Malaysia er et land sammensatt av mange ulike etnisiteter, religioner, språk og kulturer. Dette har lagt grunnlaget for etniske konflikter som preger staten den dag i dag.
Malaysias geografiske plassering – mellom fastlandet og øyene i Sørøst-Asia – har preget både landets historie og utvikling. I krysningspunktet mellom ulike folkegrupper, kulturer og handel, har Malaysia blitt påvirket av innflytelse fra Kina, India, Midtøsten og Europa.
På mange måter er Malaysia i dag en smeltedigel av folk, kulturer og religioner som har funnet veien til området de siste århundrene. En tidlig og viktig utenlandsk innflytelse, var spredning av islam. Dette skjedde som følge av at arabiske og indiske kjøpmenn spredte religionen mellom 1200- og 1600-tallet.
Dette førte til utviklingen av den etniske gruppen «malay». Denne har opphav blant de som praktiserte islam og snakket en versjon av det malayiske språket på 1400-tallet. Malayer er i dag den største etniske gruppen i Malaysia.
Selv om malayer er personer fra Malaysia, må ikke «malay» og «malayer» forveksles med «malaysisk» eller «malaysier». Sistnevnte er ord som brukes for å referere til Malaysia og innbyggerne i landet. Skillet mellom malayer og andre etniske grupper spiller fortsatt en stor rolle i Malaysia i dag.
Europeernes ankomst
Byen Malakka, under ledelse av et sultanat – et muslimsk kongerike – ble på 1400-tallet sentrum for handel i Sørøst-Asia. Malakkas berømmelse nådde imidlertid langt utenfor Asia. Viktige handelsvarer, som krydder, gull, silke og te, som ble solgt i Europa, gikk gjennom Malakka. Dermed økte den europeiske interessen for området.
Portugiserne var de første europeerne som ankom Malaysia i 1509. De tok kontroll over Malakka, men ble siden drevet ut av nederlenderne på 1600-tallet. Malakka storhet dalte under europeisk styre. Få kjøpmenn var villig til å betale europeernes høye skatter eller tåle deres intoleranse mot islam.
I Malakkas sted, vokste det fram ulike sultanater rundt omkring i Malaysia der europeerne ikke hadde kontroll. På 1800-tallet var den politiske kontrollen over Malaysia svært fragmentert mellom ulike sultanater og Nederland. Dette endret seg på slutten av 1700-tallet da britene begynte å vise interesse for området.
Britene tok først kontroll over øyen Penang på nordvestkysten. Siden tok de også kontroll over øyen Singapore, utenfor Malaysias sørspiss. Øyens strategiske plassering i enden av Malakkastredet, gjorde Singapore til sentrum for Storbritannias økonomiske og politiske tilstedeværelse i området.
Gradvis tok britene kontroll over større områder i dagens Malaysia. I praksis fikk britene etter hvert kontroll over mesteparten av landet under løfter om å ikke blande seg inn i religion, lokale skikker eller sultanenes symbolske, politiske rolle.
Arven etter Storbritannia
Britene utviklet infrastruktur som knyttet innlandet til kysten, og utbedret havnene for å øke eksporten av råvarer som tobakk, gummi og tinn. Under britisk styre, migrerte tusenvis av kinesere til Malaysia. Mange flyktet fra dårlige levekår og fattigdom i hjemlandet, og fant arbeid i tinn- og gummiproduksjonen.
Mange kinesiske kjøpmenn gjorde seg i denne perioden viktige i næringslivet. Også indere ble hentet inn som arbeidskraft og brukt til å arbeide på de store gummiplantasjene. I løpet av 1800-tallet ble dermed den malayiske majoriteten i landet betydelig mindre.
Britene la til rette for et atskilt samfunn: kineserne bodde i byene, inderne på plantasjer og malayer på landsbygda. De forskjellige etniske gruppene snakket ulike språk, praktiserte ulike religioner, drev egne skoler og dannet etter hvert egne politiske organisasjoner.
Den økonomisk og sosiale utviklingen av Malaysia skjedde primært på vestkysten. Det var også her de kinesiske handelsmennene i all hovedsak slo seg ned. Resten av landet stagnerte økonomisk. Dette la grunnlaget for en svært skjev økonomisk utvikling og etniske konflikter.
Malaysisk nasjonalisme og selvstendighet
Allerede på 1930-tallet begynte nasjonalistiske strømninger å gjøre seg gjeldende i Malaysia. Det var likevel Japans okkupasjon av området under Den andre verdenskrig som ble utslagsgivende for malaysisk nasjonalisme. Britene mistet kontrollen over området nesten uten en kamp, noe som svekket deres omdømme blant malaysierne.
Da Storbritannia returnerte etter Japans kapitulasjon i 1945, ble den nasjonalistiske bevegelsen raskt organisert. Blant malayer var den viktigste politiske bevegelsen United Malays National Organization (UMNO).
Britene opprettet i 1948 er føderasjon av alle de ulike malaysiske territoriene unntatt Singapore. UMNO satte sitt preg på føderasjonen: malayer ble gitt politisk dominans, og sultanene fikk beholde sin politiske posisjon. Dette gikk på bekostning av rettighetene til både etnisk kinesere og andre minoriteter. Pro-kommunistiske, kinesiske geriljaer svarte med å gå til angrep mot det britiske styret. Dette førte til en lang periode med uro.
Etter hvert startet britene forhandlinger med ulike etniske ledere om Malaysias selvstendighet. Den 31. august 1957 ble Den britiske Malaya-føderasjonen selvstendig. Siden Singapore primært hadde en kinesisk befolkning, ble øyen først holdt utenfor.
I 1963 ble det imidlertid etablert en ny og større føderasjon. Denne inkluderte både Singapore og de to britiske koloniene på øya Borneo – Sarawak og Sabah. Føderasjonen fikk navnet Malaysia. Motsetningene mellom malayiske og kinesiske ledere, førte imidlertid til at Singapore trakk seg ut av føderasjonen allerede i 1965, og ble en selvstendig republikk.
Etniske utfordringer
Allerede fra starten, satte de etniske utfordringene et tydelig preg på malaysisk politikk og samfunn. Konflikten mellom de to største gruppene – malayer og kinesere – har vært tydeligst. I 2018 bestod Malaysias befolkning av 62 % malayer, 20,6 % med kinesisk avstamming, og 5,7 % med indisk herkomst. I tillegg til en rekke ulike mindre etniske grupper, særlig på Borneo.
Malayer hadde etter grunnloven et tydelig politisk og byråkratisk overtak da landet ble selvstendig. Dette var ment å være en slags kompensasjon for kinesernes viktige posisjon i økonomien. Malayer inntok dermed de viktigste politiske og administrative stillingene. I tillegg fikk malayiske sultaner posisjonen som landets statsoverhode. Sultanen velges for en femårsperiode blant de ulike sultanene i landet.
Malaysias første regjering var en bred sammenslutning av ulike etniske grupper, med UMNO som største parti. Ved valget i 1969 ble imidlertid koalisjonen svekket til fordel for rene malayiske og kinesiske partier, noen til dels ekstreme. Dette førte til store opptøyer, og en landsomfattende unntakstilstand som varte fram til 1971.
Innføringen av den såkalte bumiputera-politikken i 1970 forårsaket mer misnøye, særlig blant kineserne. Politikken var ment å bryte opp den kinesiske dominansen i økonomien, og utjevne sosiale- og økonomiske ulikheter som fulgte etniske mønstre. Malayene ble gitt lovfestede særordninger som skulle hjelpe dem å bedre konkurrere med kineserne.
Bumiputera-politikken ble av mange betraktet som diskriminering mot kinesere. Selv om politikken er kontroversiell, har den blitt med Malaysia inn i den 21. århundret.
Det moderne Malaysia
Mahathir Mohamad fra UMNO styrte Malaysia gjennom 22 år – fra 1981 til 2003. Som statsminister har han fått æren for å ha omstilt landet fra et jordbruksland med sterke etniske motsetninger, til en asiatisk «tigerøkonomi» – et uttrykk brukt om et asiatisk land med sterk økonomisk vekst.
Landet oppnådde under Mahathirs ledelse en sterk sosial og økonomisk framgang, som førte til at malaysiere hadde en av de høyeste levestandardene i Asia. Andelen fattige har gått fra å være omtrent halve befolkningen i 1970, til under én prosent i dag.
Det er likevel fremdeles slik at både velstanden og industrialiseringen er tydeligst langs Malaysias vestkyst. På østkysten og provinsene på Borneo, er situasjonen langt dårligere.
Til tross for den positive utviklingen som fant sted under Mahathirs ledelse, var han en kontroversiell leder. Han førte en autoritær politikk, der pressefriheten ble kraftig innskrenket og opposisjonspolitikere ble fengslet. I tillegg la han til rette for et korrupt rettsvesen. Han var også tydelig pro-malayisk i sin politikk, og var en av de tidlige forkjemperne for bumiputera-politikken.
Politisk ustabilitet
Etter 22 år ved makten, ga Mahathir statsministerposten videre til Abdullah Ahmad Badawi i 2003. I 2008 brøt det ut store demonstrasjoner i landet, under ledelse av opposisjonsleder Anwar Ibrahim. Demonstrantene krevde endringer i valgloven som mange mente favoriserte UMNO.
Valget samme år ble et stort tilbakeslag for UMNOs regjeringskoalisjon, Nasjonalfronten. Denne hadde dominert malaysisk politikk siden selvstendigheten. Ulike etniske partier gjorde et godt valg dette året. Disse hadde fått økt oppslutning som følge av den omdiskuterte bumiputera-politikken, særlig blant kinesere.
Ved valget i 2018 mistet Nasjonalfronten regjeringsmakten. Det historiske valget ble vunnet av en multietnisk, flerpartikoalisjon, ledet av ingen ringere enn tidligere statsminister Mahathir Mohamad. Mahathir hadde gått imot sine tidligere partifeller i Nasjonalfronten, ettersom han mente korrupsjon var blitt et for stort problem i regjeringen. Den historiske seieren varte imidlertid ikke lenge.
Kun to år senere, i mars 2020, ble regjeringen veltet etter at det ene regjeringspartiet forlot koalisjonen. Dette skjedde på bakgrunn av at partiets kjernevelgere, malayer, følte de ikke lenger ble ivaretatt av den multietniske regjeringen. En ny, langt mindre multietnisk regjering, har siden blitt dannet.
I oktober 2020 ble den politiske situasjonen videre komplisert da Anwar Ibrahim gikk in for å danne en ny regjering med bakgrunn i et påstått flertall i parlamentet. Foreløpig har dette ikke ført fram, men situasjonen er ikke fullstendig avklart.