Siden 1948 har flere enn én million mennesker tjenestegjort under FN-flagget i totalt 71 fredsbevarende operasjoner.
Den internasjonale dagen for fredsbevarende personell markeres hvert år den 29. mai. Dette viser til startdatoen for FNs første fredsbevarende operasjon, i Palestina i 1948. På denne dagen hylles alle som har deltatt i FNs fredsbevarende styrker, og de drøyt 4000 personene som har mistet livet i FN-tjeneste minnes.
FN ble opprettet etter Den andre verdenskrig for å skape internasjonal fred og sikkerhet. Ett av virkemidlene FN har brukt fra begynnelsen er fredsbevarende operasjoner. Soldatene med de lyseblå hjelmene er på mange måter selve symbolet på FNs fredsarbeid. FNs fredsbevarende styrker er til stede for å ivareta sikkerhet og skape fred i konfliktrammede områder, men oppgavene har gjennom årenes løp blitt mange og sammensatte.
Når kan FN bruke makt?
FN-pakten understreker at konflikter alltid forsøksvis skal løses med fredelige virkemidler. Mekling er et vanlig virkemiddel for konfliktløsning. Dette kan foregå ved at FNs sikkerhetsråd innkaller konfliktens parter til forhandlinger, eller gjennom å utnevne spesialutsendinger for mekling.
Dersom mekling ikke fører frem, kan Sikkerhetsrådet vedta å opprette en militær fredsbevarendestyrke. Et hovedprinsipp for FNs operasjoner er at de skal settes inn på forespørsel eller etter godkjenning fra det konfliktrammede landets myndigheter.
Likevel godkjenner også FNs sikkerhetsråd internasjonale operasjoner uten samtykke fra landets myndigheter. Dette kan de gjøre dersom de anser at en konflikt truer verdensfreden, eller medfører omfattende humanitære lidelser (prinsippet om R2P), slik som grove krigsforbrytelser, folkemord eller etnisk rensning. Slike operasjoner blir som regel gjennomført av andre internasjonale organisasjoner, som NATO og EU. FN gir i disse tilfellene andre aktører et mandat.
Et vedtak i Sikkerhetsrådet krever ni positive stemmer samt at ingen av de fem faste medlemsstatene nedlegger veto. Ettersom suverenitetsprinsippet i tillegg står sterkt i Folkeretten, vil en militær intervensjon i de fleste tilfeller kreve godkjenning fra landets myndigheter. Eksempelvis kunne ikke FNs sikkerhetsråd vedta bruk av militærmakt under Den syriske borgerkrigen, da president Bashar al-Assad motsatte seg dette. Det lot seg heller ikke gjøre å vise til R2P. Russland, som permanent medlem, la ned veto som følge av sin allianse med Assad-regimet.
Utvikling av fredsbevarende styrker
FNs fredsbevarende operasjoner har siden opprettelsen gjennomgått store endringer. De fredsbevarende operasjonene ble utviklet i en periode da store konflikter ofte fant sted mellom stater.
Det er et tydelig skille mellom FN-operasjonene før og etter Den kalde krigen. Fra 1990-tallet ble det mindre rivalisering mellom vetomaktene i Sikkerhetsrådet, noe som gjorde det lettere å bli enige om nye operasjoner. Under hele Den kalde krigen var det totalt 18 FN-operasjoner, mens det siden 1990 har blitt iverksatt hele 53 ulike operasjoner.
I tillegg til å bli flere, ble også FNs operasjoner større og langt mer komplekse. Under Den kalde krigen var i hovedsak militære FN-observatører utplassert i et konfliktområde, enten ved en felles grense eller i en demilitarisert sone, for å påse at freden ble opprettholdt. Observatørene var til stede etter at partene i konflikten hadde inngått en våpenhvile eller fredsavtale.
Dagens konflikter er i hovedsak interne borgerkriger, selv om naboland også kan være innblandet. I dag finner konfliktene sted i sårbare stater, der det gjerne er mange krigførende parter. Sikkerhetssituasjonen er gjerne uoversiktlig, og dagens konflikter preges ofte av utstrakt vold mot sivilbefolkningen. Derfor har også FN-operasjonene fått et økende fokus på beskyttelse av sivile, noe som er en svært krevende oppgave.
FN-operasjoner omtales fremdeles som fredsbevarende i dag. Likevel er det mange andre typer operasjoner FN-styrker deltar i, slik som for eksempel fredsopprettende operasjoner. Dette innebærer at soldatene har gått fra å kun bruke militærmakt i selvforsvar, til å i større grad aktivt ta i bruk militærmakt, blant annet for å beskytte sivile i konfliktområder.
FN-styrker
I dag er FN-styrker til stede i 12 operasjoner. Styrkene har et stort spenn i størrelse, oppgaver og varighet. Noen operasjoner er smale, og består av ubevæpnede observatører. De fleste av dagens operasjoner er imidlertid sammensatte med et bredt mandat, og ofte med en sivil-militær dimensjon.
Oppdraget kan være å overvåke våpenhvile, støtte gjennomføring av valg eller avvæpning av soldater. Andre operasjoner har eksempelvis som mandat å rydde miner, følge opp internasjonale sanksjoner eller beskytte humanitær innsats. FN-styrkene er upartiske og skal forholde seg til mandatet de har fått fra Sikkerhetsrådet.
Drøye 80 000 personer fra 121 ulike land tjenestegjør i dag i operasjoner under FN-flagget. De fredsbevarende styrkene består både av soldater, politi og observatører. Det er FNs medlemsland som sender personell til FN-styrkene, og det er stor variasjon i antall og type personell landene sender. Ofte er det også vanskelig å få medlemslandene til å bidra med nok personell. Noen land bidrar med styrker i langt større grad enn andre. I dag er det Etiopia, India og Bangladesh som sender mest personell til FN-operasjoner.
Norge har deltatt i fredsbevarende operasjoner under FN-flagg siden 1947. Totalt har om lag 100 000 norske kvinner og menn deltatt i over 100 internasjonale operasjoner, hvorav omtrent 35 000 har deltatt i FNs fredsbevarende operasjoner.