Kina har investert mye i Ecuador de siste ti årene. Dette har vært sårt tiltrengt for en skakkjørt ecuadoriansk økonomi, men de kinesiske investeringene truer nå både landets selvstendighet og urfolkets rettigheter.
Ecuador
- Hovedstad: Quito
- Innbyggertall: 17,3 millioner
- BNP (2019): 107 milliarder USD
- Språk: spansk og en rekke urfolkspråk hvor quechua er det mest utbredte
- Religion: katolsk kristne og tradisjonelle religioner
- Statsoverhode: Lenín Moreno
Ecuador har fått navnet sitt etter dets geografiske plassering, med hovedstaden Quito så å si på ekvator. Etter selvstendigheten i 1830 har landet hatt flere lengre perioder med ustabilitet. Det har blant annet vært 20 forskjellige grunnlover, der den siste ble vedtatt i 2008. Det har også vært hyppige president- og regimeskifter gjennom 1900-tallet. I to perioder var landet underlagt militærdiktaturer, 1963-1966 og 1972-1978.
Ustabiliteten fortsatte og ved årtusenskiftet ble flere presidenter avsatt før deres periode var over. Den mest stabile perioden var mellom 2007 og 2017. Da satt Rafael Correa med makten og overførte presidentvervet på fredelig vis til hans partikollega Lenín Moreno i 2017.
I samme periode har imidlertid en annen kontroversiell faktor kommet på banen, nemlig forholdet til Kina. Kina har virkelig gjort sitt inntog i Latin-Amerika de senere årene. Avhengigheten av Kina har i følge mange nå gått så langt at det truer landets selvstendighet. I tillegg truer forholdet rettighetene til urfolket.
Historisk forhold
På slutten av 1800-tallet økte den kinesiske migrasjonen til Latin-Amerika. De fleste flyktet fra politisk og økonomisk ustabilitet og dro for det meste til Peru, men mange bosatte seg sør i Ecuador. Det ble igangsatt flere program for å hjelpe de kinesiske migrantene med å finne jobber og assimilere dem i ecuadoriansk kultur. De fleste jobbet i jordbruket, fisking eller gruver, mens noen startet restauranter og andre mindre bedrifter. I dag er det kinesiske miljøet ganske lite, for det meste på grunn av assimilering, og utgjør om lag 2500 personer.
Utover 1960-tallet begynte flere ecuadorianske ledere å uttrykke interesse for samarbeid med Kina. For å vise sin interesse unnlot for eksempel Ecuador, som på det tidspunktet satt i FNs sikkerhetsråd, å stemme for en resolusjon som blokkerte Kina fra Sikkerhetsrådet. Handelsrelasjonen ble gradvis utbygget, med opphold under militærdiktaturet i 1972-78 som ikke hadde sansen for det kinesiske regimet.
Offisielle diplomatiske bånd ble åpnet i 1980 og flere ecuadorianske ledere har vært på statsbesøk i Kina. I 2016 ble Xi Jinping den første kinesiske lederen som besøkte Ecuador. Dette indikerte for alvor det nære forholdet de to landene skulle utvikle i de kommende årene.
Kinesiske investeringer
Ecuadors viktigste handelspartner er USA, men som hos mange av landene i regionen har denne relasjonen blitt mindre viktig i takt med at Kina de siste ti årene for alvor gjort sitt inntog i Sør- og Mellom-Amerika. Den fornyede kinesiske interessen i Ecuador er todelt.
For det første doblet Kinas forbruk av olje seg fra 2000 til 2010, og øker fortsatt. Over halvparten av dette behovet dekkes av oljeimport – særlig fra Venezuela, Russland, Brasil og Angola. I 2007, da Correa kom til makten, var Ecuadors økonomi på bristepunktet, og landet hadde stor utenlandsk gjeld. Kina lånte landet én milliard USD som skulle nedbetales på to år med 7,25 prosent rente. Siden den tid har kinesiske lån økt til over 13 milliarder USD som alle skal nedbetales med råolje. Dermed er Kina nær ved å sikre seg monopol på Ecuadors oljeeksport.
For det andre har Ecuador blitt innlemmet i Xi Jinpings prestisjeprosjekt Belte- og vei-initiativet, også kalt Den nye silkeveien. Dette inkluderer flere infrastrukturprosjekt, som tunneler, en stor dam som vil kunne gi elektrisitet til over en tredjedel av landet. I itillegg til små og store veier, broer, sykehus og et omfattende kamerabasert overvåkningssystem.
For å lette trykket på oljesektoren, ønsket Correa også å utvide gruvesektoren da landet har store kobberreserver i tillegg til sølv og gull. Kinesiske selskaper har fått de fleste konsesjonene. I 2012 ble den største gruven noen gang åpnet ved Cordillera del Cóndor.
I gjeld til Kina
De kinesiske lånene utgjør nå over 13 prosent av Ecuadors BNP. Ecuador har dermed en betydelig gjeld til Kina som skal tilbakebetales i form av oljeleveranser. Nå frykter imidlertid mange at Ecuador vil bli det første latinamerikanske landet til å bli offer for det kinesiske gjeldsfellediplomatiet.
Per 2020 står 23 av de 70 landene involvert i Kinas Belte- og vei-initiativ i fare for å ikke kunne tilbakebetale den kinesiske gjelden. Dette kan gi kinesiske myndigheter muligheten til å kjøpe opp sentral infrastruktur, eller presse landene til å etterfølge deres politiske ønsker.
I Latin-Amerika er det særlig Ecuador og Venezuela som står i fare for dette. I Ecuador ga Correa-administrasjonen PetroChina, et kinesisk olje- og gasselskap, lov til å ta kontroll over midler til ethvert oljeselskap som opererer i Ecuador dersom myndighetene ikke er i stand til å tilbakebetale lånene til Kina.
Det mest bekymringsfulle elementet ved samarbeidet er likevel den såkalte firepartsavtalen. Den ble inngått i august 2010 mellom PetroEcuador, Ecuadors finansdepartement, PetroChina og Den kinesiske utviklingsbanken. I denne avtalen står det at Kina kan ta kontroll over flere av Ecuadors midler dersom de ikke kan tilbakebetale lånet og sistnevnte frasier seg rettet til å bruke immunitet mot et slikt krav. Unntatt fra avtalen er militært utstyr, ambassader og konsulater, naturressurser som ennå ikke er utvunnet, arkiver, og kulturarv. Likevel anses avtalen for å være en reell suverenitetsfraskrivelse.
Stor urfolksbefolkning
På grunn av Ecuadors forpliktelser til å holde oljeleveransene til Kina oppe, er det flere som har ytret bekymring for at oljeproduksjonen kan true rettighetene til urbefolkningen og det biologiske mangfoldet i landet.
Befolkningen består av flere ulike etniske grupper og urfolksminoriteter. Under den siste folketellingen i landet åpnet Statens Institutt for Statistikk og Folketellinger (INEC) for at befolkningen selv kunne velge sin etniske tilhørighet. Over 70 prosent identifiserte seg som mestiser (halvt urfolk, halvt europeisk opphav). Resten identifiserte seg som amerikanske urfolk, afroecuadorianere, montubios (distinkt etnisk mestisgruppe) eller hvite.
Forholdet til urbefolkningen har gradvis endret seg gjennom 1900-tallet. Allmenn stemmerett ble først innført i 1978, men siden 1990 har det vokst frem en sterk urfolksbevegelsen som har vært pådriver for sosiale og politiske endringer.
Oljeutvinning truer rettigheter og naturlivet
Flere steder har bevegelsen også klart å kjempe mot statens stadig utvidede oljeboringer fordi flere av disse finner sted på urfolkets historiske landområder. Flere hundre har blitt drevet vekk fra sine hjem fordi det skulle letes etter olje. I mars 2019 saksøkte waorani-folket staten fordi de ikke hadde blitt konsultert før boringen startet. De vant søksmålet, noe som kan skape viktig presedens i liknende saker i fremtiden.
For å klare å holde tritt med tilbakebetalingene til Kina, vil Ecuador måtte åpne for oljeboring på nye steder, som for eksempel i naturreservat eller i områder som tilhører urbefolkningen. Kina har allerede presset hardt for å utvide Ecuadors oljesøk inn i Amazonas og Yasuní nasjonalpark, hjem til et unikt plante- og dyreliv, samt flere urfolk som lever i frivillig isolasjon.
Det antas at 40 prosent av Ecuadors oljereserver befinner seg iYasuní. Selv om president Moreno har utvidet det fredede området i nasjonalparken, har han også satt i gang oljeboring flere steder for å dekke det som er lovet til Kina. Mange hevder at det imidlertid bare er spørsmål om tid før Ecuador ikke vil være i stand til å tilbakebetale gjelden. Hvor langt Kina vil gå for å kreve inn det som er lovet dem, vil tiden vise, men det er liten tvil om at Ecuadors suverenitet står i fare.