Undervisningsopplegg: NATOs artikkel 5 (V)

Bakgrunnen for Atlanterhavspakten og forsvarsalliansen NATO var den gryende kalde krigen mot slutten av 1940-årene. I Vest-Europa var man på denne tiden livredde for en ny krig. Som følge av Sovjetunionens handlinger i Øst-Europa, var man særlig bekymret for at Sovjetunionen ville prøve å underlegge seg større deler av det europeiske kontinentet.

Invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1948 var en særlig viktig drivkraft for opprettelsen av NATO. I tillegg fryktet Vest-Europa at USA ville returnere til isolasjonspolitikken landet hadde ført i mellomkrigstiden, og at Tyskland skulle vokse seg stort og mektig, og igjen utgjøre en militær trussel. Løsningen ble forsvarsalliansen NATO, stiftet den 4. april 1949. Som NATOs første generalsekretæren, general lord Hastings Ismay, sa ble alliansen opprettet for «å holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede». Ved organisasjonens opprettelse besto NATO av 12 medlemsstater, med Norge som en av de grunnleggende statene. Dette tallet har imidlertid gradvis økt, og i 2021 er det 30 medlemsstater.

Hovedmålet for alliansen var å avskrekke stater utenfor alliansen, da særlig Sovjetunionen, fra å angripe et av medlemsstatene. I denne sammenhengen vil å avskrekke si å hindre militær aggresjon eller et militært angrep. Da Atlanterhavspakten ble underskrevet i 1949, så man for seg at Artikkel 5 ville bli gjort gjeldende dersom et av de europeiske partnerlandene ble angrepet av Sovjetunionen, men dette skjedde aldri. NATOs tilhengere vil dermed si at avskrekkingen fungerte.

For Norge, som et av Sovjetunionens naboland, var det under Den kalde krigen viktig å ikke bare avskrekke Sovjetunionen fra å angripe Norge, men også å unngå å provosere Sovjetunionen. Dette ble sikret gjennom ulike beroligende tiltak, slik som selvpålagte restriksjoner i det norske NATO-medlemskapet. Et av disse tiltakene var den såkalte basepolitikken. Denne stadfestet at Norge ikke ville åpne for å ha fremmede lands baser på norsk jord i fredstid. Et annet viktig tiltak var strenge restriksjoner på lagring og stasjonering av atomstridshoder på norsk territorium.

Ifølge folkeretten har ikke stater lov til å bruke militærmakt mot hverandre. Det finnes imidlertid to unntak beskrevet i FN-pakten. Det første unntaket er dersom FNs Sikkerhetsråd godkjenner bruk av militærmakt etter reglene beskrevet i FN-pakten kapittel syv.

Det andre unntaket er staters rett til å forsvare seg mot militære angrep, beskrevet i FN-pakten artikkel 51. Dette vil si at dersom en stat blir angrepet, har den staten rett til å utøve selvforsvar, enten individuelt eller kollektivt. Det er altså artikkel 51 i FN-pakten som legitimerer NATOs kollektive selvforsvar, som beskrevet i Artikkel 5.

Det nordatlantiske råd, ofte kalt Rådet, er NATOs høyeste politiske organ, og det er også her enhver beslutning om å ta i bruk Artikkel 5 tas. I Rådet tas alle beslutninger ved enstemmighet. Dersom Artikkel 5 blir tatt i bruk er det likevel opp til hver enkelt medlemsstat å bestemme hva slags form for bistand de vil gi landet som er angrepet – ingenting i Artikkel 5 forplikter medlemsstatene til å yte militær bistand. Avskrekkingen og sikkerhetsgarantien i Artikkel 5, ligger likevel i at det finnes en troverdig garanti for militær bistand ved angrep. Dette demonstrerer NATO i dag i for eksempel de tre baltiske landene og Polen. Her har NATO utplassert stående styrker som er ment å avskrekke Russland fra å angripe, og i ytterste konsekvens bremse en russisk invasjon.

Artikkel 5 har kun blitt tatt i bruk én gang, nemlig i etterkant av terrorangrepet på USA den 11.  september 2001. Terrorangrepet førte til at NATO iverksatte Operation Active Endeavour – som var en maritim antiterroroperasjon i Middelhavet, et kritisk område for europeisk handel, særlig med olje og gass. I tillegg ble Operation Eagle Assist iverksatt. Denne innebar overvåkning av amerikansk luftrom i syv måneder rett etter angrepene.

Terrorangrepet på USA i 2001 utvidet NATOs forståelse av kollektivt selvforsvar til å også inkludere militære angrep fra ikke-statlig aktører, slik som en terrororganisasjon. NATOs forståelse av hva slags type angrep som kan utløse Artikkel 5 har også blitt utvidet. I 2016 vedtok alliansen at et angrep i cyberdomenet kan utløse Artikkel 5, og i 2019 ble det vedtatt at det samme vil gjelde et eventuelt angrep i verdensrommet.