Argentina er et av de rikeste og mest utviklede landene i Sør-Amerika, som gjerne forbindes med tango, biff og fotball. Likevel er landet fortsatt preget av sin mørke fortid med gjentatte militærdiktaturer, fascisme, statsterrorisme og økonomisk krise.
I dag har Argentina en av de raskest voksende økonomiene i verden. Landet er en stor eksportnasjon, og de største eksportvarene er landbruksprodukter som soya, mais og storfekjøtt. Turisme utgjør også en viktig inntekt for Argentina, som etterfulgt av Mexico er det mest besøkte landet i Latin-Amerika. Likevel er ikke alt fryd og gammen for Argentina, som fortsatt er preget av sin voldelige og turbulente historie. Nesten én av tre argentinere lever under fattigdomsgrensen, det er store forskjeller mellom fattig og rik, og korrupsjonen er utbredt.
Selvstendighet og indre uro
Argentina ble kolonisert av Spania på midten av 1500-tallet. Landet var i flere hundre inkludert i visekongedømmer, det vil si at en representant for den spanske monarken styrte området. Argentina en del av visekongedømmet Peru frem til visekongedømmet Rio de la Plata ble opprettet i 1776, med Buenos Aires som hovedstad. På starten av 1800-tallet oppsto det selvstendighetsbevegelser som kaset ut den spanske visekongen, og i 1816 erklærte Argentina seg selvstendig under den argentinske uavhengighetskrigen.
Perioden etter uavhengigheten var preget av indre uro og borgerkrigsliknende tilstander mellom sentralistene, los uniaridos, og føderalistene, los federales. Los unitarios besto av eliten i Buenos Aires og andre store byer, militæret og de intellektuelle. De ønsket økonomisk liberalisme, frihandel og en sentralisert stat med Buenos Aires som hovedstad. Los federales ville på sin side gi mer selvstyre til provinsene, samtidig som de ønsket en nasjonal regjering med ansvar for blant annet utenrikspolitikken.
Under ledelse av den autoritære Juan Manuel de Rosas, fra 1835 til 1852, ble Argentina Sør-Amerikas mektigste stat. Selv om han var føderalist, så fremmet han også sentralistenes sak, og virket derfor samlende. Under hans styrke fikk provinsene autonomi over alt annet enn det som grunnloven spesifiserte var føderalt anliggende. Fra Buenos Aires styrte de Rosa landet med hard hånd. Han førte en aggressiv utenrikspolitikk, og utkjempet hele syv kriger med nabostater og europeiske land ubeseiret, blant annet konføderasjonskrigen mot Peru-Bolivia. Trippelalliansen, bestående av Argentina, Brasil og Peru, kriget mot Paraguay fra 1865-1870. Krigen medførte det største folkemordet i Sør-Amerika etter kolonitiden.
Fascisme og militærdiktatur
Jordbruket ble etter hvert svært viktig i Argentina, og førte til et stort behov for arbeidskraft. I tidsperioden fra 1860 til 1930 emigrerte totalt seks millioner arbeidsinnvandrere til Argentina fra Europa, hovedsakelig fra Spania og Italia. Dette førte til et økt plassbehov, og argentinske myndigheter bygget ut jernbane og ekspanderte vestover. På brutalt vis forviste de og drepte urbefolkningen som levde der. Dette førte til en svært lav andel urbefolkning i Argentina, og i hovedsak en hvit befolkning med europeisk avstamming – slik det fortsatt er i dag.
Med de europeiske innvandrerne kom også ideer og nye tanker om sosialisme og anarkisme, som kom til å prege Argentina. Politiske ideer om sosial utjevning førte blant annet til allmenn stemmerett fra 1912, og at universitetsutdanning ble tilgjengelig for de fleste i 1918.
Det såkalte Radikale parti (UCR), som var liberalistisk, men svært korrupt, dominerte politikken fra 1916 frem til militæret gjennomførte et statskupp i 1930. Argentina ble videre styrt av ulike fascistinspirerte regjeringer, og i 1943 gjorde nasjonalistiske offiserer statskupp. Den nye regjeringen spilte på nasjonalistiske følelser, og forakt for den store andelen ikke-hvite i regionen, særlig i Brasil. De uttrykket også stor sympati for Tyskland og de andre aksemaktene.
I 1946 ble Juan Perón valgt til president gjennom et fritt, demokratisk valg. Han ble gjenvalgt i 1951. Perón styrte landet videre i en autoritær, fascistisk retning. Fokuset lå på sterk nasjonalisme og økonomisk uavhengighet. Samtidig var han opptatt av sosial rettferdighet, og store deler av befolkningen fikk det bedre. Perón innførte blant annet minimumslønn. Dette gjorde han populær blant massene, men ikke blant den gamle overklassen og offiserene. Han ble i 1955 styrtet under et militærkupp, og flyktet til Madrid. Men Perón hadde fortsatt sterk støtte i befolkningen, og mange tilhengere var organisert i den såkalte «peronistbevegelsen».
Militærjunta og «Den skitne krigen»
Argentinsk politikk var preget av militærkupp og motkupp gjennom hele 1950- og 60-tallet. Situasjonen ble tilspisset av geriljagrupper som Peoples Revolutionary Army (PRA) og Monteneros – sistnevnte en revolusjonær del av peronistbevegelsen. Gruppene utførte angrep og aksjoner utover 70-tallet. Juan Perón vendte tilbake til Argentina etter 18 år i eksil, og vant presidentvalget i juli 1973, med hans kone som visepresident. Da hans kone, Isabel Perón overtok etter hans død i 1974, var Argentina i totalt kaos, med blant annet omfattende politisk vold og drap, elendig økonomi og enorm inflasjon. Hun ble avsatt i 1976, under nok et militærkupp.
Det nye regimet, under general Jorge Rafael Videlas, brukte brutale metoder for å rydde opp i økonomien og volden i landet. Han oppløste nasjonalforsamlingen og forbød all politisk virksomhet. Under det som omtales som «Den skitne krigen», på spansk Guerra Sucia, skulle hærens etterretningstjeneste utrydde geriljaorganisasjoner som hadde herjet i landet. Dette resulterte i at tusenvis av aktivister og geriljasoldater fra venstrefløyen ble drept av militærregimet. Også fagforeningsfolk, studenter, journalister og andre motstandere av regimet «forsvant».
Samtidig startet Videla-regimet demokratiseringsprosessen i landet, med blant annet organisering av politiske partier. Samtidig vedvarte den økonomiske krisen, og opptil 30 000 mennesker forsvant under denne perioden. Militærjuntaen innrømmet i ettertid at de aller fleste som forsvant var drept, men at den var nødvendig for å opprettholde ro og orden i landet. Videlas-perioden står igjen som en av de mørkeste kapitlene i Argentinas nyere historie. På grunn av amnestilover tok det lang tid før et rettsoppgjør kom i stand. Da det endelig ble gjennomført, ble Videla dømt til livstid i fengsel for drap og tortur.
Demokratisering og gjeldskrise
Carlos Saúl Menem fra Perionistpartiet ledet Argentina gjennom 1990-tallet, og førte en forsonende og samlende politikk. Han fikk militæret under politisk kontroll, privatiserte statlig næringsvirksomhet og fikk landet inn i en økonomisk vekst. Samtidig forble utfordringene mange. Korrupsjon var utbredt, forskjellen stor mellom fattig og rik, og landet hadde pådratt seg en enorm utenlandsgjeld.
Argentina ble dratt ut i enda et kaos, den såkalte «tangokrisen», da det ble tydelig at landet ikke klarte å betjene sine lån. Pesoen var bundet opp til dollaren med et-en til en-forhold. Når pesoen så raste i verdi i 2001, klarte hverken bedrifter eller privatpersoner å betjene sin gjeld som var tatt opp i dollar. Regjeringen sluttet å betale ned på utenlandsgjelden, og folk ble nektet å hente pengene sine ut fra banken. Ved inngangen til 2002 var landet praktisk talt konkurs. Arbeidsledigheten nådde 24 prosent, og nesten 50 % av befolkningen falt under fattigdomsgrensen. Folk sto i fare for å sulte i hjel. Rasende innbyggere tok til gatene i protester, og flere titalls personer mistet livet. Landet skiftet president tre ganger på knappe to uker.
Carlos Kirchnes omtales gjerne som Argentinas reddende mann. Under hans presidentperiode (2003-2007) sank både fattigdommen og arbeidsløsheten. Etter hvert begynte også økonomien å vokse.
Preget av historien
Selv om Argentina er blant Sør-Amerikas rikeste i dag, så har landet helt siden tangokrisen slitt med å betjene sin enorme utenlandsgjeld. Argentina tok opp mer lån på 2000-tallet, men manglende tilbakebetaling førte landet i en ny økonomisk krise i 2014. I 2018 fikk Argentina et kriselån på 50 milliarder dollar fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Tross kriselånet har verdien på den argentinske valutaen fortsatt å synke, og inflasjonen er oppe i 50 prosent. Til tross for at myndighetene har fokusert på sosial utjevning, så er det store forskjeller mellom fattig og rik. Rundt 30 prosent av argentinerne lever i fattigdom i dag, de fleste i slummer rundt bykjerner.
IMF har advart om at den høye argentinske utenlandsgjelda, som totalt ligger på 311 milliarder dollar, ikke er bærekraftig. Da koronaepidemien spredte seg til store deler av verden våren 2020 besluttet president Alberto Fernandez å stenge ned hele det argentinske samfunnet, både økonomisk og sosialt. Resultatet ble liten smittespredning de første månedene, sammenliknet med naboland.
Samtidig har koronaepidemien og nedstengingen forverret landets økonomiske krise. IMF anslår den økonomiske tilbakegangen i 2020 å bli på i underkant av 10 prosent. For niende gang klarte heller ikke Argentina å betjene sin statsgjeld i mai 2020, men i august klarte myndighetene og de største kreditorene å komme frem til en avtale, som blant annet skal sikre landet betydelig gjeldslettelse. Dersom ikke Argentina klarer å få bukt på sine økonomiske problemer med statsgjeld, stor ulikhet og høy inflasjon, er det stor fare for at landet igjen kastes ut i kaos.