Da Totalforsvarsåret 2026 ble åpnet på Deichman Bjerke i februar, med Kongen og Kronprinsen til stede, fikk de høre styrelederen i Bjerke borettslag fortelle om felles beredskapslager i kjelleren. Det er et sympatisk bilde, men også et stykke unna det største problemet.
Tore Ellingsen / Forsvaret
Totalforsvarets historie
Totalforsvarskonseptet vokste fram etter andre verdenskrig og hvilte gjennom den kalde krigen på et omfattende planverk for å mobilisere sivile ressurser til forsvarsformål. Etter 1990 ble store deler av dette avviklet og oppmerksomheten dreide mot internasjonale operasjoner og sivil krisehåndtering i fredstid. Revitaliseringen skjøt fart fra 2016, 2 år etter krim-krisen.
Problemet ble beskrevet av Riksrevisjonen i mai i fjor. Sivile aktører er ikke godt nok forberedt på å støtte Forsvaret og allierte styrker i krise og krig. Både Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet fikk karakteren kritikkverdig, det nest strengeste nivået Riksrevisjonen opererer med. Og kritikken rammet ikke innsatsen det siste året, men et helt tiår. Stortinget vedtok å styrke totalforsvaret allerede i 2016, etter Krim-krisen. Svakhetene som ble påpekt den gangen, er fortsatt der.
Det gjør 2026 til noe mer enn et markeringsår: det er blitt en prøve.
Ingen har svart på hva Forsvaret trenger
Riksrevisjonens funn peker på struktur snarere enn penger.
Alle de sivile aktørene Riksrevisjonen intervjuet sa det samme: de vet ikke hva Forsvaret vil kreve av dem i en krise. Kommunene etterlyser føringer på hva de skal forberede seg på og hvilke ressurser de kan regne med. Etter ti år med totalforsvar som uttalt satsing finnes det altså kommuner som planlegger for en krig der ingen har fortalt dem hvilken rolle de har.
Øvelsene som skulle rette opp i dette, gjør det bare i begrenset grad. Riksrevisjonen fant at planer og øvelser ikke forbereder sivile aktører på å støtte militære behov og at læring fra øvelser på lokalt og regionalt nivå sjelden blir systematisert. Norge øver mye, men hva fører øvelsene til?
Stian Olberg / DSB
Under alt dette ligger et spørsmål ingen har lyst til å besvare: hvem får ressursene når begge sider trenger dem? Sykehus er dimensjonert for fredstid, og Forsvarets sanitet regner med de samme fagfolkene som kommunene gjør. En prioriteringsmekanisme finnes ikke, noe som betyr at det er et åpent spørsmål om sykepleieren skal til feltsykehuset eller sykehuset.
To år, ikke tre
Stortingsbehandlingen i mars fikk mindre oppmerksomhet enn den kanskje fortjente. Kontroll- og konstitusjonskomiteen sluttet seg til hele kritikken, noe som var forventet. Men komiteen gjorde også noe uvanlig: den ba Riksrevisjonen komme tilbake og undersøke feltet på nytt etter to år, ikke tre, som er normal praksis.
En forkortet revisjonssyklus er Stortingets måte å si at det ikke stoler på at oppfølgingen går av seg selv. Forsvarsministeren viste på sin side til Totalforsvarsåret som svar på kritikken. Dermed har markeringsåret fått en ekstra funksjon: det er blitt målestokken departementene skal vurderes etter når Riksrevisjonen kommer tilbake i 2028.
Komiteen brukte også påfallende mye plass på næringslivet. Dagligvarebransjen og private helseaktører omtales som uvurderlige, og departementene bes om å trappe opp arbeidet med forsyningssikkerhet betydelig i løpet av året. Bak formuleringene ligger en erkjennelse som sjelden sies høyt: norsk forsvarsevne hviler på kommersielle aktører som staten verken eier eller styrer, og der beredskapsavtalene i begrenset grad er dimensjonert for krig.
Norge blir målt
Dette er heller ikke lenger et rent norsk tema. Forpliktelsen til motstandsdyktighet står i Atlanterhavspaktens artikkel 3, som pålegger hvert medlemsland å opprettholde og utvikle sin egen evne til å motstå væpnet angrep. Det som i 1949 var en selvfølge, er i dag en forpliktelse NATO har begynt å operasjonalisere. På toppmøtet i Warszawa i 2016 ble alliansen enig om sju grunnleggende krav til nasjonal motstandskraft, blant dem sikker energiforsyning, robust mat- og vannforsyning, evne til å håndtere masseskader og fungerende transport. I 2023 ble kravene omgjort til felles allierte mål som landene måles mot.
Torbjørn Kjosvold / Forsvaret
Kjernen i NATOs sivile beredskapsarbeid er tre funksjoner: at staten kan styre, at befolkningen får grunnleggende tjenester og at det sivile samfunnet kan understøtte militære operasjoner. Riksrevisjonens hovedfunn treffer den tredje funksjonen direkte. Det Norge har fått påvist, er med andre ord et avvik fra en alliansestandard. Og for Norge veier det tyngre enn for de fleste, fordi norsk forsvarsplanlegging hviler på alliert forsterkning. Styrkene som skal tas imot trenger havner, drivstoff, innkvartering og mer, alt sammen sivile leveranser. Et vertsland som ikke kan svare på hva sivil side skal levere, er et problem for hele alliansens planverk i nord. Toppmøtet i Haag i juni 2025 satte tall på alvoret: 1,5 prosent av BNP skal gå til beredskap, infrastruktur og cyberforsvar, som en egen pilar ved siden av de 3,5 prosentene til militært forsvar.
Naboene har kommet lenger
Det nordiske perspektivet gjør ikke bildet bedre. Finland avviklet aldri sin helhetlige beredskapsmodell etter den kalde krigen. Landet har beholdt lovpålagte beredskapslagre for korn, drivstoff og legemidler og en egen forsyningsberedskapssentral som forvalter dem sammen med næringslivet. Sverige la sitt sivile forsvar ned på 2000-tallet, men har siden 2015 gjenoppbygget det systematisk, med ti definerte beredskapssektorer, seksti statlige etater med utpekt ansvar og et eget departement for sivilt forsvar. På motstandskraft regnes Sverige nå blant de ledende landene i NATO.
Norge havner i en uvant mellomposisjon. Vi beholdt begrepet totalforsvar da naboene forlot sine, men Riksrevisjonens rapport tyder på at vi beholdt ordet mer enn systemet. Med Finland og Sverige i alliansen planlegges Norden nå som ett operasjonsområde, der forsterkninger til Finland og Baltikum kan gå gjennom norske havner og over norsk vei og bane. Da blir svake ledd i norsk sivil beredskap fort en flaskehals også for naboenes forsvar.
Det året kan og ikke kan løse
Programmet for Totalforsvarsåret treffer deler av kritikken. Øvelsene skal for første gang evalueres samlet, med et nasjonalt erfaringsseminar i 2027, og DSB arbeider med veiledere som kan gi kommunene noe av det de har etterlyst. Hvis det gjennomføres, svarer det direkte på funnet om manglende læring.
Men de vanskeligste funnene lar seg ikke øve bort. Prioritering av ressurser mellom sivil og militær side er en beslutning, og den må tas av politikere som så langt har foretrukket å la spørsmålet ligge. Det er forståelig. Enhver konkret prioritering skaper tapere, og det er lettere å bevilge penger til luftvern enn å fortelle en kommune at helsepersonellet dens er lovet bort. Forsvarsforliket fra juni illustrerer poenget. Ni partier ble enige om milliarder til drift, øving og fremskyndet luftvern. Ingen tilsvarende enighet finnes om det sivile regnestykket som skal bære det hele.
Regnskapet
Totalforsvarets logikk har alltid vært at Forsvaret er dimensjonert ut fra en forutsetning om sivil støtte. Strøm, transport, helse og forsyninger er regnet inn i forsvarsevnen. Riksrevisjonens rapport viser at ingen egentlig har kvittert for den leveransen. En del av norsk forsvarsevne har med andre ord stått oppført i et regnskap som først nå er revidert, og revisor fant betydelige avvik.
Om Totalforsvarsåret blir husket som noe mer enn en åpning på Bjerke med kongelig besøk, avgjøres ikke av antall øvelser. Det avgjøres av om noen innen 2028 kan vise Riksrevisjonen en kommune som vet hva Forsvaret forventer av den, et planverk som ble endret fordi en øvelse avdekket at det ikke holdt, og et svar på hvem som får sykepleieren.