Grønland: Kampen om den isdekte øya

Et smeltende Arktis, spørsmål om oppkjøp og verdifulle gruverettigheter har plassert Grønland i sentrum for internasjonal stormaktspolitikk.

De siste årene har Grønland prydet internasjonale avisforsider flere ganger. Først i august 2019, da det ble lekket fra Det hvite hus at daværende president, Donald Trump, ønsket å kjøpe Grønland fra Danmark. Så igjen i 2021, da de rundt 40,000 stemmeberettigede på Grønland, avla sin stemme ved valget til Grønlands parlament den 6. april. Grønlands geostrategiske plassering, har satt den isdekte øya i sentrum for den gryende stormaktsrivaliseringen i Arktis.

Grønlands historie

Grønland er verdens største øy, plassert nord i Atlanterhavet og for det meste dekket av en permanent innlandsis. Grønlands befolkning består i dag av omtrent 88 % grønlendere – disse er beslektet med inuittene i Canada – mens resten er i hovedsak dansker. En periode hadde øya imidlertid en større norrøn befolkning, som i stor grad levde adskilt fra inuittene.

Norrøn innvandring startet på slutten og 900-tallet og tiltok gradvis. På 1200-tallet førte dette til at Grønland ble en del av Det norske kongedømmet. Norge, og dermed også Grønland, ble siden underlagt Danmark. Gjennom Kieltraktaten av 1814 ble Grønland direkte underlagt Danmark, mens Norge gikk inn i union med Sverige.

Under Den andre verdenskrig mistet Danmark kontakten med Grønland etter at landet ble okkupert av Tyskland. USA overtok i denne perioden forsvaret av øyen selv om den formelt forble under dansk styre. For USA hadde Grønland en viktig strategisk betydning under krigen ettersom øya la mellom USA og det krigsrammede Europa. Det ble opprettet militære flyplasser på øyen som bidro til at tyskerne ble holdt ute, samtidig som de alliertes konvoitrafikk i det nordlige Atlanterhavet ble sikret.

Strategisk betydning

Grønlands strategiske betydning for USA stoppet ikke etter andre verdenskrig. Selv om Grønland politisk tilhører Nord-Europa, hører øyen naturgeografisk til Nord-Amerika. Den kan dermed regnes som en del av USAs interesseområde.

Under Den kalde krigen fikk Grønland en sentral posisjon i USAs polarstrategi. Øyens strategiske plassering for overvåking og forsvar av luftrommet over Nordpolen og Arktis var nemlig svært nyttig for amerikanerne. Dette var årsaken til at den amerikanske regjeringen i 1946 tilbød 100 millioner amerikanske dollar for å kjøpe Grønland fra Danmark – et tilbud Danmark takket nei til.

I 1951 ble USA og Danmark i stedet enige om en forsvarsavtale som ga amerikanerne lov til å ha militær tilstedeværelse på Grønland. Allerede i 1952 opprettet USA flybasen Thule. Thule ble verdens største arktiske militæranlegg og den største amerikanske flystasjonen utenfor USA.

Fra denne flybasen skulle amerikanerne forsvare det nordamerikanske kontinentet. Basen var også et ledd i varslingskjeden mot rakettangrep fra både nord og øst. USA bygde også basen Camp Century. Dette var offisielt en sivil base, men i realiteten pågikk et hemmelig prosjekt som så på muligheten for å utplassere mellomdistanseraketter i et tunnelsystem under innlandsisen.

Med de vellykkede prøvesprengningene av langtrekkende raketter fra ubåter og fly, ble Grønland mindre strategisk viktig for USA mot slutten av 1960-tallet. Dette betød likevel ikke slutten på amerikansk tilstedeværelse på Grønland.

Thule-basen brukes fremdeles til å overvåke etter tegn på at USA kan være truet av atomangrep fra interkontinentale ballistiske missiler eller ubåter. I tillegg er basen det amerikanske forsvarets nordligste dypvannshavn og flyplass. Basen vil være svært viktig dersom en konflikt skulle bryte ut i Arktis – et scenario som i dag ikke framstår som helt usannsynlig.

Økende grad av uavhengighet

Etter Den andre verdenskrig gikk Grønland gjennom en total omveltning. Danmark satset hardt på politiske, økonomiske og sosiale reformer på øya. Dette innebar blant annet bygging av skoler, sykehus og moderne byggefelt, en omlegging av fangstkultur til industri- og velferdskultur og en utbygging av fiskeindustrien.

I 1953 gikk Grønland fra å være en dansk koloni til å bli en integrert del av Danmark. Etter en folkeavstemning i 1979 fikk øyen indre selvstyre – såkalt hjemmestyre. Grønland oppnådd enda større grad av uavhengighet etter en folkeavstemning i 2008.

Likevel er det noen oppgaver som fortsatt er underlagt Danmark, blant annet utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk. Grønland er også svært økonomisk avhengig av København. De økonomiske overføringer fra København utgjør i dag nærmere halvparten av det grønlandske budsjettet. I dag ønsker et flertall av grønlendere en fullstendig løsrivelse fra Danmark. Rent økonomisk er dette imidlertid vanskelig.

Til forskjell fra Danmark, er Grønland ikke medlem av EU. Som del av Danmark, ble Grønland med i EF (EUs forløper) i 1972 da Danmark ble medlem, selv om en overvekt av grønlendere hadde stemt imot medlemskapet. Motstanden mot EF fortsatt imidlertid, og ble en viktig kampsak for partiet Siumut. I 1982, etter at Siumut kom til makten, ble det avholdt en folkeavstemning som førte til at Grønland meldte seg ut av samarbeidet.

Stormaktsrivalisering

I august 2019 ble det lekket fra Det hvite hus at daværende president, Donald Trump, ønsket å kjøpe Grønland fra Danmark. Dette skapte stor oppstandelse i internasjonale medier. Noen trodde han spøkte, og Danmarks statsminister kalte forslaget «absurd».

Da Danmark kategorisk avviste at Grønland var til salg, avlyste Trump sitt planlagte besøk til Danmark – en nær alliert. Det viser tydelig at forslaget ikke var ment som en spøk. Men USA er ikke alene om å se den geostrategiske betydningen av Grønland. Trumps Grønland-utspill kom nemlig midt oppi en gryende stormaktsrivalisering i Arktis.

På grunn av klimaendringer blir Grønland stadig mer interessant ettersom det gradvis vil åpnes muligheter for ressursutnyttelse og effektive transportruter. På Grønland gjør nedsmeltingen og tilbaketrekningen av isen stadig nye områder tilgjengelige for økonomisk virksomhet. Samtidig regnes øyen for å være et praktisk stoppested på transportruten mellom Asia og Europa.

Russland har trappet opp sin politiske og militære tilstedeværelse i Arktis. Blant annet har landet remilitarisert sin del av den arktiske regionen ved å etablere flere nye baser og gjenåpnet gamle.

Kina anser også Grønland som en gyllen mulighet til å få et fotavtrykk i Arktis og bidra til etableringen av en «polar silkevei». Kina har de siste årene gjort større investeringer i gruvevirksomhet. Øyen er etter all sannsynlighet rik på sjeldne jordmetaller, som er en viktig ingrediens i avansert teknologisk utstyr.

En frykt fra amerikansk hold er at store kinesiske investeringer på Grønland kan gi Kina stor innflytelse i et område der en viktig amerikansk militærbase er plassert. Varsellampene lyste derfor da et statseid kinesisk selskap tilbød seg å investere i et nytt lufthavnprosjekt på Grønland i 2018.

Sett fra København var dette også sikkerhetspolitisk uheldig, ettersom Kina kunne ende opp med å eie kritisk infrastruktur på Grønland. Danmark valgte å gripe inn i saken som de mente falt inn under utenriks-, forsvars-, og sikkerhetspolitikk.

Et spennende valg

Disse spørsmålene har skapt debatt mellom de grønlandske selvstyremyndighetene og danske myndigheter. For Grønland betyr nemlig den økte interessen fra stormaktene en sårt tiltrengt opptur for økonomien, som lenge har vært preget av et ensidig fokus på fiske og årlige overføringer fra København.

Danmark ser derimot med bekymring på utviklingen på Grønland. Bekymringen handler både om amerikanske interesser på øyen og faren for økt utenlandsk innflytelse på dansk territorium.

Dette gjorde at det grønlandske valget i april 2021 fikk stor internasjonal interesse. Siden folkeavstemningen om økt uavhengighet i 2008, har Grønlands folkevalgte kunnet bestemme hvordan naturressursene på øya skal utnyttes. Ved årets valg ble spørsmål om gruveselskapet Greenland Minerals skulle få sette i gang gruvedrift i Kvandefjellet i Sør-Grønland en viktig kampsak. Kvandefjellet er antatt å huse sjeldne metaller som blant annet brukes i elbilbatterier.

Det regjerende partiet Siumut gikk inn for å støtte gruveprosjektet, da dette ville kunne gi Grønland et betydelig antall arbeidsplasser, og bidra til å gjøre øya mindre avhengig av økonomiske overføringer fra København. Greenland Minerals’ største enkeltaksjonær er imidlertid et kinesisk selskap, noe særlig amerikanerne har vært bekymret for.

Mange grønlendere fryktet de negative konsekvensene knyttet til at gruven inneholder uran og andre radioaktive stoffer. Siumut tapte dermed valget, til fordel for opposisjonspartiet Inuit Ataqatigiit. Partiet hadde på forhånd gjort nei til gruvedrift til sin viktigste kampsak.

Det betyr likevel ikke at Grønland faller bort fra den internasjonale radaren med det første. Det finnes nemlig flere andre mulige gruveprosjekter på øya, og grønlendere er fremdeles interessert i å bli økonomisk uavhengig fra Danmark. Kampen om Grønland er ikke over.