Sør-Sudan: fritt, men langt ifra fredelig

Mer enn ti år har gått siden Sør-Sudan fikk sin selvstendighet, men verdens yngste land preges fortsatt av ustabilitet, maktkamper og store overgrep mot sivilbefolkningen. Nå håper man på fred og forsoning.

I 2011 ble det tidligere største landet i Afrika, Sudan, delt i to: Sudan og Sør-Sudan. Forhåpningene for det nyopprettede Sør-Sudan var store, både nasjonalt og internasjonalt. Men det viste seg fort at løsrivelse fra nord var en av de få tingene sør kunne enses om. Interne stridigheter førte til at det nyetablerte landet raskt ble kastet ut i en blodig borgerkrig, som kan ha kostet opptil 400 000 innbyggere livet. Selv om borgerkrigen offisielt tok slutt i 2020, er konfliktnivået fortsatt høyt som følge av svake statsinstitusjoner, etniske spenninger og stor matmangel.

Historisk bakgrunn

Sudan har en lang historie med en rekke statsdannelser før kolonimakten Storbritannia gikk inn i landet i 1899. Britenes interesse var i utgangspunktet å ha kontroll over Egypt og Suezkanalen, og koloniseringen av Sudan var dermed en følge av dette. Under kolonitiden administrerte britene nordlige og sørlige delene av Sudan som adskilte enheter, på grunn av etniske, religiøse og kulturelle forskjeller.

Nord-Sudan var sterkt påvirket av den arabiske halvøy og de fleste i nord praktiserte islam. Sør-Sudan var hovedsakelig sammensatt av forskjellige nilotiske stammer som praktiserte en blanding av kristen og tradisjonell tro. Under britisk styre fikk nord både politisk organisering, en fungerende økonomi og god infrastruktur. Befolkningen ble relativt godt utdannet. I sør derimot var det verken tilrettelagt for infrastruktur eller en god økonomi.

Dette førte til splittelser mellom Sør og Nord, og de sørlige delene følte lite tilknytning til nord. Under Juba-konferansen i 1948 la representanter fra Sør-Sudan frem et ønske om at Sør-Sudan skulle bli selvstendig når britene trakk seg ut. Sør sitt ønske om egen stat ble ikke etterlevd, og Sudan ble samlet som ett selvstendig land i 1956.

Konflikten mellom sør og nord ble verre etter at engelskmennene trakk seg ut. Det var så og si ingen politisk representasjon fra sør i myndighetsapparatet, og heller ingen utbygging eller investeringer i den sørlige delen av landet. Konflikten ble forsterket da islamske ledere kom til makten og innførte sharialovgivning i 1983, da sør i hovedsak er et kristent område.

Sudanske motstandere dannet frigjøringsbevegelsen Sudan People’s Liberation Movement/Army (SPLM/SPLA), som kjempet for selvstyre i den sørlige delen av landet. Landet ble raskt kastet ut i en borgerkrig, som skulle vare helt frem til 2005. Fredsavtalen mellom Sudan og SPML som fikk slutt på borgerkrigen, la opp til en folkeavstemning i sør om å løsrive seg og opprette en selvstendig stat.

Opprettelsen av Sør-Sudan

I 2011 ble det avholdt et fredelig og internasjonalt anerkjent valg i sør hvor 99 prosent stemte for at Sør-Sudan skulle bli en selvstendig stat. Den 9. juni 2011 ble Sudan delt i to, og med det ble Sør-Sudan opprettet. Den nye staten utgjorde rundt en tredel av Sudans territorium. SPML/SPLA hadde makten i landet ved selvstendigheten. Den tidligere opprørsledere Salva Kiir, ble valgt som landets første president, mens den tidligere nestlederen i frigjøringsbevegelsen, Riek Machar, ble Sør-Sudans visepresident.

Med den sudanske borgerkrigen ferskt i minne, var det stor mistillit i Sør-Sudan til myndighetene i Sudan. De to landene forble likevel sterkt knyttet sammen av historiske og kulturelle grunner. Samtidig var flere viktige punkter fra fredsavtalen fortsatt uavklarte ved delingen, blant annet spørsmålene om fordelingen av de verdifulle oljeressursene i grenseområdet. I tiden etter delingen var det alvorlige militære angrep og kamper i grenseområdene med beskyldninger fra begge parter.

Etter løsrivelsen, ble det raskt klart at det var lite befolkningen i sør kunne enes om. Med over 60 ulike etniske grupper, som følte en sterkere gruppetilhørighet enn statstilhørighet, manglet det nyopprettede landet en samlet nasjonal identitet. I tillegg fantes det så å si ingen infrastruktur eller fungerende statsinstitusjoner i landet. Det var liten enighet om hvordan Sør-Sudan skulle styres, og det utviklet seg derfor raskt interne stridigheter som kastet landet ut i nok en borgerkrig.

Borgerkrig

I 2013 oppsto det politisk maktkamp mellom presidenten og visepresidenten i Sør-Sudan. President Kiir  beskyldte visepresident Machar for å forsøke å gjennomføre et kuppforsøk. Presidenten valgte å avsette hele regjeringen, inkludert visepresidenten. Kiir ble sittende som president, og frigjøringsbevegelsen ble splittet i to. Den ene delen av bevegelsen støttet presidenten. Den andre delen, ledet av Machar, var i opposisjon til regjeringen. Den 15. desember 2013 regnes Sør-Sudan for å være i borgerkrig.

Striden mellom regjeringen og opposisjonen utviklet seg til å bli en voldelig, etnisk konflikt. Presidenten og visepresidenten representerte hver av landets to etniske hovedgrupper, henholdsvis dinka og nuer. De etniske gruppene har en lang historie preget av voldelig konflikt, og borgerkrigen fulgte i stor grad etniske skillelinjer.

Regjeringsstyrkene, som besto i hovedsak av dinka, gikk til angrep på nuer-folk i hovedstaten Juba. Nuer svarte med å organisere seg i væpnede motstandsgrupper, og selv gå til angrep mot dinka-folket. Sivile på begge sider ble drept. Konflikten var likevel ikke en ren etnisk konflikt.Fordeling av landområder inkludert beitemarker, økonomisk fordeling, og sikkerhet, var viktige drivkrefter i konflikten.

I løpet av 2014 ble det forsøkt å få i stand en fredsavtale mellom partene hele fem ganger, men ingen av dem lyktes. Etter nesten fem år med borgerkrig møttes Kiir og Machar endelig til forhandlinger i juni 2018. I august samme år signerte partene en våpenhvileavtale og en avtale om å dele makten i landet. Dette ga håp om en endelig fred.

Partene ble enige om å danne en samlingsregjering innen 12. mai 2019. Prosessen viste liten fremgang, noe som førte til flere runder med forlengelse. Den 22. februar 2020 fikk de endelig på plass en fredsavtale og en samlingsregjering, med Kiir som president og Machar som visepresident.

Den humanitære situasjonen 

Borgerkrigen i Sør-Sudan har gått ekstremt hardt utover befolkningen. Siden desember 2013 anslås det at opptil 400 000 mennesker har mistet livet. Krigen var preget av utstrakte menneskerettighetsbrudd, inkludert etniske massakre. Regjeringsstyrkene, som i hovedsak besto av dinka-folket, ble anklaget for å gå til angrep på sivile som tilhørte andre etniske grupper.

Benitu-massakren står igjen som en av de verste massakrene under borgerkrigen. Her gikk opposisjonen inn i folks hjem og på sykehus for å separere dem etter etnisitet. De drepte og voldtok innbyggere som ikke tilhørte nuer-folket. Over 400 antas å ha blitt drept i massakren.

Den afrikanske union (AU) har slått fast at alle parter i borgerkrigen har begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCR) hevdet i 2018 at en etnisk rensning foregikk i Sør-Sudan. FN advarte om at volden hadde potensialet for å bli omtalt som folkemord.

Kvinner og barn har vært særlig utsatt i borgerkrigen. Seksualisert vold ble i stor grad brukt som våpen i konflikten. Massevoldtekter av kvinner og jenter fulgte etniske skillelinjer, og ble systematisk brukt i krigføringen på begge sider. I tillegg ble barnesoldater rekruttert i stor skala. Ifølge Human Rights Watch tvangsrekrutterte både regjeringshæren og opprørene barnesoldater.

Hele 2.2 millioner mennesker har flyktet ut av landet, de fleste til Uganda og Sudan. I tillegg er mer enn 1.5 millioner på flukt i eget land.

Landet har ingen egen industri, og er avhengig av matimport fra nabolandene. Dårlig infrastruktur gjør importen krevende, og matprisene høye. Fattigdom og borgerkrig, kombinert med flere år med ekstremvær og flom, har gjort store deler av befolkningen avhengig av nødhjelp for å overleve. Ifølge Verdens matvareprogram (WFP) står mer enn syv millioner sør-sundanesere overfor akutt matmangel. I et land med en befolkning på 13.3 millioner utgjør det over halvparten av innbyggerne.

Veien videre

Verdens yngste land er fortsatt svært sårbar. Selv om borgerkrigen formelt sett er avsluttet, er Sør-Sudan verken stabilt eller fredelig. Det forekommer fremdeles voldelige sammenstøt, etniske spenninger er ikke borte, og den humanitære situasjonen er kritisk. Organisasjonen The Fund for Peace rangerer landet i 2021 som verdens fjerde mest ustabile stat, etterfulgt av Jemen, Somalia og Syria. Landet havner også på en fjerde plass over verdens minst fredelige land i 2020.  

Det gjenstår å se om den brede samlingsregjeringen, som består av representanter for en rekke av landets etniske grupper, kan klare å stabilisere det unge landet. Sør-Sudan føyer seg i den lange rekken over stater som illustrerer hvor vanskelig og tidskrevende det er å opprette velfungerende demokratiske institusjoner og varig fred.  I 2022 har det imidlertid kommet positive signaler om fred og forsoningsprosesser. President Salva Kiir har annonsert at det skal nedsettes en kommisjon for «sannhet, forsoning og helbredelse». Mange følger utviklingen med spenning, men det gjenstår å se om dette vil føre til en varig fred i landet.