Leksikon

Sivil beredskap omfatter all sivil planlegging og tiltak som skal sikre vitale samfunnsfunksjonene under en krise- eller krigssituasjon. Under en kombinert sivil og militær beredskap og utrykning (både i forbindelse med fred og krig) trer totalforsvaret inn.

Hovedprinsippet for Norges sivile beredskap er at den organisasjonen som har ansvaret for en sektor i fred, også har ansvaret for forberedelse og iverksetting av tiltak under kriser og krig som er nødvendige. Alle myndigheter, både sentralt, regionalt og lokalt, skal planlegge for å løse viktige oppgaver i kriser og krig. Under slike situasjoner er det nødvendig med streng prioritering av oppgaver og behov.

Kriser og nivå: Kriser skal håndteres på lavest mulig nivå. I praksis innebærer dette at kommunene har det primære ansvaret for de fleste kriser som måtte oppstå i fredstid. Der hvor kommunenes ressurser ikke strekker til, eller der krisen berører et større geografisk område, vil det være behov for å løfte deler av operasjonen opp til fylkesmannsnivå.

Fylkesmannen vil i slike tilfeller blant annet sørge for støtte og ressurser fra andre kommuner, Sivilforsvaret og Forsvaret. Dette forutsetter god kompetanse i krisehåndtering på regionalt nivå. Ved alvorlige nasjonale kriser vil hele eller viktige deler av krisehåndteringen bli styrt av sentrale myndigheter eller egne krisehåndteringsorganisasjoner (som for eksempel kriseutvalget for atomulykker og Beredskapsorganisasjonen for drivstofforsyning).

Under en sikkerhetspolitisk krise eller i krig er det behov for sentral styring. I slike tilfeller vil regjeringen blant annet støtte seg til egen sivil beredskapsplan, med forberedte tiltak fra de ulike fagdepartementene.