I skyggen av Ukraina-krigen utvider Russland sin kontroll over et annet naboland, nemlig Belarus. Til forskjell fra fullskalainvasjonen av Ukraina foregår dette gjennom en økende integrering gjennom en avtale kalt «Unionstaten». Men hva er «Unionstaten»? Og hva kan den fortelle oss om Russlands intensjoner?
«Unionstaten» er en politisk og økonomisk integrasjonsavtale mellom Russland og Belarus. Den ble signert i 1999. Ideen oppstod på midten av 1990-tallet, etter Sovjetunionens sammenbrudd, og hadde som mål å gjenopprette et tett samarbeid mellom de tidligere sovjetrepublikkene. Planen var ambisiøs og omfattet blant annet innføringen av en felles valuta, en felles grunnlov, samt en integrert forsvars- og utenrikspolitikk. I praksis har imidlertid mange av disse elementene aldri blitt realisert. Avtalen har lenge vært lite prioritert, men fikk fornyet interesse i Russland etter invasjonen av Ukraina.
Tettere økonomisk og militært samarbeid
På enkelte områder har det skjedd en viss grad av integrasjon. Borgere av begge land kan bevege seg fritt mellom landene, og de har utviklet et nært økonomisk samarbeid. Russland er Belarus’ største handelspartner, og Belarus mottar subsidiert gass fra Russland. Selv om det økonomiske samarbeidet har økt, er det primært det militære samarbeidet som har blitt tettere. De har gjennomført felles øvelser og samordnet luftforsvarssystemene sine. Belarus og Russlands militære er faktisk så integrert at i en krigssituasjon vil kommandoen over hele den belarusiske hæren være underlagt russisk militærkommando.
På starten av Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022, fungerte Belarus som oppmarsjområde for russiske styrker. Det var fra belarusisk territorium Russland startet sine angrep på Kyiv.
Utplassering av kjernevåpen i Belarus
Sommeren 2023 utplasserte Russland taktiske kjernevåpen i Belarus. Dette var første gang Russland utplasserte kjernevåpen utenfor eget territorium siden Sovjetunionens oppløsning i 1991.
Begrunnelsen var at USA hadde gjort det samme i flere europeiske NATO-land. Selve våpnene skulle være under russisk kontroll, og Russland mener derfor at utplasseringen ikke bryter med Ikke-spredningsavtalen (NPT).
Utplasseringen var et tydelig politisk signal. Det markerte en ytterligere militær integrasjon mellom Russland og Belarus innenfor «Unionstaten», og ble i Vesten rettmessig tolket som en trussel mot både Ukraina og NATO. I den forbindelse uttalte Belarus’ president Aleksandr Lukasjenko at landet ble en del av Russlands atomstrategi. Han fremstilte det som et grep for å styrke landets sikkerhet. Det er sannsynligvis heller påtvunget enn ønsket fra Lukasjenkos side, da det det resulterer i økt russisk militær tilstedeværelse i Belarus.
Utplasseringen fikk bred internasjonal kritikk og er ansett som enda en negativ utvikling for europeisk sikkerhet.
Verktøy for russisk dominans
Russland er den største pådriveren for økt integrering, og de fleste integreringsinitiativene går utover Belarus’ suverenitet. Allerede i 2007 uttalte Lukasjenko at Moskva ønsker å innlemme Belarus i den russiske føderasjonen, noe Belarus ikke ønsket.
Selv om «Unionstat»-avtalen fremholder at det skal være en union mellom likeverdige stater, er maktbalansen i Russlands favør. Etter det omstridte valget i Belarus i 2020 og de påfølgende protestene mot Lukasjenko, ble det tydelig at regimet ble stadig mer avhengig av støtte fra Kreml. Lukasjenkos avhengighet til Kreml er sannsynligvis årsaken til at Russland kunne bruke belarusisk territorium til å invadere Ukraina. På grunn av dette ble også Belarus gjenstand for vestlige sanksjoner. I den forbindelse uttalte Putin i juli 2022 at Russland og Belarus måtte bevege seg mot gjenforening for å beskytte seg mot sanksjonene.
Svekket evne til å motvirke integrering
På tross av Lukasjenkos avhengighet til Kreml har han ved flere anledninger forsøkt å motvirke integrering med Russland. Han har ikke offentlig støttet Russlands mål for Ukraina-krigen. I august 2023 uttalte han at Russland har «allerede oppnådd» sine mål. Dette kan tolkes dithen at Lukasjenko oppfordret Putin til å avslutte krigen.
Da Kreml forsøkte å legge skylden på Ukraina for terrorangrepet i Moskva i mars 2024, ved å hevde at terroristene forsøkte å rømme til Ukraina, undergravet Lukasjenko dette budskapet ved å hevde at de faktisk forsøkte å rømme til Belarus.
Lukasjenko er heller ikke tilhenger av Putins historiefortelling om at ukrainere, men også implisitt belarusere, egentlig er russere og må «gjenforenes» innenfor Russland. Men Lukasjenkos evne til å motvirke integrering med Russland vil nok svekkes ytterligere i årene som kommer.
«Gjenforeningen» av Ukraina og Belarus med Russland er det overordnede målet med både invasjonen av Ukraina og «Unionstaten». Det er ingen grunn til å forvente at dette vil opphøre. For NATO, Norge, og Ukraina er det nødvendig å følge nøye med på den videre utviklingen i Belarus.