I år har det vært mange valg rundt om i Europa. Sist ute var valget i Frankrike, hvor mange spådde at ytre høyre ville vinne med et valgskred. Dette skjedde ikke, en venstrekoalisjon med flere ytre venstre partier vant frem i stedet.
Hva menes egentlig med ytre høyre og ytre venstre? Og gir det i det heletatt mening å definere dagens politikk på en lineær akse?
Den politiske aksen
Den politiske høyre-venstre-aksen er et relativt nytt system som faktisk stammer fra Frankrike. I 1789 ble det innkalt til en ny nasjonalforsamling, hvor representantene etter hvert begynte å plassere seg i salen basert på sine politiske synspunkter. Dette var delvis for å unngå sjikane og skjellsord fra dem med motstridende meninger. Forenklet sagt, gikk hovedskillet mellom de konservative, som ønsket et konstitusjonelt monarki og satte seg til høyre for forsamlingens president, og de som støttet republikanske ideer og revolusjon, som satte seg til venstre. Dette er opprinnelsen til begrepene «høyre» og «venstre» i politikken.
Høyre og Venstre
På 235 år har det politiske landskapet endret seg betydelig, men høyre-venstre-aksen er fortsatt i bruk.
Venstresiden står for sterk statlig innblanding i økonomien, avskaffe sosial ulikhet og styrking av velferdsstaten. Ideologiene inkluderer sosialisme og sosialdemokrati. Kampsaker er omfordeling av rikdom, beskyttelse av arbeideres rettigheter og styrking av trygder. I Norge er Arbeiderpartiet, SV og Rødt venstreorienterte partier.
Høyresiden ønsker begrenset statlig innblanding, med fokus på individuell frihet og tradisjonelle verdier. Ideologiene er konservatisme og liberalisme. Kampsaker er lavere skatter, styrking av privat sektor og fri markedsøkonomi. I Norge er Høyre og Frp de fremste høyrepartiene, ofte kalt borgerlige.
Sentrumspartiene balanserer mellom venstre- og høyrestandpunkter. De støtter en viss statlig involvering, samtidig som de verdsetter individuell frihet og markedsløsninger. I Norge inkluderer sentrumspartiene Senterpartiet, KrF og Venstre.
Kritikk av den lineære aksen
Den lineære aksen er ganske snever når det gjelder å beskrive de forskjellige partiene. Den for fanger ikke opp kompleksiteten av politiske ideologier. Det er ikke uvanlig at et parti som ligger på den ene siden av skalaen har standpunkter som ligger på den andre siden. Mange politiske spørsmål lar seg ikke plassere bastant enten til høyre eller venstre. Det er heller ikke slik at jo lengre til venstre man går på skalaen, desto mer sosial frihet, likestilling, inkludering og mangfold finner man. For eksempel kan Nord-Korea anses å ligge ytterst til venstre på denne aksen, men landet er ikke akkurat kjent for sitt arbeid med menneskerettigheter og sosial frihet.
Ytre høyre og venstre
Denne artikkelen er for kort til å gå i dybden på ytterkantene. Vi nevner derfor kun forsvars- og sikkerhetspolitikken.
Kort sagt kan man si at ytre høyre fokuserer på nasjonal suverenitet, tradisjonelle verdier og begrensning av innvandring, mens ytre venstre fokuserer på økonomisk likhet, sosial rettferdighet og internasjonalisme. Begge ytterpunktene er ofte kritiske til etablerte politiske systemer og søker omfattende samfunnsendringer, men deres visjoner for fremtiden er svært forskjellige.
Når det gjelder forsvars- og sikkerhetspolitikk, støtter ytre høyre-partier ofte en økning i forsvarsbudsjettet for å styrke den nasjonale forsvarsmakten. De ønsker en mer uavhengig forsvarspolitikk og kan være selektive med hensyn til internasjonale intervensjoner. Deres fokus er på å beskytte nasjonale interesser, bekjempe terrorisme og ulovlig innvandring, og bevare nasjonal suverenitet. De er ofte skeptiske til internasjonale institusjoner som FN og EU.
På den andre siden argumenterer ytre venstre-partier ofte for å redusere forsvarsbudsjettet og omdirigere midlene til sosiale programmer. De er kritiske til NATO og ønsker ofte å trekke landet sitt ut av alliansen, eller redusere dens rolle. De støtter kjernefysisk nedrustning og eliminering av masseødeleggelsesvåpen.
Frankrike og Ukraina
I forkant av valget i Frankrike var det mange som forventet at det ytre høyre-partiet Rassemblement National (RN) (på norsk Nasjonal Samling) skulle vinne valget 9. juli. En seier til RN ble fryktet å kunne få negative konsekvenser for støtten til Ukraina, da partiets leder Marine Le Pen, har hatt tette bånd til Russlands president Putin.
Imidlertid mobiliserte en allianse av venstrepartier seg og sikret seieren. Denne alliansen inkluderer blant annet ytre venstre-partiene La France Insoumise (LFI), Parti Communiste Français (PCF) og Nouveau Parti Anticapitaliste (NPA). Disse partiene har også vist skepsis til president Macrons Ukraina-politikk. Lederen i LFI har blant annet blitt beskyldt for tette bånd til Putin og for å rettferdiggjøre Russlands annektering av Krim.
Frankrike har nå tre store blokker i nasjonalforsamlingen: ytre høyre, sentrum og venstrealliansen med et betydelig innslag av ytre venstre. Ingen av disse blokkene har flertall, noe som gjør det nødvendig å danne en koalisjon. I et så polarisert politisk miljø vil dette være en utfordrende oppgave. Konsekvensene for Frankrikes støtte til Ukraina er foreløpig usikre.