Siden 2017 har Venezuela vært i en dramatisk økonomisk-, sosial- og politisk krise. Krisen og den pågående konflikten har en kompleks bakgrunn og lange røtter.
En skakkjørt økonomi, undertrykket opposisjon, stormaktsspill og store humanitære utfordringer er bare noen av utfordringene det kriserammede landet står ovenfor. Beskyldninger om statskupp og frykten for en større væpnet konflikt har videre preget situasjonen. I hovedrollene finner vi sittende president Nicolás Maduro, opposisjonsleder Juan Guaidó og et splittet internasjonalt samfunn.
Økonomisk krise
I flere tiår har olje vært Venezuelas viktigste inntektskilde. Som følge av den internasjonale oljekrisen på starten av 70-tallet skjøt prisen i været og Venezuelas offentlige inntekter tredoblet seg nærmest over natten. De økte inntektene ble imidlertid supplert med stadig høyere statslån og økonomien ble helt avhengig av at den høye oljeprisen holdt seg. Det gjorde den ikke. Da myndighetene så seg nødt til å devaluere valutaen i 1983 førte dette landet inn i en dyp økonomisk krise.
I 2014-2015 forverret den økonomiske situasjonen seg ytterligere som følge av synkende oljepriser. Dette har ført til stor inflasjon og varemangel. Tilsvarende har det svarte markedet økt, da man kan tjene gode penger på essensielle basisvarer. I 2017 anslås det at rundt 87 % av befolkningen lever i fattigdom, og eksperter omtaler situasjonen som den verste økonomiske krisen på den vestlige halvkule i moderne tid.
Arven fra Chavez
Røttene til krisen er mange, og flere går langt tilbake i tid. Da oljeprisene sank i 2014, hadde ikke landet en tilstrekkelige økonomisk buffer for å kompensere for de synkende oljeinntektene. Samtidig ble situasjonen forverret av den tidligere presidentens økonomisk politikk. I 2003 gjennomførte tidligere oljeindustrieliter nasjonal økonomisk sabotasje, og det ble gjennomført en omfattende streik i det statlige oljeselskapet (PDVSA). Som en reaksjon innførte daværende president Hugo Chavez et statlige kontrollert vekslingssytem for landets valuta bolivar. Tanken bak politikken var å hindre kapitalflukt og beskytte nasjonal økonomi, og samtidig slå tilbake mot motstanderne.
Oljelitens sabotajse svekket økonimien, men Chavez valutapolitikk greide i starten å snu utviklingen. I flere år pekte de økonomiske pilene riktig vei, og Venezuela opplevde stor økonomisk vekst.
Samtidig skulle det vise seg at valutapolitikk førte til store gevinster for korrupsjon og økonomisk kriminalitet. Importsektoren, som Venezuela er helt avhengig av, ble et spekulativt marked ettersom de nasjonale subsidieringene ble grovt utnyttet. Svartebørsmakredet økte, og den reelle valutakursen og svartebørs-kursen samsvarte ikke. Folk med et godt kontaktnett vekslet valuta til en svært god kurs. En omfattende svartebørsbasert valutaøkonomi vokste frem og inflasjonen økte. Dette ble starten på en ond økonomisk spiral for Venezuela.
Da oljeprisene sank i 2014 var landet sjanseløst.
Maduros økende autoritære stil
President Maduro er blitt sterkt kritisert for håndteringen av den økonomiske krisen, samt den sosiale uroen som har oppstått i kjølvannet av krisen. Til tross for dette støtter landets domstoler Maduros regjering, og i 2017 fratok Høyesterett den lovgivende nasjonalforsamlingen all reell makt.
I 2018 vant Maduro det siste presidentvalget, et valgresultat som opposisjonen og regionale stormakter som USA, Brasil og Colombia har nektet å anerkjenne. Det oppsto også store demonstrasjoner i landet. Dette eskalerte situasjonen i landet, og den politiske krisen nådde nye høyder. Maduro slo hardt ned på protestene, både med vold og arrestasjoner. Både nå og tidligere mener Maduro at USA og opposisjonen har skylden for den økonomiske krisen, samt at de koordinert saboterer hans sosialøkonomiske tiltak.
Opposisjonen forsøker å ta makten
Den politiske krisen nådde nye høyder da lederen for den opposisjonskontrollerte nasjonalforsamlingen, Juan Guaidó, utropte seg selv som president den 23. januar 2019. Til tross for Guaidós lederstilling, hadde han stått på sidelinjen siden 2017 da høyesterett fratok nasjonalforsamlingen reell makt. Dette ville Guaidó nå ha en slutt på, og som leder av nasjonalforsamlingen mente Guaidó at han hadde rett til å utnevne seg selv som president.
Maduro og hans støttespillere mente på sin side av Guaidó ikke er rettmessig leder av nasjonalforsamlingen som følge av opposisjonsvalgfjusk i Amazonas under parlamentsvalget. Guaidó sitt forsøk førte derimot ikke frem og Maduro ble sittende ved makten.
Tette bånd til USA
Både eksperter og Maduros regjering har påpekt tette bånd mellom Guaidó og USA. Guaidó er blant annet nær alliert med den fengslede opposisjonslederen Leopoldo Lopez som var med under det feilslåtte USA-støttede kuppet mot Hugo Chávez i 2002. Tidligere president Donald Trump uttalte at han ønsket regimeskifte, og åpnet for bruk av militære midler. Da Guaidó i 2019 utropte seg selv som president tok den daværende amerikanske presidenten til Twitter og anerkjente Guaidó som Venezuelas rettmessige president.
Maduro svarte på sin side med å gi USAs tilstedeværende diplomater 72 timer til å forlate landet. USA slo hardt mot hardt og nektet å trekke ut sine diplomater, og omtalte Maduro som en diktator. Den harde amerikanske linjen er ikke særegen for Trump-administrasjonen, hvorav blant annet Barack Obama erklærte Venezuela som en nasjonal sikkerhetstrussel i 2015.
President Maduro mener på sin side at opposisjonen, Guaidó og USA konspirerte om kupplaner. Særlig USAs raske anerkjennelsen av Guaidó ga mistanke om samarbeid mellom amerikanerne og opposisjonen. Mistanken ble også forsterket ved at Guaidó uttalte at han ikke utelukket støtte til en amerikansk intervensjon for å avsette president Nicolás Maduro.
Stor internasjonal støtte til opposisjonen
Siden Guaidós forsøk på å ta makten i 2019, har flere aktører snakket åpent om mulighetene for militær intervensjon, herunder blant USA, Colombia, Brasil og Organisasjonen for de amerikanske statene. Bakgrunnen er deres syn kritiske syn på Maduro-regimet.
Andre stater og organisasjoner har ikke ønsket en militær intervensjon, men anser ikke Maduro som landets rettmessige leder. Dette skyldes blant annet anklager om valgfusk, Maduors økende autoritære stil og maktkonsentrasjon. EU har flere gange etterlyst nye rettferdige valg, og i 2019 utarbeidet EU-parlamentet en resolusjon som støttet Guaidó. EUs medlemsland ble oppfordret til å støtte resolusjonen, noe som førte til at stater som blant annet Storbritannia, Spania, Frankrike, Tyskland og våre naboer Sverige og Danmark støtter i dag Guaidó som midlertidig president.
Til sammen har rundt 50 stater i dag anerkjent Guaidó som landets midlertidige president.
Madoros støttespillere
Maduro har på sin side ikke møtt de vestlige landenes krav om nye rettferdige valg, og står heller ikke uten støttespillere. Stormaktene Kina og Russland, samt Tyrkia, anerkjenner fremdeles Maduro-regimet. Regionalt var tidligere Mexico og Uruguay to viktige støttespillere for Maduro. Etter presidentskifte i Uruguay har imidlertid pipen fått en annen lyd. Den nåværende administrasjonen i Urugauy har trukket støtten til Maduro, og omtaler den nåværende venezuelanske regimet som et diktatur.
Mexico har på sin side påpekt at de ønsker en forhandlet ikke-militær løsning på den politiske konflikten. Kina som er en av Venezuelas største kreditorer, har også uttrykt at dialog mellom partene er det eneste som kan gi en varig løsning på konflikten.
Den internasjonale situasjonen ble mer anspent da Russland i mars 2019 sendte fly med 100 soldater til landet. Daværende amerikanske president, Trump, ga få dager senere klar beskjed om at «Russland må komme seg ut», uten at dette har ført frem. Maduro har støtte hos Russland, og den militære støtten er et klart signal om hvor dypt alliansen går. Russland har etter utsendelsen også jobbet for å blokke FN-mandat tilknyttet Venezuela, og har ført en tydelig og hard linje. USA har på sin side ytret at de vil kunne bruke «alle mulige løsninger» for å fjerne de Russiske troppene, uten at dette har ført til noen ytterligere tiltak.
Situasjonen kan dermed sies å virkelig ha fått fotfeste på det internasjonale planet. Stormaktsspillet kan få enorme konsekvenser for det kriserammede landet, og flere eksperter peker på at situasjonen minner mye om Den kalde krigens stedsfortrederkriger.
Humanitær krise
Som følge av den politiske-, men særlig den økonomiske krisen, står Venezuela i dag overfor en humanitær krisen. Behovet for nødhjelp er pressende. I følge enkelte studier lever så mye som 96 % av landets befolkning i fattigdom, og 70 % i ekstrem fattigdom. Prisene på essensielle varer, vann og bensin er skyhøye, og det er svært høy arbeidsledighet.
Siden 2013 har økonomien falt med 74 %, noe som har ført til drastiske reduksjoner i offentlige ytelser og privatøkonomien til store deler av befolkningen. Dette har videre forsterket den politiske polariseringen i landet og svekket de nasjonale institusjonene. Den sosiale uroen er naturlig nok høy, og bare i 2020 ble det gjennomført 25 demonstrasjoner hver dag.
Pandemien har videre ekslert den humanitære krisen, og skapt nye behov. I dag anslår FN at 7 millioner venezuelanere behov for humanitær bistand.
Regimet er blitt beskyldt for grove menneskerettighetsbrudd, og de nasjonale sikkerhetsstyrkenes fremgangsmåte overfor blant annet demonstranter er blitt sterkt kritisert. Ifølge Human Rights Watch drepte politiet over 16 000 mennesker i utenomrettslige tilfeller i perioden 2016-2019.
Den kritiske politiske og sosioøkonomiske situasjonen i landet har videre ført til den største forflytningen av flyktninger i Latin-Amerika i moderne historie. Rundt 5,5 millioner venezuelanere har flyktet globalt, og rundt 4,6 millioner huses nå av naboland. Dette gjør at den humanitære krisen som følge av situasjonen i Venezuela nå omfatter totalt 14,2 millioner mennesker.
Politisk spill rundt den humanitære krisen
Til tross for den graverende humanitære situasjonen har det utviklet seg et politisk spill om nødhjelp. I 2019 ble Guaidó gjentatte ganger hindret i å få inn nødhjelp fra USA, Brasil og Colombia. Maduro mente det var falsk humanitær bistand som en del av Guaidó og USAs koordinerte forsøk på regimeskifte.
De stengte grensene og det økende behovet for nødhjelp førte i 2019 til en rekke voldelige opptøyer ved grenseovergangene til Brasil og Colombia. Flere hundre sivile ble skutt og mange drept. Både militæret og andre aktører har vært delaktig i voldshandlingene. I tillegg til USA, har Maduro har også kuttet diplomatiske bånd til Colombia.
En rekke andre land, deriblant Norge, reagerte kraftig på all vold mot fredelige demonstranter og sivile.
Spørsmålet om militærets lojalitet
Med en av verdens høyeste mordrater og et gjennomkorrupt militære, antas det at Venezuelas militære styrker vil være en helt avgjørende faktor i en eventuell løsning eller videre eskalering. Per i dag står militæret på siden til Maduro-regimet, men det er blitt sådd tvil om hvor lenge militæret kan stå imot både det interne- og eksterne presset.
Det politiske spillet om millitæret skal ha nådd det internasjonale planet. Nyhetsbyrået Reuters meldte i 2019 om at amerikanske myndigheter skal være i direkte kontakt med militære styrker i Venezuela.
Norges rolle
Mens våre europeiske allierte siden 2019 ha valgt å anerkjenne Guaidó som Venezuelas midlertidige president, har Norge valgt å ikke ta side i saken. Dette følger dermed standpunktet om at Norge anerkjenne stater, ikke regjeringer. Videre har Norge oppfordret til frie og rettferdige valg, og fordømt maktbruken fra venezuelanske regulære og irregulære styrker mot personer som har forsøkt å bringe nødhjelp inn i landet.
Norge valgte imidlertid å legge til rette for dialog mellom partene. Dette førte frem, og i 2019 møttes representanter fra Maduros regime og opposisjonen til samtaler i Oslo. Målet med samtalene var å finne en fredelig løsningen på situasjonen. Etter samtalene i Oslo, har Norge fortsatt i rollen som dialogskaper. I juli 2019, fortsatte de norsk-ledede forhandlingene på Barbados. Enn så lenge har ikke samtalene ført frem.
Maduro vinner kontroll over nasjonalforsamlingen
Frem til desember 2020 var landets nasjonalforsamling den eneste sentrale institusjonen i Venezuela som ikke var kontrollert av Maduro. 6. desember 2020 fikk Maduros parti 68 % av stemmene i et omstridt valg. Opposisjonen boikottet valget og valgoppslutningen var historisk lav, med bare 31 %. Valget er blitt møtt med kritikk blant annet fra USA som mener at valget ikke er legitimt. Opposisjonen i Venezuela mener at valgprosessen har vært preget av korrupsjon og valgfusk.
Maduro beholder kontrollen i landet, men er presset på flere fronter. Landets dype sosialøkonomiske krise ser bare ut til å bli verre, og landet preges av demonstrasjoner mot regimet. Samtidig opplever også opposisjonslederen press, fra en splittet opposisjon. Maduro evne til å møte disse utfordringene og forbedre levevilkårene til landets innbyggere kan komme til å være avgjørende for om han klarer å bli sittende ved makten.