Mobiliseringsforsvaret

Du har sikkert hørt ordet før, mobiliseringsforsvaret, men hva er det egentlig? Norge hadde på det meste 350 000 soldater i mobiliseringsforsvaret. Hva skjedde?

Så hva er et mobiliseringsforsvar?

Et mobiliseringsforsvar handler om å være forberedt og organisert til å kunne sette inn styrker og ressurser raskt når det oppstår krig eller krisesituasjoner. Soldater som er med, har gjennomført verneplikten, altså førstegangstjenesten, men er ikke lenger i Forsvaret.

Disse reservistene blir jevnlig kalt inn til repetisjonsøvelser for å holde ferdighetene sine ved like. Det er viktig å ha store lager med uniformer, våpen og annet utstyr klart, sånn at soldatene kan få alt de trenger når de skal på øvelse eller i tilfelle det oppstår en krig eller krise. Ved å bruke dette systemet, slipper man å ha en stor fast profesjonell styrke til enhver tid, spesielt når det er fredstid.

Det er vanlig å dele mobiliseringsforsvaret inn i en fredsorganisasjon og en krigsstruktur. Fredsorganisasjonen sin hovedoppgave er å trene opp soldater og sørge for å lagre og vedlikeholde utstyret som trengs hvis det blir krig. Krigsstrukturen består av styrker og utstyr som landet mobiliserer hvis det oppstår en krise eller krig.

Land som bruker et mobiliseringsforsvar, har som regel ikke en stor fast profesjonell styrke til enhver tid.

Historisk bakgrunn

Mobiliseringsforsvaret har dype røtter i den norske historien, helt tilbake til 900-tallet. Da var bøndene forpliktet til å stille med skip, utstyr og mannskap når kongen trengte det. Denne ordningen het leidangen, og den siste gangen den ble brukt, var i Slaget ved Bergen i 1429. Etterpå ble systemet endret til å kreve skatt for å holde kongens hær med mat og utstyr. Denne ordningen varte helt fram til 1900-tallet.

I moderne tid ble mobiliseringsforsvaret igjen viktig fra 1932. Den gang vedtok Stortinget en ny ordning som innebar en liten, men velforsynt og trent hær, støttet av mobiliseringsavdelinger i tilfelle krig. Dessverre fungerte dette ikke så bra i praksis, som vi så under mobiliseringen den 9. april 1940. Soldatene manglet nødvendig utstyr, og mange hadde ikke øvd på flere år. I tillegg skapte en ulovlig kansellering av mobiliseringen av Vidkun Quisling stor forvirring, noe som gjorde det enda vanskeligere å møte den tyske invasjonen.

Under den kalde krigen var Norge et av landene som kunne mobilisere flest i forhold til befolkningen. Dette inkluderte ikke bare soldater, men også støtte fra sivile med materiell og arbeidskraft. På det meste hadde Norge 350 000 soldater i mobiliseringsforsvaret (1984). Men det var kjent at mange av disse soldatene ikke var veldig godt trent, og det manglet mye utstyr.

Mot slutten av mobiliseringsforsvarets levetid ble det kalt en «Papirtiger» – et forsvar som så bra ut på papiret, men som ikke ville fungert så bra i virkeligheten på grunn av manglende utrustning og trening blant soldatene.

Etter 1991

Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 opplevde Europa en bølge av optimisme. Sikkerhetssituasjonen normaliserte seg, og den tidligere østlige naboen ble ikke lenger sett på som en umiddelbar trussel. Denne endringen banet vei for nedrustning i flere europeiske land, inkludert Norge. Forsvaret ble satt under lupen for omorganisering, og mobiliseringsforsvaret sto for tur til å bli avskaffet.

Men mobiliseringsforsvaret var ikke bare en del av landets forsvarsstruktur; det var også tett knyttet til ulike deler av sivilsamfunnet over hele landet. Dette gjorde omstillingen utfordrende, med store ringvirkninger for mange andre områder. Nedleggelse av militærbaser ble komplisert av hensyn til distriktspolitiske forhold, og det faktum at mobiliseringsforsvaret hadde skapt mange arbeidsplasser i fredstid, var ikke noe som kunne erstattes over natten.

Likevel, med tiden, ble mobiliseringsforsvaret gradvis erstattet av et mer profesjonelt innsatsforsvar. Dette nye forsvaret var mindre, men mer tilpasset til å delta i internasjonale operasjoner. Denne overgangen var ikke uten utfordringer, men det var et skritt mot å modernisere og tilpasse seg den nye globale virkeligheten etter den kalde krigen.

Samtidig som nedrustning og omorganisering skapte usikkerhet og motstand i visse miljøer, representerte det også et skifte mot en mer fleksibel forsvarsstruktur.

Verneplikten, en leverandør til mobiliseringsforsvaret

Verneplikten utgjør en essensiell forutsetning for opprettholdelsen av et mobiliseringsforsvar. Dette prinsippet er nedfelt i Grunnloven, som fastslår at «Enhver statsborger er generelt forpliktet til å verne om sitt fedreland i en viss tid, uavhengig av fødsel eller formue.»

I Norge gjelder allmenn verneplikt, som innebærer at alle norske borgere kan bli innkalt til førstegangstjeneste. På det tidspunktet da mobiliseringsforsvaret var på sitt største, omfattet førstegangstjenesten omtrent 20 000 personer årlig. Men etter omstillingen er ikke behovet like stort lengre.

Av de ca. 60 000 tilgjengelige ungdommene i hvert årskull fullfører nå rundt 9100 personer førstegangstjenesten. Tidligere var det mange som, selv om de ikke ønsket å gjennomføre førstegangstjenesten, likevel var forpliktet til å gjøre det. I dag opplever man derimot situasjoner der mange ønsker å tjenestegjøre, men ikke blir innkalt.

Før var det vanlig at de fleste som gjennomførte førstegangstjenesten, også ble pålagt repetisjonsøvelser for å vedlikeholde den militære kompetansen. I dag er det i praksis kun Heimevernet som innkaller mannskapet til slike øvelser.

Fremtidens forsvar, en kombinasjon?

Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina, har debatten om et mobiliseringsforsvar blusset opp igjen i mediene. Også enkelte politiske partier har begynt å snakke om å gjenreise mobiliseringsforsvaret. Dog er ikke alle like positive til en slik tilnærming. Ofte handler diskusjonen om kostnader og hvor mye forsvar man får ut av et stort mobiliseringsforsvar i stedet for et lite profesjonelt forsvar.

Forsvarskommisjonen av 2023 argumenterer for en økt bruk av reservister både i stående og mobiliserbare avdelinger. De peker på at integreringen av den aktive reserven kan bidra til å styrke den stående strukturen betydelig. Imidlertid understreker de at effektiv utnyttelse av den aktive reserven er avhengig av tilgjengeligheten av materiell, samt at avdelingene de tilhører er tilstrekkelig utrustet.

I Forsvarssjefens fagmilitære råd (FMR) fremmes det anbefalinger om å øke volumet i Forsvaret, inkludert et forslag om å etablere en mobiliserbar brigade. Dette kan tolkes som et tegn på at mobiliseringsforsvaret, i en eller annen form, er på vei tilbake. Mulig som en forsterkning av et mindre, men profesjonelt forsvar.