Hurra for 17. mai! Vi feirer Grunnloven og Norges nasjonaldag med flagg, musikkorps og barnetog. Men hvor mye vet du om historien bak Norges selvstendighet?
La oss rette blikket mot 17. mai 1814. Et knippe eidsvollsmenn vedtar Norges grunnlov og velger den danske prins Christian Fredrik som konge av det uavhengige Norge.
Han får imidlertid ikke noen lang regjeringstid i Norge. Allerede samme høst returnerer Christian Fredrik til Danmark, etter et kort og begivenhetsrikt styre. I Norge bestemmer Stortinget at Norge skal gå inn i en personalunion med Sverige, under én og samme konge, men med egen grunnlov. En revidert utgave av Grunnloven blir underskrevet den 4. november. Samme dag blir Sveriges kong Karl XIII valgt til Norges konge, under navnet Karl II.
Hva var egentlig bakteppet for denne turbulente perioden i Norge og Norden?
Uro i Norden
Napoleonskrigene hadde herjet Europa siden 1800. Danmark-Norge holdt seg i utgangspunktet nøytralt, men det endret seg da Storbritannia inntok København for å konfiskere den danske flåten. Danskene inn i krigen på fransk side i 1807, og erklærte krig mot Storbritannia og Sverige.
Russland, som på det tidspunktet var en viktig alliert for Napoleons Frankrike, invaderte Finland i 1808. Tapet av «den östra rikshalvan» rammet Sverige hardt. Stridighetene treffer også Norge samme år, da Sverige invaderer og tar kontroll over østlige områder av landet. Krigen, og ikke minst tapet av Finland, førte til revolusjon i Sverige. Kong Gustav IV Adolf ble avsatt i slutten av mars 1809.
En stakket stund så det ut til at de skandinaviske landene som følge av dette kunne ha blitt forent under én felles konge. Danske Kong Fredrik VI takket imidlertid nei til å overta Sveriges trone. I stedet ble den avsatte svenskekongens onkel, Karl XIII, innsatt som ny konge av Sverige i juni 1809.
Den franske marskalken Jean Baptiste Bernadotte ble utpekt av Riksdagen til å være tronarving i 1810, og gitt navnet Karl Johan. Han fungerte også i stor grad som regent, på grunn av Kongens sviktende helse. I utgangspunktet håpet man at den franske marskalken kunne forbedre forholdet til Frankrike, og kanskje gi Sverige tilbake herredømmet over Finland.
Napoleons fall
I årene som fulgte slo alliansen mellom Frankrike og Russland raskt sprekker. I 1812 innledet Napoleon sitt felttog mot Russland, noe som kostet den franske armeen dyrt. Sveriges kronprins Karl Johan valgte å legge om taktikken, og ledet Sverige inn i en allianse med Russland og Storbritannia mot Frankrike. Allerede da var det antydet at Sverige som en belønning for å gå imot Frankrike ville kunne få Norge som kompensasjon for tapet av Finland.
I 1813 rykket den franske hæren inn i Tyskland, der Napoleon led et solid nederlag i slaget ved Leipzig. I dette slaget spilte Karl Johan en viktig rolle, som leder av alliansens Nord-armé. Dette var begynnelsen på slutten for Napoleon.
I 1814 kom krigen også inn på fransk territorium. Den 31. mars ble Paris erobret og Napoleon sendt i eksil. Allikevel organiserte han en siste offensiv. Etter trehundre dager i eksil på Elba (nå erklært et selvstendig fyrstedømme under Napoleon), dro han tilbake til Paris og grep makten på ny. Herfra fortsatte han sitt felttog mot Waterloo, der endelige slaget sto den 18. juni 1815. Napoleons regime var ugjenkallelig over.
Kielfreden
I Norden markerte slaget ved Leipzig en slutt på Napoleons innflytelse. I januar 1814 møttes den svenske kronprinsen Karl Johan og den dansk-norske kongen Frederik VI i Kiel, som den gang var dansk. Der underskrev de den 14. januar 1814 fredstraktaten som avsluttet Napoleonskrigene i Norden.
Avtalen medførte store endringer, særlig for Danmark som jo var på den tapende siden i krigen. Hele Norge skulle overdras til Kongen av Sverige (merk Kongen, ikke den svenske staten). Danskene fikk på sin side svenske Pommern (store grenseområder nord i dagens Polen og Tyskland) og Rügen (en øy i Østersjøen, som i dag er tysk), samt en pengesum på én million riksdaler.
Inntil Kielfreden hadde også Grønland, Island og Færøyene vært regnet som deler av Norge. Disse områdene var imidlertid ikke inkludert i avståelsen til Sverige, og ble derfor værende under dansk kontroll.
Eidsvollsforsamlingene
Det var kanskje ikke noen overraskelse at denne fredstraktaten ikke ble mottatt med noen stor begeistring i Norge. Uavhengighetstanken hadde allerede begynt å ulme i den norske befolkningen, og Kieltraktaten kastet bensin på bålet. Christian Frederik hadde kommet til Norge i mai 1813, som Kongen av Danmarks stattholder i Norge. Hans mandat var å styrke den danske kongens posisjon i landet, men han ble snart en lederskikkelse i den norske uavhengighetsbevegelsen.
I februar 1814 reiste han rundt og samlet støtte hos framtredende borgere, mange av dansk avstamning, og kalte på kort varsel sammen til det såkalte «stormannsmøtet på Eidsvoll». Der startet arbeidet med å forberede en grunnlov og å innkalle til en riksforsamling. Målet var en selvstendig stat, og Christian Fredrik ble valgt til regent av Norge på samme møte.
Formell kongemakt fikk han imidlertid først den 17. mai 1814. Da vedtok Riksforsamlingen på Eidsvoll Norges grunnlov, og valgte Christian Fredrik til konge av Norge. Grunnloven, et dokument på 24 sider, bestående av 110 paragrafer, ble høytidelig overrakt den nyvalgte kongen. Han gikk umiddelbart i gang med å forsøke å få stormaktene, og særlig Storbritannia, til å anerkjenne den nye staten, men hadde lite hell.
Krig med Sverige
Sverige var naturlig nok lite interessert i at en dansk prins skulle bli konge av et selvstendig Norge. På forsommeren 1814 var de riktignok travelt opptatt med de siste faser av Napoleonskrigene, men da de svenske styrkene vendte tilbake i juni måned, ble fokuset rettet mot Norge.
Den 26. juli 1814 startet krigen med at den svenske marinen angrep norske kanonbåter ved Hvaler. Sverige fikk raskt full kontroll over Østfold-kysten, og den 3. august ble Fredrikstad inntatt, der Karl Johan etablerte sitt hovedkvarter. Den svenske hæren gikk samtidig inn ved Halden og fortsatte nordover mot Rakkestad, der Christian Fredrik hadde sitt hovedkvarter og de største norske styrkene.
Ved Kongsvinger var motstanden hardere, og norske styrker klarte å stanse den svenske fremrykningen. Allikevel var det tidlig klart at Christian Fredrik ikke hadde så mye annet valg enn å forsøke å slutte fred med Sverige. Takket være de norske seirene ved Matrand og Skotterud kunne han gå til forhandlingsbordet med hevet hode.
Mossekonvensjonen og Storting
Den 10. august kom partene sammen i Moss og startet forhandlingene. Den 13. august var de i mål. Christian Fredrik måtte betingelsesløst si ifra seg Norges trone. Til gjengjeld ble den nye personalunionen med Sverige inngått på bakgrunn av Mossekonvensjonen, og ikke som et resultat av krigsoppgjøret i Kielfreden.
Svenskekongen måtte formelt velges av det norske Stortinget før han kunne tiltre som Norges konge, og man måtte ha tid til å foreta de nødvendige justeringer i Grunnloven. Christian Fredrik oppfylte vilkårene i avtalen, og la til rette for å gjennomføre valg av stortingsrepresentanter rundt om i amtene.
Den 7. oktober trådte Stortinget sammen, og den 10. oktober abdiserte Christian Fredrik og reiste tilbake til Danmark. Grunnlovsforhandlingene tok litt lenger tid, men den 4. november ble den reviderte grunnloven vedtatt, og Karl XIII av Sverige ble valgt til kong Karl II av Norge.
Selvstendighet og union
Til forskjell fra tiden under Danmark-Norge ble Norge nå et selvstendig rike, i personalunion med Sverige. Landene hadde felles kongemakt og utenrikstjeneste, men ellers selvstendig politikk. Norge fikk også sin egen hovedstad, Christiania. 17. mai har siden vært en viktig markeringsdag. Til tross for noen gnisninger underveis, besto unionen med Sverige helt fram til 1905.
Ved Karl XIII s død i 1818 ble omsider Karl Johan også formelt konge av både Sverige og Norge. Han fikk gi navn til Oslos hovedgate – Karl Johans gate – og er fortsatt et midtpunkt i 17. mai-feiringen, der han sitter på sin hest nedenfor slottet.
Og den slagne Christian Fredrik? Et plaster på såret var det nok at han noen år senere, i 1839, arvet den danske tronen etter sin barnløse fetter, Frederik VI. Så konge ble han til slutt allikevel.