6. juni gjennomførte Kina et «spesielt sjøtrafikktilsyn» i havet øst for Taiwan. De sendte ikke marinen. Operasjonen ble ledet av transportmyndighetene og sjøfartsetatene. Dette er de samme som ellers driver med trafikkontroll, navigasjonsstøtte og redning. Folk som ikke jobber med krig, og det er nettopp poenget.
Et militært fartøy tvinger fram et svar, mens et rutinetilsyn ikke gjør det. Hver gang en slik operasjon får passere uten at noen stopper den, legger Beijing en ny linje til i et arkiv landet bygger stille. Et arkiv som skal vise at kinesisk myndighet i disse farvannene er normalt og har alltid vært der.
Målet er ikke en dramatisk maktovertakelse. Målet er en framtid der Kina kan stenge av Taiwan, kalle det tilsyn og utfordre andre til å behandle trafikkontroll som en krigshandling.
Dette er det som kalles gråsonen, altså handlinger som legger seg like under terskelen for det vi tydelig ville kalt et angrep. Hvert skritt er for lite til å svare på, men til sammen flytter de kartet.
Stedet og tidspunktet
Stedet er heller ikke tilfeldig, for havet øst for Taiwan er øyas strategiske bakside. Der ligger basene strategisk plassert i fjellmassivet, og det er der hjelp utenfra måtte komme inn hvis det smalt. Aktiviteten i Taiwanstredet var med andre ord bare oppvarmingen, og det er denne siden som er selve gevinsten.
Tidspunktet røper i tillegg hvem dette egentlig er rettet mot. Beijing reagerte etter at Japan og Filippinene kunngjorde samtaler om en sjøgrense i området. De amerikanske allierte landene satte seg ned for å dele opp farvann nær Taiwan uten Kina i rommet. Den kinesiske operasjonen er svaret på nettopp det: ingenting til sjøs nær Taiwan avgjøres uten oss.
Det Norge kjenner igjen
Stian Roen / Forsvaret
Det interessante for Norge er ikke nødvendigvis stedet, men metoden. Den kjenner vi godt igjen fra våre egne nærområder. I nord lever vi med den samme logikken. Enten det er fartøy som blir liggende litt for lenge over en kabel, tilstedeværelse som dukker opp der den ikke skulle vært og forsvinner før noen rekker å bestemme seg for hva man skal gjøre, eller striden om hvem som egentlig har myndighet i fiskevernsonen ved Svalbard. Ingenting av det er krig, men alt handler om det samme, nemlig å bruke rutinemessige oppdrag til å få et omstridt krav til å se normalt ut.
Hvert svar koster
Det vanskelige, for Taiwan og for Norge, er at hvert svar koster noe. Slår du hardt tilbake, gjør du en «trafikksak» til en konfrontasjon og bekrefter dermed at dette er omstridte farvann som trenger styring. Lar du det gå, gir du fra deg presedensen. Den knipen er hele poenget med gråsonen, og det er derfor både Kina og Russland utnytter akkurat denne taktikken. Ingen av dem tjener noe på å starte en krig med Taiwan eller Norge. Det de kan tjene mye på er å svekke begge gjennom operasjoner som er vanskelige å svare sterkt på.
Vi tenker gjerne på sikkerhet som det dramatiske. Som soldater og den dagen alarmen går, men mye av dragkampen ligger et annet sted, i det små, kjedelige og gjentakende. Dette er ingen marsj mot invasjon, men noe tregere og vanskeligere å svare på, et kart som tegnes om, et umerkelig oppdrag av gangen.