Konflikt, naturkatastrofer og jakten på et bedre liv har drevet millioner av afrikanere på flukt. Mange av disse befinner seg i overfylte og dårlig finansierte flyktningleirer i ulike afrikanske land.
I følge Flyktninghjelpens flyktningregnskap for 2020 var omlag 79,5 millioner mennesker på flukt fra forfølgelse og væpnet konflikt i fjor. Selv om debatten om flyktninger virker å ha stilnet i Europa er den globale flyktningkrisen økende. Det store flertallet av mennesker på flukt befinner seg i eget hjemland eller i et fattig og ustabilt naboland.
Afrika har i løpet av de siste årene opplevde en markant økning i antall flyktninger og internt fordrevne. De fem første landene på Flyktninghjelpens liste over neglisjerte fluktkriser i 2020 er ni av ti afrikanske. At millioner av mennesker er på flukt i noen av verdens fattigste og mest sårbare stater har ikke bare enorme humanitære konsekvenser, men hindrer også utvikling i hele regionen.
Situasjonen i blant annet Kamerun, Den demokratiske republikken Kongo, Burkina Faso, og Mali er prekær. Bare i 2019 ble 1,7 millioner mennesker drevet på flukt fra vold i Den demokratiske republikken Kongo. Per februar 2020 er totalt 5 millioner kongolesere på flukt innad i landet og over 900 000 hadde flyktet til nabolandene. I tillegg er landet vertskap for rundt en halv million flyktninger fra andre land.
Hvorfor ingen oppmerksomhet?
Når nyhetsmediene faktisk rapporterer om glemte konflikter er det ikke situasjonen for sivile som står i fokus. I stedet er det gjerne strategier, politiske allianser og kamper mellom ulike væpnede grupperinger. Medieoppmerksomheten og den økonomiske støtten er derfor som regel ikke proporsjonal til krisenes alvorlighetsgrad.
Hvert år må FN komme med nødhjelpsappeller for å dekke de enorme behovene i land rammet av alvorlig konflikt og store humanitære kriser. Ofte vil det være tilnærmet umulig å samle inn nok penger til å gjøre en reell forskjell. Derfor ber de humanitære aktørene ofte om mindre, for så å konsentrere innsatsen der det er potensiale for at bidragene virkelig bærer resultater.
En av årsakene til dette er fordi giverland ønsker å se konkrete resultater av sine bidrag. Norge er blant FNs viktigste bidragsytere, spesielt i forhold til folketall, og er en av de største giverne av ikke-øremerkede midler som organisasjonen da kan bruke der behovet er størst.
Afrikas største langvarige flyktningleirer
Langvarige flyktningsituasjoner defineres som tilfeller der minst 25 000 flyktninger fra samme land har søkt tilflukt i et annet land i fem eller flere år. Dadaab-leiren i Kenya er en av Afrikas største flyktningleirer og huser om lag 218 000 mennesker. Leiren består av fire ulike deler. Den eldste delen av leiren ble etablert allerede i 1991 og huset da flyktninger fra borgerkrigen i Somalia.
Leiren ble utvidet i 2011, da om lag 130 000 mennesker flyktet fra tørke og alvorlig matmangel i de sørlige delene av Somalia. Innbyggerne i de eldre delene av leiren har nå fått barn og barnebarn som er født og oppvokst i flyktningleiren. Områdene fra 1990-tallet ser derfor ut som små landsbyer som binder sammen nord-øst Kenya og de sørlige delene av Somalia.
I likhet med Dadaab har Kakuma-leiren i nord-vestlige Kenya eksistert siden 1992. I dag er den hjemmet til nesten 200 000 mennesker. De første flyktningene som kom til leiren flyktet fra borgerkrigen i Sudan, som varte fra 1983 til 2005. Leiren har siden vokst og rommer nå flyktninger fra hele kontinentet, blant annet Burundi, Uganda og Rwanda. I dag er de fleste innbyggerne i leiren fra Sør-Sudan eller Somalia.
I leire som Dadaab og Kakuma, der enkelte har levd hele sine liv i, kan mottak av nye flyktninger ofte føre til konflikt. De få tilgjengelige ressursene, som de først ankomne flyktningene har bygget sine liv på, skal plutselig deles på flere, noe som fører til at levestandarden synker.
Når leirene etableres dukker det opp handelsvirksomhet med små butikker. Disse er på grunn av manglende myndighetsutøvelse ofte utsatt for ulike former for utpressing. På tross av at internasjonale organisasjoner står som ansvarlig for leirene, fyller ofte uoffisielle grupperinger maktvakuumet innad i leirene.
Grupperingene er ofte tilknyttet terrorgrupper eller kriminelle miljøer. Narkotikavirksomhet, bordeller og voldtekt er heller ikke uvanlig. Etter mørkets frembrudd kan flyktningleirene være like farlige som enkelte av verdens verste storbysentre. I tillegg har de den ekstra utfordringen at det ikke finnes klare myndigheter eller politistyrker. Noen av vaktene kan også se muligheter til å tjene på situasjonen.
I enkelte tilfeller kan imidlertid helt banale tiltak som gatelys og gode sanitærfasiliteter, med lås, avhjelpe situasjonen. Selv om ytringsfrihet eksisterer i leirene kan det være vanskelig å bli hørt. Noen ganger er det direkte farlig å snakke om den offisielle og uoffisielle korrupsjonen og volden. På tross av at hjelpetiltak og relokaliseringsprogrammer eksisterer er kapasiteten begrenset. Erfaring viser at menn, kvinner og barn som bor i disse og tilsvarende leire har en svært usikker fremtid.
Kan noe gjøres for avhjelpe situasjonen?
Når man hører om de mange uløste konfliktene og krisene i verden kan det være lett å tenke at ingenting vi gjør hjelper uansett. Vårt bidrag er så lite. Det er nettopp dette FN og humanitære organisasjoner opplever når giverland ikke stiller opp med nok midler.
Den svenske professoren Hans Rosling sa engang at verden er, tross alt, et bedre sted i dag enn før. Dersom vi har det i mente, vil kanskje viljen til å hjelpe bli større. Den ekstreme fattigdommen på verdensbasis ble halvert mellom 1990 og 2010. I 2019 ble 85 % av verdens ettåringer vaksinert for noen av de farligste sykdommene. 97,5 % av jenter i lavinntektsland startet på grunnskole i 2019 , og 90 % av verdens befolkning har tilgang til elektrisitet.
Menneskers levealder er økende og de aller fleste bor i mellominntektsland. Når de fleste likevel tror at det motsatte er tilfelle, og at problemene er uoverkommelige, blir innsatsviljen redusert. Problemer kan oppfattes som uløselige hvis man ikke tar inn over seg at menneskeheten allerede har løst en rekke enorme utfordringer.
I februar 2019 møttes lederne av de afrikanske statene til det årlige toppmøtet i Den afrikanske union (AU) i Addis Abeba. AU har bestemt at temaet for 2019 skal være «flyktninger, returnerte flyktninger og internt fordrevne», med håp om å finne varige løsninger på de enorme utfordringene. Amnesty International har imidlertid uttrykt bekymring over at det nå er Egypts president al-Sisi som tar over formannskapet i AU. al-Sisi har de siste årene ledet Egypt i en stadig mer autoritær retning.