Colombia er en av Sør-Amerikas eldste konstitusjonelle stater. Landet er rikt på naturressurser og har et enormt biologiske mangfold. Likevel er det Colombias langvarige borgerkrig folk flest assosierer med landet.
Området som i dag utgjør Colombia ble kolonisert av Spania på 1500-tallet. Som del av det spanske imperiet ble landområdene mest utnyttet for sine ressurser og inngikk i Spanias lukkede handelssystem. Mange av de lokale folkegruppene som bodde i området da spanjolene ankom ble i løpet av de neste århundrene kraftig redusert. Mest av alt var det nye former for sykdom fra Europa som var dødsårsaken. I dag er omtrent 4 % av Colombias befolkning registrert som urbefolkning.
Under den spanske kolonitiden utviklet det seg et omfattende system for kategorisering av personer basert på deres etniske herkomst. Mestis er fortsatt et begrep som er i bruk for å betegne dem som stammer fra både europeer og innfødt. I dag utgjør mestisbefolkningen, sammen med etterfølgerne av de europeiske bosetterne, nærmere 90 % av befolkningen i Colombia.
Da de spanske koloniene i Latin-Amerika vant sin selvstendighet igjennom revolusjonskrigene rundt 1810, var dette i stor grad på grunn av mestisbefolkningen. Mange etterkommere av europeiske kolonister følte nå mer tilknytning til koloniområdene enn med selve Spania, og ønsket selvstyre.
Et gammelt system, med gamle konflikter
Den første republikken Colombia (også kjent som Gran Colombia) ble proklamert i 1819. Den nye staten omfattet dagens Colombia, Venezuela, Equador og Panama. I tillegg var deler av Peru, Brazil, Costa Rica og Guyana også en del av republikken. Et så stort land viste seg derimot ikke å kunne vare, og i 1830 oppstod republikken Ny-Granada. Ny-Granada bestod i all hovedsak av dagens Colombia, i tillegg til Panama som ble selvstendig i 1903.
Det var i Colombia at Sør-Amerikas første konstitusjonelle styresett ble etablert på midten av 1800-tallet. De to partiene som også ble etablert på denne tiden, de konservative og de liberale, forblir noen av de eldste partiene i hele Amerika. Forholdet dem imellom har imidlertid vært turbulent.Mot slutten av 1800-tallet og utover starten av 1900-tallet gikk Colombia igjennom flere borgerkriger, og var også i konflikt med nabolandene om territorier. I 1948 nådde konflikten mellom de liberale og de konservative et klimaks.
«La Violencia» (Volden) er beskrivelsen på konflikten som raste mellom de to gruppene mellom 1948 og 1958. Over 200 000 mennesker ble drept, hvorav den klarte største andelen var sivile. Partiene ble til slutt enige om å dele alle stillingene i statsapparatet likt seg imellom.
Samtidig som de to gamle partiene ble enige, forbød de også all opposisjon, og holdt både kommunistene og bøndene utenfor. I årene som fulgte vokste det frem flere venstreorienterte grupper, som begynte en kamp mot statsmakten i håp om et regimeskifte. Kampene eskalerte til borgerkrig i 1964.
Colombias borgerkrig (1964 – 2016)
Borgerkrigen i Colombia blir regnet som den siste omfattende væpnede konflikten på den vestlige halvkule. Over 260 000 mennesker skal ha mistet livet og rundt 5 millioner har blitt drevet på flukt. De fleste ofrene for krigen har vært sivile.
Først og fremst har konflikten stått mellom den colombianske staten og de venstreorienterte geriljagruppene Colombias revolusjonære væpnede styrker (FARC) og Den nasjonale frigjøringshæren (ELN). På 1980-tallet etablerte imidlertid jordeiere og narkotikakarteller en rekke paramilitære grupper for å kjempe mot geriljaen. I 1997 slo de seg sammen til én styrke ved navn Colombias forente selvforsvarsstyrker (AUC). AUC var tidligere støttet av regjeringshæren.
FARC hadde på det meste om lag 20 000 soldater, og var landets største og mest betydningsfulle geriljagruppe. Mesteparten av finansieringen kom fra inntekter knyttet til produksjon og smugling av kokain. I tillegg har kidnapping for å få løsepenger vært en mye brukt strategi for å få løsepenger eller å bruke gislene som forhandlingskort.
Selv om alle parter i borgerkrigen har gjort seg skyldige i alvorlige forbrytelser og brudd på menneskerettigheter, er det likevel de paramilitære gruppene som har stått for de mest omfattende overgrepene. Etter løfter om redusert straff for de som innrømmet skyld i overgrep, la AUC ned våpnene i 2003. I 2011 var FARC klare for å inngå i forhandlinger.
Første tegn på fred
President Juan Manuel Santos kom til makten i 2010 og åpnet forhandlinger med geriljagruppene. Etter ønske fra partene i konflikten hadde Norge og Cuba ansvaret for å tilrettelegge fredsforhandlingene, og partene innledet offisielt fredssamtaler i Oslo, før de fortsatte på Cuba.
Det hadde vært mange forsøk på å skape fred i landet tidligere, men alle hadde feilet. Hovedforskjellen denne gangen var at partene også tok for seg de underliggende årsakene til konflikten. Hovedpunktene på agendaen var jordfordeling, politisk deltakelse, narkohandel, overgangsjustis og ofrene for konflikten, samt avvæpning og reintegrering av FARC-soldater.
I august 2016 kom en våpenhvile på plass og etter to år med forhandlinger mellom regjeringen i Colombia og FARC-geriljaen, ble fredsavtalen signert i Cartagena den 26. september 2016. Det siste skrittet i prosessen skulle være å legge avtalen ut til folkeavstemning, for å sikre at den hadde støtte blant befolkningen.
Kort tid etter folkeavstemningen ble president Santos tildelt Nobels fredspris, noe som kan ha fungert som katalysator for nye forhandlinger. En ny fredsavtale mellom regjeringen og FARC-geriljaen ble den 30. november gitt enstemmig støtte av overhuset i nasjonalforsamling. I juni 2017 leverte FARC inn alle våpnene sine og etablerte seg som et fredelig politisk parti – Fuerza Alternativa Revolucionaria del Comun.
Lang vei å gå
Med en fredsavtale mellom myndighetene og FARC i havn gjensto det fortsatt for myndighetene å slutte fred med Colombias nest største geriljagruppe, ELN. Etter flere utsettelser blant annet på grunn av ELNs kidnappinger, startet endelig disse forhandlingene i slutten av oktober 2016. Også her var Norge bedt om å være en av tilretteleggerne. Forhandlingene resulterte aldri i noe endelig avtale, og det største fremskrittet var en midlertidig våpenhvile som varte fra oktober 2017 til januar 2018. ELN tilstedeværelse i de tidligere FARC-kontrollerte områdene har økt i tiden etter at FARC la ned våpnene, og gruppen har en styrke på om lag 1500 – 2500 soldater.
I 2022 var det nytt kongress- og presidentvalg i Colombia. Valget resulterte i at venstresidens parti, Pacto Històrico, fikk flest representanter i kongressen og at Gustavo Petro ble ny president. Dette skapte forhåpninger om sosial endring og økt rettferdighet, spesielt med presidentens ambisjoner om en «total fred» i landet. ELN-geriljaen og myndighetene har som følge av dette deltatt i fredssamtaler siden november 2022, med gode resultater. Også denne gang har Norge vært et garantistland i forhandlingene, med norske diplomater som aktive deltagere.
Fredsforhandlingenes mest omfattende resultat er en seks måneder lang våpenhvile mellom regjeringen og fire av de største væpnede gruppene i landet. Dette er blant annet to dissidentgrupper etter den tidligere FARC-geriljaen, kalt EMC og Segunda Marquetalia. På dette tidspunktet var det kun ELN-geriljaen man ikke var kommet til enighet med.
2023 – nytt håp for landet
Den 9. juni 2023 annonserte colombianske myndigheter og ELN endelig en seks måneder lang våpenhvile. Avtalen signeres i tredje runde av fredssamtaler holdt på Cuba. Dette er den lengste våpenhvilen de to partene har blitt enige om, og omtales som en milepæl i Colombias kamp for fred. Mange mistet håpet da våpenhvilen fra 2022 med EMC, en dissidentgruppe fra det tidligere FARC (Colombias revolusjonære væpnede styrker), ble lagt på is tidligere i år. Den nye avtalen innlemmer derimot den siste store geriljagruppen inn i fredsprossessene, og kan ha stor betydning for sivilbefolkningen.
Fredsavtalen vil ha full effekt fra 3. august og innebærer ikke bare å legge ned våpen, men også inkludere folket i fredsarbeidet. I praksis betyr det at de som konflikten rammer hardest, også skal få komme med innspill i forhandlingene og ha en aktiv deltagelse i fredsprosessene. En slik utvikling er en stor seier for President Gustavo Petro med hans ønske om en «total fred» i landet.
Stor økonomisk vekst, og stor økonomisk ulikhet
Colombias økonomi har vokst betydelig de siste tiårene, men har de siste årene stoppet mer opp. I 2020 var veksten i BNP negativ, i stor grad som følge av Covid-19 som har rammet Colombia hardt. Samtidig som økonomien vokser blir også andelen av befolkningen som lever under fattigdomsgrensen kraftig redusert. Fra å ha en fattigdomsprosent på 65 % i 1990, var andelen fattige i 2018 redusert til 27 %. Andelen arbeidsledige er blitt betydelig mindre de siste tiårene.
På tross av den positive utviklingen scorer Colombia fremdeles høyt på den såkalte Gini-indeksen for økonomisk ulikhet. Etter pandemien slo hardt inn over landet i 2020 har også antall fattige økt, og FN anslår at nesten 7 millioner colombianere har behov for nødhjelp. Den økonomiske situasjonen i landet har også bidratt til større sosial uro.
I april 2021 brøt det ut omfattende demonstrasjoner flere steder i Colombia. Den utløsende årsaken var et forslag fra myndighetene om å øke skattene på blant annet matvarer og drivstoff. De mer underliggende grunnene var likevel generell misnøye med myndighetene og den økonomiske situasjonen. Også fredsavtalen mellom myndighetene og FARC er fremdeles kime til konflikt.
Blant demonstrantenes krav er minstelønn, gratis utdanning og reform av det colombianske politiet. Sistnevnte har høstet mye kritikk for deres voldelige behandling av mange demonstranter. Det internasjonale samfunnet har ytret stor bekymring for utviklingen og særlig pekt på politiets fremgangsmåte.
Colombias forhold internasjonalt
Siden andre del av 1900-tallet har Colombia posisjonert seg som et land som ønsker bredt samarbeid internasjonalt. Colombia har inntatt en aktiv rolle i flere internasjonale organisasjoner, men forholdet til USA har vært særlig viktig. Forholdet mellom USA og Colombia har variert, men har stort sett vært preget av vennlige relasjoner. Amerikanske myndigheter var blant annet tidlig inne og støttet kampen mot FARC og ELN, som del av sin globale kamp mot kommunisme.
Med tanke på Colombias relasjoner til sine naboland er det nok forholdet til Venezuela som er mest konfliktfylt. Historisk sett har myndighetene i de to landene hatt ideologiske uenigheter, og colombianske myndigheter har beskyldt Venezuela for å støtte landets geriljagrupper. Det har også i flere omganger vært konflikt knyttet til hvem som skal ha eierskap over grenseterritorier. I løpet av de siste årenes interne stridigheter i Venezuela, har colombianske myndigheter støttet opposisjonen. Som svar på dette kuttet Venezuela alle diplomatiske bånd til Colombia i 2019.
Colombias størrelse og økonomiske potensial har bidratt til å gi landet økonomisk vekt og handlefrihet internasjonalt. Interne konflikter truer imidlertid med å kaste landet ut i større ustabilitet. Stadig tiltagende misnøye med blant annet økonomisk ulikhet, og mangelen på et endelig oppgjør med landets konfliktfylte fortid, utgjør store hindringer på veien fremover. Colombia har kommet et langt stykke på vei mot fred, men har enda noen steg igjen for å nå målet.