Nord-Irland: Mellom fred og kaos

20 år med fred betyr ikke at konflikten i Nord-Irland er et tilbakelagt kapittel. Brexit har de siste årene satt den skjøre balansen i fare.

Nesten et århundre er gått siden øyen Irland ble delt mellom nord og sør – mellom den selvstendige republikken Irland, og den britiske provinsen Nord-Irland. I flere tiår etter var Nord-Irland preget av en blodig konflikt. Denne ble utkjempet mellom de som ønsket at Nord-Irland skulle gjenforenes med Irland, og de som støttet unionen med Storbritannia. Først i 1998 ble det enighet om en avtale som sikret freden. De siste årene har imidlertid brexit satt fyr på konflikten igjen.

«The Troubles»

Konflikten i Nord-Irland kan spores helt tilbake til 1542. Da erobret kong Henry 8. Irland og etablerte et protestantisk styre i det katolske landet. Da Irland løsrev seg fra Storbritannia i 1922, var et uløst spørsmål hva som skulle skje med de seks grevskapene i nord-øst. Dette området, som dekker omkring en sjettedel av den grønne øya, hadde et solid protestantisk og britisk-vennlig flertall.

Etter løsrivelsen ble denne delen av øya værende under britisk kontroll og dannet provinsen Nord-Irland. Politikk og samfunnsliv fulgte raskt grensene mellom de to trossamfunnene. Den katolske befolkningen opplevde å være i permanent mindretall. På slutten av 1960-tallet, sterkt inspirert av afroamerikanernes borgerrettsbevegelse i USA, begynte politikere og sivilsamfunn fra den katolske siden å kreve forandringer.

Det hele startet som en fredelig bevegelse, som krevde like rettigheter i blant annet politikk og arbeidsliv. Etter hvert kom det stadig oftere til voldelige sammenstøt med politi og britiske militære styrker. Dette ble startet på det som har fått navnet «The Troubles» (vanskelighetene) i Nord-Irland.

De neste 30 årene skulle konflikten koste over 3000 mennesker livet. Dette skjedde hovedsakelig som følge av geriljavirksomhet. Her var IRA var en av flere brutale aktører.

En skjør fred

Etter flere tiår med fastlåst konflikt, nådde endelig fredsforsøkene gjennom. Belfastavtalen, eller Langfredagsavtalen som den oftest kalles, er en prinsippavtale om fredsprosessen i Nord-Irland mellom den britiske og den irske regjeringen. Avtalen ble signert den 10. april 1998.

De fleste politiske partier i Nord-Irland støttet avtalen. Gjennom separate folkeavstemninger i Nord-Irland og Irland ble den også bekreftet i befolkningen i mai 1998. Implementeringen av avtalen har imidlertid vært treg og full av tilbakeslag.

Politisk samarbeid skulle også vise seg å ta lang tid å fremforhandle. Først i 2007 kom partiene i Nord-Irland til enighet om vilkårene for en fungerende valgt forsamling og en regjering. Makten skal være delt mellom de to sidene. Avtalen innebar også at Sinn Féin, uoffisielt kjent som den politiske armen av IRA, anerkjente legitimiteten til politi og rettsvesen.

Siden har et skjørt samarbeid stort sett vært holdt i gang, men konflikten ulmer fortsatt. Årlig vekker de to sidenes historiske markeringer over militære seire harme hos motparten. Ofte eskalerer disse bymarsjene til gatevold. Arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon fører til at unge på jakt etter mening, rekrutteres til en konflikt som egentlig er avblåst.

I Belfast har mange bolighus i områder som ligger tett opp mot grensen mellom et katolsk og et protestantisk nabolag egne påbygg i gitter. Dette er for å holde potensielle bomber og andre typer angrep unna. Katolikker og protestanter lever helt separate liv i Belfast. De går på forskjellige skoler og generasjoner vokser opp uten å se hverandre. Til sammen 48 såkalte fredsmurer skiller de to grupperingene i Nord-Irland.

Regjeringen har hatt som mål at murene skal rives. I stedet har det blitt lagt til ytterligere fire meter på høyden. En kartlegging viser også at 96 prosent av innbyggerne ønsker å beholde disse murene av sikkerhetshensyn. Murene er dermed blitt et tydelig symbol på at konflikten på ingen måte er ferdig.

Brexit skaper usikkerhet

Den 23. juni 2016 holdt Storbritannia en folkeavstemning om landets tilknytning til EU. I Nord-Irland stemt 56 % av befolkningen for at Storbritannia skulle forbli i EU. I landet for øvrig, stemte imidlertid et flertall for Storbritannias utgang fra EU.

Den 31. januar 2020 forlot Storbritannia, og dermed Nord-Irland, offisielt unionen. Dette har skapt utfordringer for den skjøre freden i Nord-Irland. Nord-Irland er den eneste delen av Storbritannia som har en landegrense mot et annet EU-land, nemlig Irland. Med Storbritannias, og dermed Nord-Irlands, utmeldelse av EU ville det bli en fysisk grense mellom Irland og Nord-Irland.

Storbritannia og Irland har hatt en avtale om åpen grensepassering siden 1923. Gjennom EU-medlemskapet var både Irland og Nord-Irland del av et felles marked og en felles tollunion. Dette fjernet fysiske tegn på en grense mellom de to landene og dermed var med på å dempe spenningene og fasilitere fredsavtalen. En åpen grense er også et sentralt element i Langfredagsavtalen.

Irskegrensen ble et av de vanskeligste temaene under brexit-forhandlingene. Etter årevis med strid, ble det til slutt enighet om regler som skal sikre åpne grenser mellom Irland og Nord-Irland.

Avtalen, som trådte i kraft ved inngangen av 2021, innebærer at det ikke vil være kontroller langs grensen. Nord-Irland vil også fortsette å følge mange av EUs regler til tross for brexit. I stedet vil det opprettes en regulatorisk grense mellom Nord-Irland og resten av Storbritannia. Det betyr at det vil forekomme kontroller av noen varer som fraktes fra resten av Storbritannia til Nord-Irland, for å sjekke at de møter EUs standarder.

Nye uroligheter

Den endelige løsningen var lite populær blant medlemmer av det nordirske unionistpartiet DUP. Partiet består primært av protestanter som er opptatt av å styrke unionen mellom Storbritannia og Nord-Irland. De mener brexit-løsningen i praksis reiser en tollbarriere i Irskesjøen mellom Nord-Irland og resten av Storbritannia. Dette betraktes som et brudd på lovnader fra regjeringen og et skritt som truer Nord-Irlands plass i Storbritannia.

I april 2021 har denne misnøyen ledet til store opptøyer i Nord-Irlands gater. Over de symboltunge fredsmurene har det blitt kastet brannbomber i begge retninger, og barn ned i ungdomsalder har blitt arrestert. Opptøyene har også blitt fyrt opp av de langvarige koronatiltakene, og beslutningen om at ledere fra det politiske partiet Sinn Féin (republikanere) ikke skulle bli straffeforfulgt for å ha brutt smittevernsregler i fjor sommer.