I det multietniske og religiøst sammensatte Kamerun ulmer uroen mellom kristne og muslimer, mellom fransk- og engelsktalende, og mellom myndighetene og opprørsbevegelser. Spenningsnivået er høyt i det vestafrikanske landet.
Som opprinnelig tysk koloni, ble Kamerun delt etter nederlaget i Den første verdenskrig. Franske okkupasjonsstyrker tok kontroll over Øst-Kamerun, mens engelske tok Vest-Kamerun. Etter noen år som to separate kolonier, ble begge selvstendige i 1960, og slo seg sammen til republikken Kamerun i 1961.
Landet, med drøyt 24 millioner innbyggere, huser mer enn 200 etniske grupper, med et stort mangfold av språk. Det er imidlertid kun de to gamle kolonispråkene, fransk og engelsk, som er offisielle språk. Av disse er fransk det klart dominerende, og kun to av landets ti regioner har engelsk som sitt hovedspråk. Regjeringsapparatet er også i all hovedsak franskspråklig. Dette har lagt grunnlaget for konflikt.
Ambazonia
Språkproblematikken gir seg utslag i en pågående konflikt mellom myndighetene, og den engelsktalende (anglofone) minoriteten sørvest i landet. Dette er en region av stor økonomisk betydning for Kamerun. Som en ganske sentralstyrt stat, har myndighetene lenge jobbet for å assimilere den sammensatte befolkningen til fransk språk og kultur. Misnøyen med manglende politisk representasjon og kulturelle rettigheter for de anglofone ga seg først utslag i fredelige demonstrasjoner, men eskalerte til voldelige sammenstøt i 2017 og ble ytterligere intensivert i opptakten til presidentvalget i oktober i fjor høst.
Det bor omtrent fire millioner mennesker i de to sørvestlige, anglofone provinsene dette dreier seg om. Målsettingen for de ulike delene av den anglofone befolkningen kan nok variere, men det kan virke som at det er økende oppslutningen om den mest radikale løsningen – løsrivelse fra Kamerun og opprettelsen av en selvstendig stat; Ambazonia.
Separatistbevegelsen har utviklet en militær fløy, som kaller seg The Ambazonia Defence Forces (ADF). Etter at myndighetene slo hardt ned på de fredelige demonstrasjonene, har ADF stått bak en rekke angrep mot de kamerunske sikkerhetsstyrkene. Sammenstøtene skal ha krevd mer enn 2 000 menneskeliv, og det ble foretatt en rekke kidnappinger og henrettelser i tiden opp mot presidentvalget i oktober 2018.
Sivilbefolkningen havnet i kryssilden, og hundrevis av landsbyer har blitt brent ned. I følge Human Rights Watch (HRW) er rundt en halv million nå internt fordrevne fra området, og i følge noe eldre tall fra FN har over 20 000 har flyktet over grensen til Nigeria.
Folkeavstemming og landegrenser
Drømmen om et selvstendig Ambazonia er ikke ny. Separatistene hevder at Ambazonia ble ulovlig kolonisert av Kamerun i 1961. Etter opprettelsen av republikken Kamerun i 1960, ble det foretatt en folkeavstemming i grenseområdene mot Nigeria.
Den nordligste delen av Vest-Kamerun valgte da å bli en del av Nigeria, mens den sørvestlige delen valgte Kamerun. Ambazonia-forkjemperne bestrider denne folkeavstemmingen og hevder den var folkerettslig ulovlig. De mener at det burde ha vært et tredje alternativ, nemlig opprettelsen av en selvstendig stat, Ambazonia.
På 90-tallet var det også harde kamper mellom Nigeria og Kamerun om den oljerike Bakassi-halvøya, nær Guineabukta. Denne konflikten ble løst etter at Den internasjonale domstolen i Haag gav Kamerun medhold. Myndigheten over området formelt ble overført fra Nigeria til Kamerun i 2008.
Siden president Paul Biya kom til makten i 1982, har separatistbevegelsen hatt økende støtte blant de mange stammelederne i området. Etter snart 37 år i presidentstolen har Biya gradvis strammet grepet. Demonstrasjonene i 2017 ble slått hardt ned, og før presidentvalget i fjor passet han på å sette inn hele 11 nye medlemmer av det såkalte Constitutional Council, som bl.a. behandler saker som gjelder valg og klager.
Etter valget avviste rådet anmodningen om omvalg, samt 18 klager fra opposisjonen, som omhandlet anklager om bestikkelser, falske stemmer og andre uregelmessigheter. Etter den opprinnelige grunnloven kan presidenten bare gjenvelges for to perioder av syv år, men allikevel har Kamerun kun hatt to presidenter siden staten ble opprettet i 1961. Sittende president Paul Biya ble gjenvalgt for 7. gang i fjor høst, og har nå mandat fram til 2025. I 2008 ble det også formelt gjennomført grunnlovsendringer, slik at to-perioders regelen forsvant.
Terrorisme i nord – Boko Haram
Kameruns lange grense mot Nigeria plasserer også landet i en annen pågående konflikt – kampen mot den islamistiske ekstremistgruppen Boko Haram. Boko Haram har sitt hovedsete i Nord-Nigeria, og har med sine herjinger vært en svøpe for lokalbefolkningen i hele Lake Chad Basin-området. Gruppen er ekstremt voldelig, og antas å stå bak en rekke massakrer, terrorangrep og kidnappinger.
Boko Haram er mot vestlig utdanning, og målretter angrep mot skoler, kirker og statlige myndigheter. Mest kjent er bortføringen av 276 skolejenter i påsken 2014, som førte til en stor internasjonal kampanje; #BringBackOurGirls. Boko Harams herjinger påvirker i stor grad også nabolandet Kamerun. Faktisk er Kamerun det landet som er nest mest påvirket av konflikten, etter Nigeria selv.
Særlig den nordligste regionen av Kamerun, Extréme Nord, er hardt rammet. Flyktninghjelpen anslår at 241 000 kamerunere er internt fordrevne, samtidig som mer 95 000 nigerianere har flyktet over grensen til Nord-Kamerun. Det bedrer ikke situasjonen at Nord-Kamerun, allerede før krisen eskalerte i 2014, var den fattigste delen av landet, der nesten tre fjerdedeler av befolkningen levde under fattigdomsgrensen.
Kamerun tar trusselen fra Boko Haram på alvor, og spiller en nøkkelrolle i den såkalte Multinational Joint Task Force against Boko Haram (MNJTF), en internasjonal operasjon under ledelse av Den afrikanske union (AU).
Uro også i øst
I sørøst har Kamerun grense mot Den sentralafrikanske republikk (CAR). Landet er sterkt preget av langvarig uro og konflikter, og Kamerun bidrar med styrker i MINUSCA, FNs stabiliseringsoperasjon i CAR. Nesten 300 000 flyktninger fra CAR har krysset grensen til Kamerun, og grensene er porøse.
Området har også hatt tendenser til konflikter mellom fastboende jordbrukere og kvegdrivende nomader. Dette forekommer hyppig lenger nord i Lake Chad Basin-området. Uroen og fattigdommen har også gjort regionen til et rekrutteringsområde for Boko Haram.
I sørøst finnes også regnskogområder, bebodd av mindre og spredde pygmestammer med en tradisjonell livsstil. Disse folkegruppene er nå under press fra markedskrefter som ønsker å utnytte tømmerressursene i regnskogen.
Kameruns fremtid?
Alt er som kjent relativt, og tross sine utfordringer er Kamerun et forholdsvis stabilt og velfungerende land i en særdeles urolig region. De har godt utbygd infrastruktur, landbruk, oljeindustri og veltrente sikkerhetsstyrker, som bl.a. deltar i krisehåndteringsoperasjoner på det afrikanske kontinentet. Uroen i sørvest og terrorangrep i nord krever imidlertid også mye ressurser, og om en konflikt skulle blusse opp også i øst, vil sannsynligvis ikke sikkerhetsressursene strekke til.
Politisk uro ulmer i landet. Landets mangeårige president Paul Biya er nå blitt 86 år, og opptrer sjelden på den politiske arenaen, ei heller når det er valgkamp. Ved utløpet av perioden, vil han altså ha fylt 92 år. Dette er i sterk kontrast til befolkningen for øvrig, der den forventede levealder for menn er kun 54 år, bl.a. på grunn av utbredt AIDS og HIV-smitte.
Presidenten har en autoritær lederstil, og har også blitt anklaget for korrupsjon og valgfusk. Den fremste opposisjonslederen, Maurice Kamto fra partiet Cameroon Renaissance Movement (MRC), ble arrestert i begynnelsen av januar 2019. Siden da har en rekke demonstrasjoner som har forlangt hans frigivelse blitt slått ned på, og hundrevis er arrestert.
I begynnelsen av juni ble over 350 representanter fra opposisjonen arrestert samtidig, etter slike demonstrasjoner. Det kan se ut til at flere gnister fort kan antenne den ulmende uroen.