Når tro blir styrende for hvem man samarbeider med og hvilke allianser man prioriterer, får dette sikkerhetspolitiske konsekvenser. I 2026 er det nettopp dette som skjer i USA.
Kristen evangelisk nasjonalisme, altså troen på at USA ble grunnlagt som en kristen nasjon og bør styres deretter, er ikke lenger bare en pressgruppe utenfra. I Trumps andre periode har denne bevegelsen fått en sentral rolle i beslutningene som tas.
Fra lobbyisme til styring
Denne bevegelsen har dype røtter som går lenger tilbake enn moderne politikk. Tanken om Amerika som et utvalgt kristent folk, en «city upon a hill», kommer fra de første puritanske koloniene på 1600-tallet. På 1800-tallet ble denne tanken om utvalgthet omsatt i praksis gjennom Manifest Destiny (troen på at USA hadde en gudgitt rett til å ekspandere vestover) på bekostning av urfolk og naboland. Religion ga moralsk dekke for politisk makt, slik den gjør igjen i dag.
På 1950-tallet ble frykten for kommunisme og sovjetisk ateisme en samlende kraft. I 1956 ble «In God We Trust» det offisielle mottoet i USA. Men det var først på 1970-tallet, som en reaksjon på legaliseringen av abort i 1973 og økt sekularisering, at evangeliske kristne begynte å organisere seg politisk i større omfang. Jerry Falwells Moral Majority fra 1979 ble et vendepunkt og mobiliserte millioner av evangeliske velgere til det republikanske partiet.
Reagan ga bevegelsen en tydelig stemme og legitimitet ved å søke deres støtte. Bush-familien styrket samarbeidet og lot bevegelsen få mer innflytelse i utenrikspolitikken, særlig etter 11. september, da religiøs retorikk og militære handlinger ble mer koblet sammen. I Trumps første periode ble en mer konfronterende kristen nasjonalisme vanlig, og i hans andre periode har bevegelsen fått enda større kontroll.
Project 2025, laget av over 140 tidligere Trump-tjenestemenn, gir et ideologisk rammeverk for å omstrukturere den føderale staten etter religiøst-konservative prinsipper. Dette innebærer å styrke rettsbeskyttelse for religiøse grupper, oppheve mange av retningslinjene for LHBTQ+-rettigheter i føderale myndigheter, redusere eller avvikle støtte til aborttjenester og sette innstramming av asyl- og innvandringspolitikk høyt på agendaen.
Dette skjer ikke tilfeldig.
Forsvaret
Endringene merkes spesielt i Pentagon. Forsvarsminister Pete Hegseth har innført månedlige kristne gudstjenester for ansatte, lagt til bibelvers i offisielle militærvideoer og invitert sin pastor Doug Wilson, en talsmann for kristent styresett, til å holde taler for militært personell. Feltprestkorpset er omstrukturert, mangfolds- og inkluderingsprogrammer er avviklet, og transkjønnede soldater er utestengt.
Hegseth har sagt at den amerikanske hæren er en del av en større åndelig kamp. Da USA gikk til krig mot Iran tidlig i 2026, siterte han Salme 144 på en pressekonferanse i Pentagon: «Lovet være Herren, min klippe, som lærer mine hender opp til krig og mine fingre til kamp.» Georgetown-forsker Matthew D. Taylor har påpekt at slik retorikk kan styrke det iranske regimets syn på USA som en religiøs motstander.
Utenrikspolitikken
Trumps nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2025 advarte om at Europa står overfor demografisk og kulturell tilbakegang på grunn av innvandring, og beskrev veksten av høyrenasjonalistiske partier i Europa på en positiv måte. Dette viser tydelig hvilke allierte Washington nå ser som naturlige partnere og hvilke verdier som prioriteres i utenrikspolitikken.
Kristen nasjonalistisk tenkning har lenge vært skeptisk til multilaterale institusjoner. Mange i bevegelsen ser på NATO, FN og internasjonale menneskerettighetsrammer som strukturer som svekker nasjonal og kristen suverenitet. Dette betyr ikke at USA vil forlate NATO med en gang, men at alliansens forpliktelser i større grad blir sett på som betingede og forhandlingsbare, ikke som selvfølgelige. For eksempel kan amerikansk hjelp i en artikkel 5-situasjon i Europa bli vurdert opp mot om det aktuelle landet oppfattes å støtte amerikanske eller religiøst konservative verdier. En alliert som ikke deler dette verdigrunnlaget kan oppleve at USA nøler med å gripe inn eller stiller klare betingelser. Dette øker usikkerheten for mindre land som Norge og endrer hele dynamikken i alliansen.
Hva betyr dette for Norge?
Justin Kunimune
Norge er ikke en stor aktør internasjonalt, men ligger i et strategisk viktig hjørne av Europa. Grensen mot Russland, den arktiske kystlinjen som får økende geopolitisk betydning, og viktig NATO-infrastruktur på norsk territorium gjør at Norge er avhengig av at artikkel 5 faktisk håndheves i en krisesituasjon.
I flere tiår har norsk sikkerhetspolitikk bygget på én viktig forutsetning: at USA tar kollektivt forsvar på alvor, uansett hvem som er president. Nå er ikke dette like selvsagt. Det handler ikke nødvendigvis om at Trump vil overse en krise i nord, men om at administrasjonen styres av et bestemt verdensbilde og handler ut fra ideologiske grunner.
Kristen nasjonalisme er ikke alene årsaken til denne situasjonen. Men den gir den ideologiske begrunnelsen som gjør en mer betinget amerikansk alliansepolitikk til et fast trekk ved administrasjonen, ikke bare noe som er spesielt for Trump. Dette er noe som kan fortsette å prege amerikansk utenrikspolitikk også etter hans tid som president.