyreekstremisme økt i omfang over store deler av Europa.
Klimaendringer forsterker sikkerhetsutfordringene. Økende knapphet av sentrale ressurser som vann og mat, tar vekk livsgrunnlaget til mange mennesker. Samtidig blir flere områder ubeboelige som følge av blant annet naturkatastrofer og økte havnivåer. Grunnlaget for både migrasjon og voldelig ekstremisme blir dermed større. Når livsviktige ressurser blir mangelvare, øker også sannsynligheten for voldelig konflikt, og eksisterende konflikter kan forsterkes. Allerede nå ser vi for eksempel at tilgang til vann er en medvirkende årsak til konflikter verden over, og med klimaendringene blir vannmangel vanligere.
Russland og Kinas stormaktsambisjoner preger også det europeiske trusselbildet. Begge landene har gradvis styrket sine forsvar, og utfordrer i økende grad den USA-dominerte verdensordenen. Russisk forsvarsaktivitet har økt betydelig i Europas nærområder, blant annet i Nordområdene, noe som påvirker Norge direkte. Samtidig har Kina blitt mindre tilbakeholden i utenrikspolitikken, og begge landene står bak omfattende etterretnings- og påvirkningsoperasjoner i Europa.
Samarbeid satt på prøve
En utfordring for Europa i dag, er at nasjonalisme, proteksjonisme og mistillit i økende grad undergraver europeisk samarbeid. Land som Polen og Ungarn utfordrer samarbeidet internt i EU, mens Storbritannia har valgt å forlate unionen. Dette skaper utfordring når man skal finne felles løsninger på regionale utfordring. Dette ble svært tydelig under flyktningkrisen i 2015. I møte med krisen valgte EUs medlemsstater nasjonale løsninger, framfor å inngå kompromisser og finne felles løsninger. Også under koronapandemien har vi sett en lignende trend.
Når det kommer til det europeiske trusselbildet, er én ting sikkert: Det vil alltid være et mangfold av sikkerhetsutfordringer å håndtere. Men dette kan ikke gjøres alene – truslene Europa står overfor i dag går på tvers av landegrenser, og sikkerheten til én, påvirker sikkerheten til alle. Det er derfor essensielt å styrke samarbeidet, ikke svekke det. Tidligere erfaring har vist at Europa står sterkest når det står samlet. Dette vil være viktig i møte med de omfattende og komplekse utfordringene kontinentet står overfor i dag.