Det er nå over 25 år siden folkemordet i Srebrenica. Dayton-avtalen avsluttet den tre og et halvt år lange Bosnia-krigen og la grunnlaget for dagens Bosnia-Herzegovina. Hvordan går det med landet i dag?
Etter kommunismens fall i Europa brøt staten Jugoslavia sammen på begynnelsen. Statssammenbruddet førte til flere brutale kriger da de konstitusjonelle republikkene som utgjorde Jugoslavia kjempet for selvstendighet. Krigen førte også til det første folkemordet på europeisk jord siden andre verdenskrig.
Etter Jugoslavias leder Josip Broz Titos død, fikk ekskluderende nasjonalisme fritt spillerom i Bosnia. Kombinert med økonomiske nedgangstider og økt misnøye med fordelingen av makt og ressurser, var dette viktige årsaker til at de tre folkegruppene i landet ble spilt opp mot hverandre. Fra ledende politikere ble det situasjonen presentert som en eksistensiell kamp.
Bosnia-krigen
Krigen i Bosnia var ikke en ordinær krig kjennetegnet av kamp mellom uniformerte soldater. Det var snarere systematisk vold rettet mot sivile, for å endre grenser og befolkningssammensetning. Forskere, internasjonale domstoler og statsledere synes å enes om at grusomhetene som fant sted i Bosnia i all hovedsak var planlagt og gjennomført med hensikt. I tillegg forekom det også kamphandlinger og krigsforbrytelser av mer sporadisk karakter.
Folkemord og etnisk rensing var både et politisk mål og et militært virkemiddel for partene som søkte å oppnå en utvetydig seier i Bosnia. De politiske målsetningene var først og fremst å skape etnisk «rene» områder ved å fordrive den uønskede folkegruppen. I tillegg ønsket overgriperne å sørge for at frykten og hatet ble så stort at den fordrevne gruppen aldri skulle vende tilbake og at gruppene aldri skulle kunne leve sammen igjen.
En av de verste enkelthendelsene var folkemordet i Srebrenica. I løpet av 10 dager ble 8000 menn og gutter drept i det som skulle være en «sikker sone» opprettet av FN.
Dayton-avtalen stanset blodbadet i 1995. Men, den skapte også et land som sliter med å lege sårene et kvart århundre etter at geværilden stilnet. Flere hevder at landet fremdeles er en kruttønne som venter på å eksplodere, og at man på ny kan risikere etnisk vold.
Dayton-avtalen
Dayton-avtalen skapte fred mellom Serbia, Kroatia og Bosnia-Herzegovina, og ble godt tatt imot nasjonalt og internasjonalt. Avtalen slo fast at Bosnia-Herzegovina var én stat med internasjonalt anerkjente grenser. Den regulerte alle ledd i fredsprosessen frem til den formelle separasjonen, demilitarisering av de stridende og retur av flyktninger. I tillegg vedtok avtalen Bosnia-Herzegovinas grunnlov.
I avtalen ble Bosnia-Herzegovina omtalt som en forbundsstat, oppdelt i to delstater kalt entiteter; Føderasjonen Bosnia-Herzegovina og Republika Srpska. De tre folkegruppene som i løpet av krigen hadde rukket å bli bitre fiender – bosnjaker, kroater og serbere – ble kalt konstituerende folkeslag.
Et splittet folk
Grunnloven har senere møtt mye kritikk for å bidra til å sementere forskjellene mellom de etniske gruppene og hindre forsoningsarbeid. Omstendelige regler, som skulle sørge for beskyttelse av de etniske gruppenes rettigheter, har gjort det både vanskelig og tidkrevende å komme frem til lovvedtak.
I tillegg skal politisk makt i henhold til grunnloven tildeles basert på en rotasjonsordning mellom de konstituerende folkeslagene. I 2009 konkluderte Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg med at grunnloven strider med menneskerettighetene.
Saken mot Bosnia ble ført på vegne av to borgere, sigøyneren Dervo Sejdic og jødiske Jakob Finci. Begge ble i 2006 nektet av valgkommisjonen å stille som kandidater til presidentvalget og den lovgivende forsamlingen. Begrunnelsen var at de verken var bosnjak, serber eller kroat. EU og Europarådet krevde da at Bosnia måtte endre grunnloven, men dette er ennå ikke gjort.
Striden rundt grunnloven satte lenge en stopp for Bosnias ønske om EU-medlemskap. Saken er nå skjøvet i bakgrunnen og i 2016 ble medlemsprosessen startet.
Et annet forhold som har vært til hinder for bosnisk EU-medlemskap er den utbredte korrupsjonen i landet. En av hovedutfordringene knyttet til bekjempelse av korrupsjonen er at det finnes liten politisk vilje til å gjennomføre reformer. Befolkningen begynner å bli utålmodig og landet har de siste par årene hatt flere antikorrupsjonsdemonstrasjoner. Når politiske partier er basert på etnisitet blir det imidlertid lite fokus på felles problemer, slik som korrupsjon. Velgerne ender som regel med å velge det partiet som arbeider for deres folkegruppe.
Sementerte skiller
I tillegg til at den politiske sfæren bidrar til å sementere forskjeller og hindre forsoning, er de fleste andre samfunnsinstitusjoner bygget opp på tilsvarende måte. Utdanningsinstitusjonene legger opp til separasjon mellom de tre etniske gruppene. På enkelte skoler går elevene på skift. På andre skoler er elevene på skolen samtidig, men holdes i praksis adskilt med hver sin administrasjon, egne lærere og hvert sitt pensum.
Mediehusene er bygget opp basert på etnisk tilhørighet. De politiske partiene kontrollerer i stor grad informasjonsflyten. Det er derfor ikke uvanlig at mediehusenes dekning av ulike hendelser er svært motstridende.
Flesteparten av borgerne i landet bor i adskilte områder, basert på etnisk tilhørighet. Bosnisk-serbere bor i Republika Srpska, mens bosnjakene og bosnisk-kroater bor i Føderasjonen Bosnia-Herzegovina. Bosnisk-kroatene er i flertall i fire av ti kommuner, kalt kantoner, i Føderasjonen Bosnia-Herzegovina.
Fravær av krig, men ingen fred
Bosnia beskrives ofte som en kruttønne som venter på å eksplodere. Få prater om Rwanda på samme måte. Rwanda hadde i utgangspunktet dårligere forutsetninger enn Bosnia for å komme seg på beina etter folkemordet i 1994. Likevel sliter ikke landet med de samme utfordringene som Bosnia.
I Rwanda ble det besluttet å slutte å fokusere på etnisk tilhørighet. I stedet er mantraet «vi er alle rwandere» blitt popularisert. I Bosnia har ytterligere polarisering mellom gruppene økt, og blitt kultivert. Det er likevel ingen grunn til å skjønnmale situasjonen i Rwanda. Landet har store utfordringer, blant annet knyttet til demokratisering. Likevel er det få som frykter nye tilfeller av etnisk rensning eller folkemord i Rwanda i dag. Det samme kan ikke sies om Bosnia.
Den internasjonalt anerkjente norske forskeren Johan Galtung skiller mellom to ulike typer fred; negativ og positiv fred. Positiv fred fremheves som et ideal og er noe mer enn bare fraværet av krig. Her vektlegges samfunnsstrukturene og forhold som forsoning og gjenoppbygging av relasjoner, etableringen av institusjoner som kan komme hele befolkningen til gode, og som sørger for at fremtidig uenighet og konflikt ikke ender i et blodbad. I Bosnia kan man ikke si at det foreligger en positiv fred.
Negativ fred defineres som fravær av krig og direkte vold. Våpenhvileavtaler kan legge til rette for negativ fred, men har ikke nødvendigvis en langvarig konfliktforebyggende effekt. Dayton-avtalen stoppet nedslaktingen, men den kan ikke sies å ha bidratt til positiv fred. I dag lever de tre etniske gruppene i Bosnia fremdeles adskilte liv og nasjonalismen er stadig økende.