Undervisningsopplegg: Europas sikkerhetspolitiske utfordringer

De to verdenskrigene la Europa i ruiner og frykten for en ny, og kanskje total, krig satt dypt hos mange europeere. Det ble derfor mer og mer klart at noe radikalt måtte gjøres for å forhindre en ny verdenskrig. Det radikale skrittet ble tatt i 1951 med opprettelsen av Det europeiske kull- og stålfellesskap som siden den gang har utviklet seg til det vi i dag kjenner som Den europeiske union (EU).

Det sies derfor at EU ble født ut av konflikter i Europa for å kunne bevare freden. EU ble tildelt Nobels Fredspris for 2012. Begrunnelsen for tildelingen var at «Unionen og dens forløpere gjennom mer enn seks tiår har bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.  (…) Den stabiliserende rolle EU har spilt, har bidratt til å omforme størstedelen av Europa fra et krigens til et fredens kontinent.»

Selv om de europeiske statene i dag samarbeider tettere enn noen gang, er det flere trusler mot den europeiske stabiliteten.

Europas sikkerhet er i dag truet fra flere hold, både i form av intern splid og politisk utfordringer som utfordrer samarbeidet som har tjent kontinentet godt i 70 år, samt eksterne trusler som direkte truer europeisk sikkerhet.

Militær invasjon – tradisjonell krigføring

Militær invasjon har blitt regnet som relativt lite sannsynlig blant europeiske stater siden slutten på Den kalde krigen. At Russland har vist militær styrke og vilje i senere år – både i Georgia i 2008 og Ukraina i 2014 – har imidlertid skapt bekymring hos noen stater.

Russlands annektering av Krim-halvøyen for ”å beskytte etniske russere”, har uroet særlig de baltiske landene som har en stor andel russisk minoriteter. Dette har ført til NATO-operasjonen Enhanced Forward Presence som innebærer at medlemsland som er i en spesielt utsatt situasjon vil ha multinasjonale NATO-styrker tilstede i landet på rotasjonsbasis. Pr. 2020 gjelder dette Polen, Estland, Latvia og Litauen.

Seperatistbevegelser

Ønske om mer makt til regionene er en økende trend blant mange europeiske land. Dette har resultert i at regionene får økt direkte representasjon, mer penger, og økt makt over flere politikkområder. Det er ikke dermed sagt at regionene også ønsker selvstendighet, men heller en desentralisering.

Likevel har vi de siste årene fått flere eksempler på at mange grupper ikke er tilfreds med dagens Europakart. Det finnes faktisk om lag 70 mer eller mindre seriøse aktive separatistbevegelser i Europa. I EU-parlamentet er det til og med en egen gruppering for partier som søker uavhengighet eller økt autonomi for sine regioner – European Free Alliance – med 45 medlemspartier.

Det er ikke så veldig mange år siden europeiske separatister med ønske om løsrivelse var forbundet med voldsbruk, og selvstendighet har for mange vært en særdeles blodig affære. Selv om disse gradvis har tatt i bruk mer fredelige midler, ser vi fortsatt eksempler på at ønsket om selvstendighet kan skape mye uro.

Flyktningkrise

Per 2020 anslo FN at omtrent 79,5 millioner mennesker er på flukt, det høyeste antallet siden Den andre verdenskrig. Flyktningkrisen i 2015 skapte store utfordringer for Europa, og Tyrkias åpning av grensene kan bidra til en ny flyktningkrise.

De europeiske landene har fått mye kritikk for at de kun håndterer symptomene og ikke årsakene til flyktning- og migrasjonskrisen. En av de største utfordringene fremover er å få medlemslandene til å enes om et felles rammeverk for asylpolitikken, samt å sørge for integreringstiltak rettet mot de som har ankommet – og får bli – i EU-land.

Flyktningene i seg selv utgjør ikke nødvendigvis noen sikkerhetstrussel. Det å ta imot flere mennesker over kort tid, som alle har et umiddelbart behov for mat, medisiner, husly, klær, og senere også skolegang, helsetjenester, arbeid osv. kan imidlertid legge et veldig stort press på allerede knappe ressurser. I tillegg kan det føre med seg konflikter mellom ulike etniske grupper, kriminalitet og generell misnøye.

Terrorisme, ekstremisme og radikalisering

Internasjonal terrorisme fra ulike ekstreme aktører utgjør en global sikkerhetstrussel. Selv om det var langt flere terrorangrep og terrorrelaterte dødsfall i Europa på både 80- og 90-tallet, har Europa de siste årene vært gjenstand for flere terrorangrep.

Terror rangerer høyt på listen over sikkerhetspolitiske utfordringer, både i form av fremmedkrigere som reiser fra Europa til Midtøsten for å delta i kamper, og den kraftige økningen i antall terroranslag på europeisk jord. EU-lederne har tatt til orde for bedre utveksling av informasjon og etterretning mellom landene for å kunne forhindre terrorangrep, men også for å kunne lette etterforskningsarbeidet i etterkant.

Høyreekstremisme

Høyreekstremisme brukes ofte som en samlebetegnelse på grupper og bevegelser til høyre for de borgerlige og konservative partiene i det parlamentariske systemet. Disse er kjennetegnet ved at de er åpent anti-demokratiske, samt aksepterer bruk av vold som politisk virkemiddel.

Typiske kjennetegn er ekskluderende nasjonalisme, rasisme, fremmedfrykt, autoritære tendenser, disiplin, tradisjonelt familiesyn og strenge kjønnsroller. Andre fellestrekk er motstand mot globalisering og opposisjon mot faktiske eller tenkte politiske og akademiske eliter. I dag kjennetegnes ofte høyreekstreme bevegelser av allmenn innvandringsmotstand, særlig rettet mot innvandring fra muslimske land.

Finanskrisen i 2008 samt flyktningkrisen i 2015 har vært medvirkende årsaker til at høyreekstremisme har fått økt oppslutning i Europa. I dag er det særlig i Polen, Ungarn og Hellas de høyreekstreme partiene har mest makt og innflytelse.

Generelt kan man si at høyreekstremisme utgjør to trusler; en trussel mot det politiske systemet, og en allmenn sikkerhetstrussel. Sikkerhetstrusselen dreier seg om terroranslag, vold og ulike typer hatkriminalitet, noe de fleste vestlige demokratier har kapasiteter til å beskytte seg mot.

Trusselen mot demokratiet er imidlertid den farligste. Dersom høyreekstreme partier får fotfeste innenfor demokratiet kan de fra innsiden være med å forringe en rekke demokratiske verdier og institusjoner.

Antidemokratiske tendenser

Flere land i Europa har de siste årene blitt mindre demokratiske – både ved sentrering av makt, at domstolenes blir mindre uavhengige, samt at menneskerettigheter og opposisjonen svekkes.

De landene som har gått i en mindre demokratisk retning har stort sett vært ledet av partier som fronter en ekskluderende nasjonalisme, men enkelte kan også omtales som antisemittiske eller anti-islamske

I Øst-Europa har oppgjøret etter Den andre verdenskrigen vært svakere enn i Vest-Europa, og man ser oftere innslag av den tradisjonelle jødisk-marxistiske konspirasjonen, hvor jøder og romfolk er spesielt utsatt, men også et økende fokus på islamisme og ikke-vestlige innvandrere.

Victor Orbáns Ungarn er et land med utbredt høyreekstremisme og statsministeren har selv uttalt at «vi ønsker ikke å være fargerike». For mange representerer Victor Orbán spydspissen i den nye og anti-demokratiske trenden vi ser i Europa.

Grupperinger med antidemokratiske eller anti-EU holdninger  gjorde det godt ved Europaparlamentsvalget i 2019. Dermed utgjør disse holdningene ikke bare en trussel mot nasjonalstatene, men også mot samarbeidet i EU. I både Polen og Ungarn har nasjonale tiltak gått så langt at de øvrige EU-medlemmene er alvorlig bekymret og har vurdert svært strenge tiltak.

Falske nyheter

Falske nyheter er nyhetslignende saker som bevisst sprer usannheter, propaganda, konspirasjonsteorier eller lignende. Slike saker er ikke noe nytt fenomen, men har økt i takt med digitalisering og sosiale medier.

Dette en stor utfordring for dagens demokratier. Falske nyheter kan undergrave troverdigheten til etablerte medier, men kan også svekke innbyggeres tillit til myndighetene og hele det demokratiske system.

Falske nyheter kan også være ledd i en såkalt hybrid operasjon som andre stater eller organisasjoner står bak. Dette så vi ved det amerikanske presidentvalget i 2016, men det har også vært eksempler på utenlandsk innblanding ved europeiske valg.

Falske nyheter kan dermed brukes for å svekke de europeiske institusjonene og demokratiet, samt endre folkets holdninger. Det kan også brukes for å sette nasjonene opp mot hverandre, så mistanke og i verste fall splitte det tette europeiske samarbeidet.

Tyrkias utvikling

Tyrkias utvikling kan få store konsekvenser for resten av Europa. Under president Erdogan har vi sett en dreining mot en antivestlig utenrikspolitikk, der «muslimer mot vesten» og «vestlig konspirasjon mot Tyrkia» er en del av retorikken.

Tyrkia under Erdoğan har tatt en autoritær retning som blant annet innebærer at landet ikke ville kvalifisert som NATO-medlem dersom de hadde søkt i dag. Behandling av kurderne, samt det stadig tettere båndet til Russland bekymrer de andre europeiske statene.