Brexit: en introduksjon

Etter tre og et halvt år med forhandlinger, avstemninger, nyvalg og politisk kaos, ble brexit et faktum. Storbritannia forlot Den europeiske union (EU) den 31. januar 2020.

I januar 2020 ble Storbritannia det første landet til å forlate EU. 28 medlemmer ble til 27, og Storbritannia avsluttet et 47 år langt forhold. Storbritannia har hele tiden vært omtalt som «the awkward partner», et nølende EU-medlem som aldri har sett på seg selv som en del av det europeiske kontinentet. Storbritannias identitet har vært sterkere knyttet til landets historiske stormaktsposisjon og global innflytelse, både gjennom tett samarbeid med USA og forhold til de tidligere kolonier.

Bakgrunnen for britisk EU-medlemskap

I årene etter Den andre verdenskrig var britisk utenrikspolitikk basert på ønsket om å balansere sitt forhold til både USA, Europa og Samveldet av de tidligere britiske koloniene. Da Europa skulle gjenreises etter krigen stod Storbritannia i en annen stilling enn sine allierte. Visst hadde Storbritannia blitt hardt rammet av krigen. Om lag 450 000 briter mistet livet og bombetoktene hadde gjort enormt stor skade. Likevel var øyriket aldri blitt invadert.

Daværende statsminister Winston Churchill forfektet «… a kind of United States of Europe» i 1945. Likevel stod britene utenfor da Det europeiske kull- og stålfellesskapet ble dannet i 1951. Da Det europeiske økonomiske fellesskapet (EF) ble etablert i 1957, avslo Storbritannia også denne invitasjonen. Kort tid etter ombestemte imidlertid landet seg.

Den britiske økonomien var dårlig. Storbritannia innså at EF-medlemskapet hadde hatt enorm betydning for Frankrikes og Vest-Tysklands gjenoppreisning etter krigen. I tillegg hadde Storbritannia mistet mange av sine kolonier. Den manglende amerikanske støtten under Suez-krisen hadde skapt en følelse av å ha blitt sviktet av sin nærmeste allierte.

Britene søkte derfor om medlemskap i 1961. Den franske presidenten Charles de Gaulle la imidlertid ned veto mot britisk medlemskapet to ganger. Dette begrunnet han i det han kalte Storbritannias dyptgående fiendtlighet overfor Europa.

Et stormfullt forhold

Først i 1975 ble britene med i EU, etter at de Gaulle hadde gått av. Da hadde hele 67 % av innbyggerne stemte for EF-medlemskap. Til tross for oppslutningen, gikk ikke Storbritannia helhjertet inn i fellesskapet. Det hjalp heller ikke at medlemskapet ikke ga noen umiddelbar økonomisk bedring. Økte oljepriser førte i samme periode til tosifret inflasjon i Storbritannia.

På 80-tallet økte den politiske avstanden mellom London og Brussel. Dette hadde særlig opphav i at sosialistiske Jacques Delors, som leder av Europakommisjonen, styrte EF mot et mer føderalt system med felles valuta. Konservative Margareth Thatcher hadde på ingen som helst måte tenkt til å være den som ga opp britisk suverenitet til Brussel.

I 1984 forhandlet «jernkvinnen» frem en permanent rabatt på britisk overføringer til EF. Denne var ment å gjøre opp for at en forståelse av Storbritannia fikk mindre subsidier til landbruk enn mange andre medlemsstater. Dette gjorde dermed gapet mellom hva Storbritannia betalte inn og fikk igjen fra organisasjonen.

Thatcher klarte likevel ikke å hindre opprettelsen av en politisk og økonomisk union. I 1992 ble EF til Den europeiske union (EU). Hennes etterfølger, John Major, sørget imidlertid for at Storbritannia fikk unntak fra blant annet EUs sosialpolitikk og euro-samarbeidet. Da Tony Blair kom til makten i 1997 gjorde han mye for å bedre forholdet til Europa.

Blair tok blant annet Storbritannia inn i EUs samarbeid om sosiale og økonomiske spørsmål, og viste interesse for å erstatte det symbolske britiske pundet med euroen. Eurokrisen på 2000-tallet satte imidlertid en klar stopper for alle tanker om å bli med i eurosonen. Dette var også med på å fyre opp under euroskepsisen som hadde vokst i landet.

Spørsmålet om Storbritannias utgang fra EU har med andre ord dominert britisk politikk i årevis. Brexit-kaoset startet imidlertid da tidligere statsminister David Cameron annonserte at han ønsket å avholde en folkeavstemning om Storbritannias EU-tilknytning dersom han ble gjenvalgt i 2015 – noe han ble.

Den vanskelige skilsmissen

Den 26. juni 2016 ble en folkeavstemming gjennomført. 51,9% av britene stemte for at Storbritannia skulle forlate EU, mens 48,1% stemte for å bli. Det er med andre ord ingen tvil om at brexit var, og fortsatt er, et politisk betent tema. Prosessen med å forlate EU har heller ikke vist seg å være enkel.

Storbritannia utløste EUs utmeldelsesartikkel (Artikkel 50) i mars 2017. I henhold til denne skulle Storbritannia være ute av EU den 29. mars 2019. Før den tid måtte Storbritannia og EU fremforhandle en utmeldingsavtale – den såkalte skilsmisseavtalen. Her skulle det blant annet defineres hvor mye penger Storbritannia skyldte EU, hvilke rettigheter briter som bodde i EU-land – og EU-borgere som bodde i Storbritannia – skulle ha samt hvordan grensen mellom Irland og Nord-Irland skulle håndteres.

Grensen mellom EU-landet Irland og den britiske provinsen Nord-Irland har vært kjernen i brexit-spørsmålet fra starten. Langfredagsavtalen fra 1998, som skapte fred i Nord-Irland, sier at grensen skal være åpen – uten politi, militære, tollere eller fysiske sperringer. EU står som garantist for avtalen, og brudd kunne sette den skjøre freden i fare.

Skilsmisseavtalene til May ble nedstemt to ganger i parlamentet, og Storbritannia endte opp med å få flere utsettelser. I juli 2019 gikk May av, og den svært omdiskuterte Boris Johnson ble statsminister. Heller ikke Johnson klarte å samle parlamentet om en avtale.

I desember 2019 ble det derfor avholdt nyvalg, der Johnson og hans parti, Det konservative parti, gjorde et brakvalg. I januar 2020 ble endelig en utmeldelsesavtale godkjent i parlamentet. Britene kunne dermed forlate EU den 31. januar 2020.

Etter brexit

Brexit-sagaen var likevel ikke over med det. Forhandlingene som pågikk i nesten tre år handlet nemlig kun om vilkårene for Storbritannias utmelding. Etter at utmeldelsen var et faktum pågikk forhandlingene om hvordan forholdet mellom EU og Storbritannia skulle se ut etter at den elleve måneder lange overgangsfasen ble avsluttet den 31. desember 2020.

Disse forhandlingene skulle også vise seg å bli vanskelige. Det var lite kompromissvilje igjen hos hverken EU eller Storbritannia, som hadde utviklet et anstrengt forhold gjennom årene med skilsmisseforhandlinger. Igjen var spørsmålet om irskegrensen et viktig stridsspørsmål. Tilslutt kom partene til enighet om regler som skal sikre åpne grenser mellom Irland og Nord-Irland.

Med 23 timer til overs, klarte EU og Storbritannia å bli enige om en avtale. Avtalen er mindre omfattende en EØS-avtalen, men innebærer en frihandelsavtale mellom EU og Storbritannia. Nyttårsaften 2020 fikk den evinnelige brexitsagaen en endelig sluttstrek.

EU etter brexit

For EU har det vært symbolsk tungt at et land ønsket å forlate samarbeidet. Likevel ser det ikke ut til at flere land ønsker å følge etter, slik det ble fryktet i starten. Mange vil til og med hevde at de øvrige 27 medlemslandene i unionen har stått samlet og forent i forhandlingene de siste tre og et halvt årene.

Videre er EU nå kvitt en bremsekloss. Storbritannia har særlig vært skeptisk til økt forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid av frykt for å tråkke NATO og USA på tærne. Etter folkeavstemningen i 2016, har EU gjort større fremskritt på dette feltet enn de siste 50 årene. Storbritannia har på sin side gått tilbake til sin normaltilstand som «noe annet» enn Europa.