I 2026 har krigene i Midtøsten og Ukraina vist hvor kritisk langtrekkende luftvern er i dagens krigføring, og hvor fort det brukes opp. Center for Strategic and International Studies (CSIS) anslo i juli at USA har brukt 65% av sine Patriot PAC-3- og 38% av sine THAAD-antimissiler under krigen mot Iran. Lageret av PAC-3 missiler skal ha blitt redusert helt ned til 800 etter at det var på 2300 før konflikten startet. Problemet blir tydeligere ved at USA kun produserer rundt 600 Patriot-missiler i året, og at hvert missil koster 4,2 millioner dollar.

Den reduserte kapasiteten har vært svært tydelig i Ukraina. Zelenskyj opplyste 2. august at Ukraina så langt i 2026 bare har mottatt en tredjedel så mange luftvernmissiler som i samme periode i 2025. Spesielt i løpet av sommeren 2026 har det vært store problemer med å skyte ned ballistiske missiler på grunn av manglende Patriot-missiler. Patriot er også det eneste systemet som pålitelig kan håndtere russiske ballistiske missiler.

I 2026 er ikke problemet å oppdage trusselen, det er om man har kapabiliteter til å gjøre noe med det. Det er også her Norge har en utfordring.

Hvorfor ballistiske missiler er et eget problem

Luftvern deles inn i forskjellige kategorier etter hvilken trussel systemet er laget for, og etter rekkevidden. Fly, droner og kryssermissiler beveger seg relativt langsomt og i lav eller middels høy høyde. De kan følges over tid og bekjempes med missiler med kort og mellomlang rekkevidde.

Ballistiske missiler er noe annet. De skytes høyt opp, ofte ut av atmosfæren, og faller ned mot målet med svært høy hastighet. Fra oppskytning til nedslag kan det gå få minutter, og selve nedstigningen skjer så raskt at forsvareren har bare sekunder på å reagere. Det krever egne radarer, egne missiler og en egen kommandokjede. Derfor kan ikke et system brukes mot en trussel det ikke er laget for.

Norske kapabiliteter og svakheter

Norge har de siste årene investert i forsvaret og styrket det mot trusselen fra Russland. Forsvarsmateriell inngikk i november 2022 en kontrakt med Lockheed Martin om 11 radarer for overvåkning av luftrommet. Innkjøpet ble begrunnet med at store deler av sensorstrukturen nærmet seg slutten av levetiden. Den første radaren ble integrert og testet i første halvdel av 2026, mens de resterende skal bli operative innen 2030.

Norge har også det norskutviklede mellomdistanse-luftvernsystemet NASAMS fra Kongsberg. Det er et svært kapabelt system som er laget for å håndtere trusler som fly, droner og kryssermissiler. Systemet er ikke laget for ballistiske missiler. Det betyr at hvis Russland angriper Norge med ballistiske missiler, finnes det ingen nasjonal kapabilitet som kan skyte dem ned. Norge kan altså oppdage et ballistisk missil på vei mot norsk territorium og følge det hele veien til nedslaget, men kan ikke gjøre noe med det. Det gjør at både det sivile samfunnet, kritisk infrastruktur og forsvaret er betydelig sårbare for angrep.

Vedtaket i 2024

I 2024 vedtok Stortinget at Norge skulle anskaffe langtrekkende luftvern, med oppstart i 2029. I 2026 foreslo regjeringen å utsette oppstarten med 4 år til 2033, men utenriks- og forsvarskomiteen sluttet seg ikke til utsettelsen, og i forsvarsforliket 3. juni ble datoen satt til 2029. 

Alt dette skjer mens alle våre nordiske naboer bygger opp sine langtrekkende missilforsvar fortløpende. Danmark besluttet i september 2025 å anskaffe SAMP/T NG med levering fra slutten av 2028. Finland har kjøpt David’s Sling som et supplement til sine NASAMS-batterier, valgt nettopp for evnen mot ballistiske missiler. I 2026 har Sverige luftvernsystemet Patriot i full operativ drift. Derfor er det bare Norge i Skandinavia som ikke har startet anskaffelsesprosessen.

Produksjonskøen og kompetansen

I 2026 er det ikke bare den politiske beslutningsfasen som bestemmer hastigheten på innkjøpet, det gjør også produksjonskøen. Etterspørselen etter langtrekkende systemer og antimissiler overstiger produksjonen kraftig, og amerikanske akuttbehov går foran. Europeiske land konkurrerer om den samme kapasiteten, noe som gjør at ventetiden blir lengre. Dette gjør leveringstiden til hovedproblemet, og en investeringsbeslutning i 2028 kan gjøre det verre. 

Kompetanse er at annet problem. I dag har Norge luftvernbataljoner på Ørland og Evenes, og det kommer til å ta tid å bygge opp avdelinger for et nytt og mer komplekst system. Intensjonsavtalen med NATO om luft- og missilforsvar, som ble signert i februar 2026, kan bidra til å fremskynde dette gjennom felles utdanning, trening og utvikling av operasjonskonsepter mellom de signerte NATO-landene.

Alt dette betyr at innfasingen av langtrekkende luftvern i Norge kan ta mange år før det er operativt til å håndtere trusslene fra Russland.

Hva dette betyr

Det siste tiåret har Norge forbedret radarsystemene og store deler av forsvaret. Evnen til å se hva som kommer inn i norsk luftrom er bedre enn noen gang, men det gjenstår kritiske gap i beskyttelsen mot ballistiske missiler. Det betyr at Norge er sårbart, og at det kan ta tid før Norge har operativt langtrekkende luftvern. Det avhenger av hvilket system som blir innkjøpt, produksjonskøen og hvor lang tid det tar å utdanne soldater. 

Investeringsbeslutningen skal etter planen komme i 2028, og da får vi svar på mange av disse spørsmålene.