Hver fjerde år er det duket for presidentvalg i USA, men de demokratiske spillereglene er for mange uklare og kompliserte. Hva skal egentlig til for å vinne og hvordan er det amerikanske valgsystemet lagt opp?
Som stormakt, alliert og uunnværlig handelspartner er det naturlig at den amerikanske valgkampen preger den politiske debatten i Europa. Selv om et hvert land står på selvstendige bein, er USAs utenrikspolitikk avgjørende for europeiske forhold.
De amerikanske spillereglene
For oss som er vant til det norske politiske systemet kan den amerikanske valgkampen virke forvirrende. Valgsystemet er åpenbart ulikt, og hvordan man avgjør valgets seierherre er for mange uklart. Det er mange ledd i et amerikansk presidentvalg, men noen er særlig sentrale for å forstå duellen.
Tidligere i år valgte de politiske partiene sine presidentkandidater. Disse ble valgt i partimøter og såkalte primærvalg i ulike delstater. Dette gjør at den amerikanske presidentvalgkampen kan virke spesielt lang.
Det amerikanske presidentvalget foregår som indirekte valg. Det vil si at amerikanerne ikke stemmer direkte på kandidater til et politisk valg, men på såkalte valgmenn. Valgmennene skal representere velgernes interesser i den delstaten de representerer, og har på forhånd avklart hvilken kandidat de støtter. Disse er samlet i et valgkollegium som bestemmer videre hvilken kandidat som får velgernes stemmer. Overført til norske forhold kan man se på Stortinget som et valgkollegium som velger hvem som skal være statsminister.
Indirekte valg av den amerikanske typen var en vanlig ordning da de første demokratiene ble etablert, og Norge hadde selv indirekte valg fra 1814 til 1903. I dag har derimot de fleste land erstattet indirekte valgordninger med andre typer valg.
Grunnen til at ordningen med valgmenn er sentral, er at ulike delstater har ulikt antall valgmenn. Dette gjør opptellingen av stemmer svært annerledes enn den vi er vant med.
Fordeling av valgmenn og det magiske tallet 270
Hver delstat har like mange valgmenn som de har representanter i USAs nasjonalforsamling, kalt Kongressen. Totalt er det 538 representanter i Kongressen, som videre er fordelt på Kongressens to kamre: Senatet (100) og Representantenes hus (438).
I Representantens hus er fordelingen av delstatenes representanter, og dermed også valgmenn, basert på folketallet i de ulike delstatene. Eksempelvis har den folkerike delstaten California hele 53 representanter i Representantens hus, mens den mindre folkerike delstaten North Dakota kun har én representant. I Senatet er fordelingen av representanter, og dermed valgmenn, lagt enklere: her har hver av USAs delstater to representanter. Totalt vil eksempelvis delstaten California ha 55 valgmenn – 53 basert på antall representanter i Representantens hus og to basert på antall senatorer i Senatet.
Det magiske tallet under et amerikansk presidentvalg er 270. Det er tallet som gir flertall til en av kandidatene, og indikerer antall valgmenn som trengs for å bli USAs neste president.
Alt eller ingenting
ABBAs landeplage «The Winner Takes It All» er beskrivende for opptellingen av stemmer under presidentvalget. Med unntak av to delstater, er det nemlig slik at den kandidaten som får flest stemmer i en delstat også vinner alle valgmennene til delstaten. Hvis en presidentkandidat eksempelvis får flest stemmer i delstaten California, får kandidaten alle de 55 valgmennene til California. Om den andre kandidaten i dette hypotetiske eksempelet bare fikk 10 færre stemmer, vil det likevel bety at den kandidaten med flest stemmer fikk alle valgmennene fra delstaten California. Unntaket er de to delstatene Maine og Nebraska, som opererer med forholdstallsvalg, der man fordeler antall valgmenn basert på oppslutning.
Dette systemet var blant annet et av de viktigste elementene ved valget i 2020, og en av årsakene til at det tok lang tid før en vinner kunne kåres. Resultatet i delstatene Georgia og Pennsylvania skulle vise seg å være det som fikk Biden til å tippe det magiske tallet 270 valgmenn.
Dette valgsystemet gjør at resultatet ved et amerikansk presidentvalg er tuftet på små marginer, og kun noen få stemmer kan avgjøre hele valgresultatet. I 2020 var det litt over 80 000 stemmer skilte Trump og Biden i Pennsylvania, og i Georgia vant Biden med knappe 12 000 stemmer. I 2012 var det 74 000 stemmer som skilte Barack Obama fra motkandidat Mitt Romney i delstaten Florida. Obama stakk av med en knepen seier, og fikk alle av Floridas 29 valgmenn.
Ordningen med valgmenn gjør også at en kandidat med flest stemmer nasjonalt – ofte omtalt som «the popular vote» – kan tape valget. Dette har skjedd fem ganger i amerikansk historie, sist ved forrige presidentvalg i 2016 da Hillary Clinton fikk flest stemmer nasjonalt. I år vant derimot årets vinner, Joe Biden, også nasjonalt og fikk 6 millioner flere stemmer enn Trump totalt.
Vippestater
Ved amerikanske presidentvalg er resultatet så og si avgjort i flere av USAs delstater. Det er fordi noen stater tradisjonelt stemmer for demokratenes kandidat, og noen stater tradisjonelt stemmer på republikanerens kandidat.
Men ikke alle stater har en like tydelig tendens, og det er derfor ikke så overraskende at de mest usikre statene får ekstra oppmerksomhet. Disse statene blir ofte omtalt som vippestater, et begrep som viser til delstater hvor målinger antyder at det er like sannsynlig at begge kandidatene kan få flertallet av stemmene.
Resultatet i disse statene kan vippe valgresultatet i en av kandidatenes favør, og er dermed essensielle for det endelige valgresultatet. Ved presidentvalget i 2020 var delstatene Wisconsin, Michigan, Pennsylvania, Nord-Carolina, Florida og Arizona de viktigste vippestatene. Disse var helt avgjørende for hvem som gikk seirende ut.
Hvilke stater som regnes som vippestater endrer seg over tid. Texas og Arizona, to delstater som tradisjonelt har vært sikre for Det republikanske partiet, vil etter alt å dømme være tapt for republikanerne om 10-15 år. Dette skyldes endring i befolkningssammensetning, økende multietnisk befolkning og Det republikanske partiets manglende evne til å nå ut til disse velgerne.