Burundi: snevert oppgjør med fortiden

Burundi har en trøblete historie med både borgerkrig og etnisk vold. I dag preges fremdeles samfunnet av frykt.

En kvinne holder et lite barn. Bak henne ser man en stor leir med telt
Da mannen hennes ble arrestert som følge av den politiske krisen i 2015 måtte Luscie flykte med hennes åtte barn. Etter å ha flyktet internt i Burundi, valgt hun til slutt å krysse grensen til flyktningleiren i DR Kongo. Foto: UN Women/Catianne Tijerina (CC BY-NC-ND 2.0)

Burundi deler mye av sin eldre historie med nabolandet Rwanda. Kongedømmene Urundi og Ruanda, dagens Burundi og Rwanda, var en del av tysk Øst-Afrika i 1890, men ble erobret av belgierne under Den første verdenskrig

I begge land delte belgierne folkene inn i gruppene hutu og tutsi basert på mer eller mindre tilfeldige kjennetegn. Alle ble tildelt identitetskort der etnisk tilhørighet ble spesifisert. Dette har satt et sterkt preg på landenes moderne historie.

Hutuer og tutsier

Det er i utgangspunktet lite som skiller hutuer og tutsier – de deler samme språk, kultur, fysikk og religion. I førkolonial tid hadde de to gruppene ulik status i tilknytning til deres posisjon i føydalsamfunnet. Hutuer drev med jordbruk, mens tutsiene eide kveg. 

I begge landene tilhørte kongen gruppen tutsi – men kongefamilien hadde sterk tilknytning til begge gruppene. Før landene ble kolonisert var det også relativt få økonomiske og sosiale forskjeller mellom de to gruppene. 

I både Rwanda og Burundi ble imidlertid tutsiene favorisert av kolonimakten, på tross av at hutuene utgjorde majoriteten av befolkningen. I 1962 ble Burundi et uavhengig kongedømme og i 1966 ble landet omgjort til republikk. I ettertid har landet vært preget av utstrakt maktkamp mellom de to folkegruppene, som flere ganger resulterte i massedrap. 

Maktkamp og etnisk vold 

En av de verste massakrene som har funnet sted i Burundi var i 1972. Under et mislykket kuppforsøk gjennomførte en gruppe hutuer massedrap på tutsier i og rundt hovedstanden. I etterkant svarte den tutsi-dominerte hæren med massakre av hutuer. Tallene er usikre, men man regner i dag med at oppimot 200 000 hutuer ble drept. Spenningene mellom gruppene vedvarte, og massedrapene fortsatte – om enn i mindre skala. 

På begynnelsen av 1990-tallet begynte en demokratiseringsprosess som langt på vei førte til forsoning. I en folkeavstemning i 1992 ble det vedtatt en ny grunnlov basert på flerpartistyre, og frie valg ble avholdt i 1993. For første gang ble Burundi styrt av representanter fra hutuflertallet, både gjennom presidentembetet og parlamentet. Tutsiene beholdt kontroll over statsministerposten, og mistet dermed ikke sin innflytelse helt.  

Forsoning holdt dessverre ikke lenge. I oktober 1993 ble presidenten i Burundi drept av en gruppe tutsi-offiserer i et nytt kuppforsøk. Kuppet mislyktes og ledet til utbrudd av etnisk vold. Man regner med at opp mot 50 000 mennesker ble drept. I tillegg flyktet ca. 750 000 mennesker ut av landet, de fleste søkte tilflukt i Rwanda. 

I 1994 tiltrådte en nyvalgt president, Cyprien Ntaryamira, også han var hutu. Ntaryamira omkom knappe to måneder senere i en flystyrt. I det samme flyet satt også presidenten i Rwanda, Habyarimana. De to var på vei fra fredsforhandlinger med den tutsi-rwandiske opprørsgruppen Front Patriotique Rwandais (FPR). 

Flystyrten var den utløsende årsaken til folkemordet i Rwanda . I etterkant av flystyrten forsøkte Burundi å fortsette demokratiseringsprosessen i håp om å stagge konflikten mellom gruppene. På tross av at den politiske makten tilsynelatende ble mer jevnt fordelt fortsatte tutsiene å dominere landets væpnede styrker. Volden vedvarte. Både landets væpnede styrker og ulike militsgrupper deltok i overgrepene. 

Borgerkrig fra 1995-2005 

Situasjonen i Rwanda tok mye av fokuset vekk fra Burundi i forkant av borgerkrigen. Etter folkemordet i Rwanda økte konfliktnivået også i Burundi, etter at om lag 200 000 rwandiske hutu-flyktninger slo seg ned der. Overgrepene mot sivilbefolkningen tiltok i styrke høsten 1995 og vinteren 1996, og spredte seg til alle deler av Burundi.

Landet var nå åstedet for en blodig borgerkrig med flere aktører på begge sider, og gjorde seg skyldig i grove menneskerettighetsbrudd.  Allerede høsten 1993 vedtok Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU, senere Den afrikanske union) å sende en observatørstyrke til Burundi. Samme år sendte FN en politisk misjon ledet av den norske diplomaten Martin Huslid. Fredsinitiativ fra både EU, USA og Norge syntes ikke å lede frem, og i 2004 ble en FN-styrke, ONUB United nations Operation in Burundi, satt inn. 

Siden 1995 hadde det imidlertid også pågått en fredsprosess på regionalt nivå og i 1999 tok Sør-Afrikas tidligere president Nelson Mandela over som meglingsmann. I 2001 ble det etter nye forhandlinger undertegnet en enighet om et overgangsstyre. Da hadde de mange grupperingene på hver side allerede inngått i større forbund, noe som gjorde aktørmangfoldet mindre og forhandlingene enklere. 

Veien mot fred

Etter de nye forhandlingene ledet av Mandela ble det innført et overgangsstyre som innebar at tutsier og hutuer skulle bekle presidentposten i perioder på 18 måneder hver. Et overgangsparlament ble innsatt i januar 2002 og et nytt senat trådte sammen i februar samme år. 

Avtalen ble overvåket av en afrikanskledet fredsstyrke. Mandelas våpenhvile ble likevel brutt gjentatte ganger og i 2003 brøt det ut nye kamper. I oktober 2003 ble det inngått en ny avtale der hutu-opprørerne fikk gjennomslag for kravet om at landets soldater skulle representere begge gruppene, henholdsvis 50 % hutu og 50 % tutsi. Opprørsgruppene fikk da integrert sine soldater i hæren og de fikk også et større antall posisjoner i regjeringen og parlamentet. 

Borgerkrigen i Burundi gikk hardt utover sivilbefolkningen. Anslagvis 300 000 mennesker ble drept, omlag halvparten av disse var sivile. Verst var det på 90-tallet og ved årtusenskiftet 1999/2000. Da var rundt 900 000 mennesker internt fordrevet i Burundi, mens rundt 300 000 levde som flyktninger i nabolandene. Mange ble også tvangsflyttet til leire av regjeringshæren. Både landets væpnede styrker og de ulike militsgruppene har gjort seg skyldig i grove brudd på menneskerettighetene. 

Grunnloven sikrer maktfordeling

Til tross for fornyede opprør i etterkant av at Mandelas avtale ble undertegnet, la den grunnsteinen for et tiår med fred og stabilitet for Burundi. Avtalen fra 2001 ble erstattet av en ny grunnlov i 2005. 

Grunnloven slår fast at landets militære styrker skal være sammensatt av en lik andel soldater fra begge grupper. Presidenten skal velges i allmenne valg for perioder på fem år, og kan maksimalt sitte i to perioder. Presidenten er regjeringssjef og har to visepresidenter som skal være fra den motsatte etniske gruppen av presidenten. 

I regjeringen og nasjonalforsamlingen forøvrig skal fordelingen være 60 % hutu og 40 % tutsi. Landets tredje etniske gruppe, twa, som utgjør omlag en prosent av befolkningen skal ha tre seter i nasjonalforsamlingen. I tillegg skal 30 % av regjeringen bestå av kvinner. 

Presidenten som ikke ville gå av

Tidligere president Pierre Nkuruziza, ble i 2005 ikke valgt direkte av folket, men av nasjonalforsamlingen. Dette for å sikre en smidig overføring av makt og implementering av ny grunnlov. I 2015 ble han imidlertid valgt for en tredje periode, stikk i strid med grunnloven som sier at en president maksimalt kan sitte i to perioder. 

Presidentenes argumentasjon var at han i 2005 ikke ble valgt direkte av folket og dermed mener han at han har rett til å sitte en periode til. Valget i 2015 ble ikke internasjonalt anerkjent som fritt og rettferdig. I forkant av valget slo hæren ned et kuppforsøk og hundretusenvis av mennesker flyktet over grensen til nabolandene som følge av politisk motivert trakassering og vold. Amnesty International har også avdekket flere massegraver som stammer fra den politiske krisen i 2015. 

Opposisjonen og sivilsamfunnet var svært kritisk til at Nkurunziza skulle fortsette ved makten. Flere mener at regimet, inkludert presidenten selv, igjen prøver å vende de to folkegruppene mot hverandre som et virkemiddel for å beholde makten og for å skyve oppmerksomheten vekk fra seg selv.

I etterkant av valget i 2015 har det vært en rekke voldsepisoder i landet. I mai 2018 ble grunnloven endret slik at det kan være mulig for den Nkuruziza å gjenvelges også i 2020. Dette har polarisert den politiske konflikten ytterligere og vært sterkt medvirkende til at volden fortsetter. Nkuruziza tapte imidlertid valget i 2020, og døde like etter valget var over.

Snevert oppgjør med fortiden

Burundis sannhets- og forsoningskommisjon ble lansert i 2014 og har funnet flere tusen massegraver og titusenvis av drepte. I februar 2020 ble det funnet over 6000 lik som knyttes til folkemordet i 1972 da hutubefolkningen ble utsatt for massakre av den tutsi-dominerte hæren. 

Kommisjonen får likevel kritikk for å ikke ta for seg nye massegraver, inkludert dem som er knyttet til krisen i 2015. Kommisjonen arbeider i et klima preget av sterk splittelse og pågående konflikter. Den har også blitt kritisert for at mandatet ikke omfatter forbrytelser som kan knyttes til regjeringspartiet og den sittende presidenten. 

Samfunnet i Burundi er preget av frykt. Pressen og politisk opposisjon har lenge vært undertrykt, likevel har ikke landet vært på det internasjonale samfunnets rader på samme måte som andre kriser. Freden i Burundi er svært skjør og i verste fall kan det resultere i fornyet etnisk vold, fullskala borgerkrig og potensielt folkemord

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.