Den 21. mars 2020 kunne Namibia feire 30 år som selvstendig stat. Tross betydelig fremgang, fortsetter arven fra kolonitiden å prege landet.
Først i 1990 fikk Namibia sin selvstendighet som en av de aller siste statene i Afrika. Dette kom etter mer enn hundre år med kolonialisering, okkupasjon, undertrykkelse og frigjøringskamp. Frigjøringsorganisasjonen SWAPO, som ledet landet til selvstendighet, har sittet stabilt ved makten siden. Namibia trekkes gjerne fram som et ideal på både politisk og økonomisk stabilitet. Likevel står landet fortsatt overfor store utfordringer som kan spores tilbake til koloni- og okkupasjonstiden.
Tysk kolonisering
Namibia var lenge et relativt isolert land sørvest i Afrika, som de europeiske kolonimaktene viste lite interesse for i første omgang. På 1800-tallet kom imidlertid flere misjonsselskaper til landet, og de tyske selskapene ivret for å innlemme området under tysk kontroll. Ved Berlinkonferansen i 1884-1885 ble området som i dag er Namibia tilkjent Tyskland, og fikk navnet Tysk Sørvest-Afrika.
Det tyske styret i Sørvest-Afrika er kjent for å ha vært blant de mest grusomme på kontinentet. Som følge av motstand mot kolonimakten, innførte myndighetene en splitt og hersk-politikk der de satte ulike folkegruppene opp mot hverandre for å få befolkningen til å underkaste seg. Alt opprør ble slått hardt ned på.
Det var under dette brutale styret at det første kjente folkemordet på 1900-tallet fant sted. Da herero- og namafolket gikk til opprør mot den tyske kolonimakten, ble de forfulgt, drept og forvist til konsentrasjonsleirer, som var direkte forløpere til de som ble brukt under Holocaust. Andre ble drevet ut i ørkenen og døde av sult og tørste. Mellom 1904 og 1907 ble omtrent 100 000 drept i folkemordet.
Sørafrikansk undertrykkelse
Under Den første verdenskrig gikk den tyske kolonien raskt tapt til Sør-Afrika som hadde gått inn i krigen på britisk side. Namibia ble styrt av Sør-Afrika på vegne av den britiske tronen, men ble i praksis behandlet som en del av Sør-Afrika. Dette innebar at sørafrikansk politikk ble innført, blant annet at afrikanere kun fikk lov å bo i avsatte reservater. Store deler av den tyske befolkningen dro, enten frivillig eller gjennom deportasjon, men i sitt sted startet innvandringen av hvite sørafrikanere som etter hvert fikk begrenset selvstyre.
I 1933 forsøkte Sør-Afrika formelt å innlemme Sørvest-Afrika i landet, men dette ble avvist av Folkeforbundet. Etter opprettelsen av FN ble forslaget igjen fremmet , men også da ble det avvist. I 1966 vedtok FN å avslutte Sør-Afrikas kontroll over området, og etter en serie rettsaker i Den internasjonale domstolen ble denne beslutningen opprettholdt i en endelig avgjørelse fra 1971. Til tross for dette nektet Sør-Afrika å gi opp Namibia, som landet da ble kalt.
Namibia forble dermed okkupert selv etter gjentatte krav fra FNs Sikkerhetsråd om at Sør-Afrika skulle trekke seg ut. Sør-Afrikas rasediskriminerende apartheidlovverk og politikk ble innført i Namibia i denne perioden.
Frigjøringsprosess
Allerede i 1950-årene hadde motstanden mot Sør-Afrika blitt mer organisert. Utover 1960-tallet var det frigjøringsorganisasjonen SWAPO som tok ledelsen i en væpnet frigjøringskrig mot de sørafrikanske myndighetene. FN anerkjente i 1978 SWAPO som de legitime representantene for det namibiske folket.
Namibias frigjøringsprosess ble etter hvert en del av Den kalde krigen. Dette skjedde da den militære grenen av SWAPO flyttet sitt hovedkontor til Angola som hadde blitt selvstendig i 1975, og erklært seg en sosialistisk folkerepublikk. Dette ledet til en sørafrikansk invasjon av Angola.
Angola fikk militær støtte av det kommunistisk Cuba, noe som ble avgjørende i å stoppe invasjonen, men krigen fortsatte. Sør-Afrika sikret seg støtte fra USA ved å spille på frykten for at kommunismen kunne spre seg til Namibia dersom landet ble selvstendig før kubanerne trakk seg ut av Angola. På den måten fikk Sør-Afrika muligheten til å strekke ut forhandlingene om Namibias uavhengighet.
På 1980-tallet lanserte USA en idé om å koble Namibias selvstendighet til Cubas tilbaketrekning fra Angola. Dette ble støttet av Sør-Afrika. Etter at Sør-Afrika våren 1988 led sitt største militære tap i krigen mot Angola, ble det innledet forhandlinger mellom de stridende partene. I desember samme år undertegnet Sør-Afrika, Angola og Cuba en fredsavtale som åpnet for en tilbaketrekning av kubanske styrker.
Dette betød at Sør-Afrika ikke lenger hadde noen gode argumenter igjen for å holde tilbake Namibias selvstendighet. I 1989 ble det derfor enighet om å innsette en sivil-militær FN-styrke, United Nations Transition Assistance Group (UNTAG), for å bistå i å forberede Namibias selvstendighet. Norge deltok med både politifolk og valgobservatører i styrken.
Selvstendighet
I november 1989 ble det avholdt valg i Namibia der lederen av SWAPO, Sam Nujoma, ble valgt til president. Den 21. mars 1990 kunne Namibia endelig fire ned det sørafrikanske flagget, og heise det namibiske. Nujoma satte umiddelbart i gang arbeidet med å sikre nasjonal forsoning og enighet om en ny grunnlov. Denne ble enstemmig vedtatt i slutten av 1990. Overgangen fra et hvitt mindretallsstyre til demokratisk styre gikk relativt problemfritt for seg i Namibia.
SWAPO styrket sin posisjon ved de påfølgende valgene og har klart å holde på makten helt til i dag. I 1998 fikk Nujoma gjennom en grunnlovsendring som gjorde det mulig for ham å stille til valg for tredje gang. I 2005 trådte imidlertid Nujoma tilbake fra politikken, og embetet gikk videre til en annen frigjøringsveteran.
SWAPO har hele veien ført en moderat, sosialdemokratisk politikk, og har hatt stor oppslutning i nasjonalforsamlingen. Valgene som har sørget for partiets store oppslutning har blitt erklært frie og rettferdige av internasjonale valgobservatører. Opposisjonen har fram til nylig vært ekstremt svak, og det har vært langt mellom de reelle opposisjonskandidatene. Namibia blir ofte pekt på som en god modell for politisk og økonomisk stabilitet som få land i regionen kan vise til.
Økende kritikk
Til tross for at mye er bra, er likevel mange kritiske til myndighetene. På grunn av sin dominerende posisjon i det politiske livet, har opposisjon beskyld SWAPO for å vise autoritære tendenser og at de styrer landet som om det var en ettpartistat. I noen grad er dette kanskje retorikk brukt av en misfornøyd opposisjon, men det har også vært kritikkverdige forhold i landet.
I forkant av valget i 2014, fikk for eksempel SWAPO hastet gjennom en kontroversiell grunnlovsendring kritikere mener kommer partiet til gode, mens de fremdeles hadde to-tredjedels flertall i parlamentet. Før det forrige valget i 2019 var også SWAPO preget av en korrupsjonsskandale som førte til at to ministre måtte gå av. Landet har også store utfordringer når det kommer til sosial- og økonomisk ulikhet.
HIV/AIDS-epidemien
En av Namibias store suksesser siden uavhengigheten har vært å få kontroll over HIV/AIDS-epidemien. Namibia er et av landene i verden som er hardest rammet av epidemien. Ifølge UNAIDS, levde 200 000 namibiere med HIV i 2018. Med en befolkning på bare 2,3 millioner er dette et svært høyt tall. Likevel er andelen betydeligere lavere enn i toppåret 2002. Da førte AIDS til at forventet levealder i landet sank helt ned til 50 år.
Myndighetene har gått målrettet til verks for å hindre videre spredning. De har blant annet sørget for å gjøre HIV-testen lett tilgjengelig, spore partnere til de som tester positivt på testen, samt god oppfølging og nødvendig behandling. Dette har ført til at antall nye HIV-infeksjoner er halvert, og forventet levealder har økt med mer enn ti år siden 2002.
Ulikhet preger landet
Namibia er en av statene i verden med størst ulikhet mellom fattig og rik. Til tross for å ha et relativt høyt bruttonasjonalprodukt per innbygger bor omtrent én million namibiere i skur, noe som utgjør ca. 40 % av befolkningen.
Etter Den andre verdenskrig opplevde Namibia, da under sørafrikansk styre, en økonomisk opptur. Prisene på uedle metaller, som landet hadde store forekomster av, var høy. Landet tjente også godt på eksport av kveg, sau og diamanter, i tillegg til at fiskefangsten eksploderte. Til tross for god økonomi, var det bare den hvite minoriteten som fikk utbytte av dette. Størsteparten av befolkningen levde i utstrakt fattigdom, og dette skillet har lagt grunnlaget for den store ulikheten vi ser i landet i dag.
I likhet med flere av sine naboland, deriblant Sør-Afrika, påvirker også landrettigheter ulikheten i Namibia. Også dette er en konsekvens av Namibias historie, der jord og eiendom ble fratatt svarte namibiere og tildelt den hvite minoriteten under kolonitiden. 1995 ble det vedtatt en jordreform med mål om å gi jord til om lag 250 000 jordløse, men reformen har gått sakte, ettersom den har vært basert på frivillighet.
Siden 2014 har Hage Geingob fra SWAPO vært president i Namibia. Ved det siste valget, høsten 2019, oppnådde han imidlertid kun 56 % av stemmene, ned fra 87 % i 2014. Partiet mistet også sitt to-tredjedels flertall i parlamentet. Dette er den laveste oppslutningen for SWAPO siden uavhengigheten, og kan tyde på at partiets dominerende posisjon i namibisk politikk er i ferd med å opphøre.