Peru: Fra blodig borgerkrig til skjørt demokrati

Det er 40 år siden borgerkrigen i Peru startet. Selv 20 år etter krigens slutt, preges landet av konflikten og er fremdeles sårbart i møte med nye kriser.

Peru er et land vi gjerne forbinder med det mektige Inkariket som hersket over store områder av Sør-Amerika på 1400-tallet og starten av 1500-tallet. Da Peru, i likhet med sine naboland, ble kolonisert av Spania på 1500-tallet, var inkaene en sivilisasjon med en rik kultur og et avansert jordbruk.

Den peruanske befolkningen ble imidlertid raskt gjort til slaver i gruver og på plantasjer under spansk herredømme. På 1700-tallet fikk de latinamerikanske uavhengighetsbevegelsene fotfeste, men Peru fikk ikke sin selvstendighet før i 1821.

Siden den gang har landet vært preget av konflikter mellom ulike opprørsgrupper, og kriger med nabolandene. På 1900-tallet vekslet makten mellom demokratisk valgte ledere og militærdiktaturer.

I 1968 gjennomgikk landet en revolusjon da en militærjunta tok makten. Juntaen nasjonaliserte blant annet amerikanske olje- og gruveselskaper, noe som gjorde forholdet til den viktige partneren USA anstrengt.

Utover 1970-tallet var det store streiker og opprør mot styret, særlig blant bondebefolkningen. I 1978 tok en ny junta over makten, og denne forpliktet seg til demokratiske valg etter kort tid.

Borgerkrigen

Etter tiår preget av perioder med svake, demokratisk valgte regjeringer og sterke militærjuntaer, markerte valget i 1980 et forsøk på å reetablere et samlende, sivilt og demokratisk styre. Kvelden i forkant gjennomførte imidlertid geriljaorganisasjonen Sendero Luminoso, kalt «Lysende sti» på norsk, sin første voldelige aksjon. Dette fikk store konsekvenser for den spede begynnelsen på demokratiet.

Lysende sti ble etablert på 1960-tallet med en maoistisk-marxistisk profil. Organisasjonen jobbet for å gi makt til Perus store urbefolkning og skape et jordbrukssamfunn i tråd med Mao Zedongs ideologi. I starten fikk gruppen en viss støtte blant befolkning på landsbygda gjennom lovnader om å styrke urbefolkningens rettigheter på bekostning av den spansktalende eliten. Organisasjonens brutale metoder skapte imidlertid raskt motvilje i befolkningen.

Lysende sti ble kjent som en av de mest hensynsløse terrororganisasjonene på 1980-tallet. I tjue år tok organisasjonen i bruk vold og terror, og myndighetene svarte ofte med samme mynt. Ifølge rapporten utarbeidet av den statlig nedsatte Sannhets- og forsoningskommisjonen ble det begått alvorlige menneskerettighetsbrudd av begge parter. Til sammen ble 500 000 mennesker fordrevet og omtrent 70 000 mistet livet. Konflikten gikk særlig hardt utover de som bodde på landsbygda og urbefolkningen i Andesfjellene og Amazonas.

Samtidig som borgerkrigen gikk hardt utover sivilbefolkningen, fikk den også konsekvenser for Perus økonomi. Økonomien var allerede hardt presset på 1980-tallet som følge av en feilslått markedsøkonomisk reform, lavere priser på Perus primære eksportvarer, høye renter på landets store utenlandsgjeld og kraftig ekstremvær i 1982-83. Å finansiere kampen mot terrororganisasjonen tærte derfor hardt på økonomien.

Slutten på krigen

Etter et tiår preget av nær økonomisk kollaps og den blodige borgerkrigen, kom Alberto Fujimori til makten i 1990. Han gikk drastisk til verks for å rydde opp i økonomien gjennom store nedskjæringer i offentlige utgifter og utstrakt privatisering. Dette ble ikke godt mottatt i nasjonalforsamlingen. I 1992 gjennomførte derfor Fujimori et kupp med støtte fra hæren der nasjonalforsamlingen ble oppløst og store fullmakter ble overført til hans presidentembete.

Fujimori var både målbevisst og handlekraftig. Dette fikk ikke bare økonomien på beina, men sørget også for nedkjempelse av Lysende sti. Høsten 1992 ble organisasjonens ideologiske leder Abimael Guzman Reynoso arrestert, og i etterkant fulgte massearrestasjoner av mange av medlemmene. Selv om organisasjonen i stor grad ble nedkjempet på 1990-tallet, har små celler fortsatt kampen for et kommunistisk Peru utover 2000-tallet.

Fujimori fikk stor anerkjennelse for disse seirene og hadde solid oppslutning på starten av 1990-tallet. Hans udemokratiske og autoritære lederstil førte likevel til at hans popularitet raskt dalte. Årtusenskiftet skulle bli vendepunktet for hans politiske karriere. I 2000 ble det avholdt et presidentvalg som ble så sterkt kritisert at opposisjonen trakk seg i protest og internasjonale observatører boikottet valget. Til tross for at Fujimori da gikk seirende ut av valget, ble han kun måneder senere rammet av en omfattende korrupsjonsskandale som førte til hans endelige avgang.

Med fallet av Fujimori tok Perus historie en ny vending, bort fra vold og polarisering. Arven fra 1900-tallet har likevel blitt med inn i Perus samtidshistorie.

Peru på 2000-tallet

Det nye årtusenet brakte med seg bedre tider for Peru. I 2001 fikk landet et demokratisk regjeringsskifte, og har siden gjennomgått en politisk liberalisering. Samtidig har høyere priser på mineraler og investeringer i produksjon og infrastruktur ført til en økonomisk opptur. På starten av 2000-tallet hadde Peru en av de raskest voksende økonomiene i Latin-Amerika.

Peru tok også et oppgjør med sin fortid. I 2001 ble det opprettet en Sannhets- og forsoningskommisjon som skulle avdekke sannheten om overgrepene som ble begått under borgerkrigen. Rettsprosesser mot lederne av Lysende sti ble gjenopptatt, og det ble rettet kritikk mot det peruanske militæret for deres deltakelse i systematiske menneskerettighetsbrudd under den væpnede konflikten. Etter anbefaling fra kommisjonen, ble det opprettet et oppreisingsprogram for ofrene av konflikten. Tidligere president Fujimori ble også stilt for retten og funnet skyldig for grove menneskerettighetsbrudd.

Fattigdom og ulikhet

Til tross for fremragende økonomisk vekst på 2000-tallet, lever fortsatt 20,5 % av befolkningen under den nasjonale fattigdomsgrensen ifølge Verdensbanken. Noen av årsakene til fattigdommen og ulikheten kan man spore tilbake til borgerkrigen. Under krigen ble hundretusener fordrevet fra landsbygda. Mange av disse endte opp i slumområder utenfor hovedstaden Lima.

I storbyen har mange funnet seg jobb i uformell sektor, men mangler stabil tilgang til sentrale velferdstjenester, slik som helse og utdanning. Problemet har økt også i årene etter borgerkrigen som følge av en feilslått jordreform som har ført mange peruanere fra et lite økonomisk gunstig liv på landet og inn i storbyene.

I Lima har skillet mellom fattig og rik blitt veldig skarpt. Allerede på 1980-tallet ble en mur, på folkemunne kalt «skammuren», bygget for å verne etablerte, velstående boligområder mot de nye bosetningene som av mange blir ansett som farlige. Å komme seg til andre siden av muren – der mange jobber som blant annet vaskehjelper og bygningsarbeidere – har nå blitt en to-timer lang gåtur.

Muren står som et sterkt symbol på ulikheten i Peru. På den ene siden ligger store villaer, med overvåkningskameraer, badebasseng og tropiske hager. Et steinkast unna bor de fleste i små, enkle hus bygget av skrapmateriale, ofte uten tilgang til rent drikkevann.

Selv om skillet kanskje er tydeligst i Lima, er hele Peru preget av stor ulikhet. Sjansen for at du er fattig, er langt større på landsbygda enn i byene, og de som har et urfolksspråk som morsmål, har også større sjanse for å være fattig enn andre.

I møte med nye kriser

Førti år etter at borgerkrigen startet, står Peru, i likhet med verden for øvrig, overfor en ny, alvorlig krise, koronapandemien. I møte med pandemien har Perus myndigheter vært raskt ute med å innføre reisebegrensninger, karanteneregler og sosial distansering. Likevel er Peru et av landene som er hardest rammet av pandemien i forhold til innbyggertalli november 2020.

En viktig grunn til dette er at viruset raskt kan spre seg i de tettbygde bosetningene i utkanten av Lima. Her er det heller ikke stabil tilgang til nødvendige helsetjenester eller mulig å holde seg hjemme fra jobb over lengre tid i mangel på jobbsikkerhet og sykepenger. Dette har ført til at mange peruanere igjen flytter ut av byene. Situasjonen er likevel ikke stort bedre på landsbygda. Her er helsetilbudet enda dårligere, i tillegg til at manglende infrastruktur har gjort transport av nødvendig medisinsk utstyr vanskelig.

Som ellers i verden har koronakrisen tydeliggjort sårbarhetene i samfunnet. I Peru har de sosiale og økonomiske ulikhetene fått en ny og urovekkende dimensjon i møte med pandemien.

Tre presidenter på én uke

Mens koronapandemien forårsaker en folkehelsekrise av dimensjoner, har Peru gjennomgått en turbulent politisk periode som understreker landets sårbarhet. I løpet av én uke i november, hadde Peru tre forskjellige presidenter. Mandag 16. november 2020 ble Francisco Sagasti utnevnt av nasjonalforsamlingen som fungerende president, etter at den populære presidenten Martin Vizcarra ble avsatt av nasjonalforsamlingen. Hans første etterfølger, Manuel Merino trakk seg etter kun fem dager i embete som følge av enorme demonstrasjoner.

Vizcarras avsettelse skjedde i kjølvannet av anklagelser om korrupsjon fra nasjonalforsamlingen og en beslutning om at presidenten ikke lenger var «moralsk skikket» til å lede landet. Avsettelsen bragte titusener av mennesker til gatene for å demonstrere. Politiet slo hardt og brutalt ned på demonstrasjonene, noe som førte til at to menn mistet livet. Årsaken til de voldsomme reaksjonene som fulgte avsettelsen, må både ses i lys av Vizcarras popularitet, samt at mange tror det ligger politiske motiver bak avsettelsen.

Den nye presidenten, Sagasti, er en sentrumspolitiker som stemte imot avsettelsen av Vizcarras. Håpet er derfor at han vil kunne roe gemyttene fram mot valget som skal avholdes i april 2021.