SALT II
(Strategic Arms Limitation Talks) er en avtale om begrensninger på langtrekkende atomvåpen (rekkevidde over 600 km). Forhandlingene mellom USA og Sovjetunionen om en ny SALT-avtale begynte i 1974, og ble undertegnet av partene i 1979. USA ratifiserte imidlertid aldri avtalen.
Avtalen innebar et styrketak for strategiske kjernefysiske våpen på 2.250 våpenbærere, slik som landbaserte og ubåtbaserte raketter, tunge bombefly og langtrekkende raketter som skytes fra fly. Av disse skulle det være maksimum 1320 ballistiske missiler og tunge bombefly med langtrekkende cruise-missiler. Maksimum 1200 kunne være ballistiske missiler, hvorav maksimum 820 av disse kunne være interkontinentale missiler.
Verifikasjon, eller kontroll, skulle skje gjennom «National Technical Means» som er satellitter i rommet, elektronisk overvåkning, etc. Etter Sovjetunionens innmarsj i Afghanistan i 1979 kjølnet forholdet mellom supermaktene og avtalen ble aldri fremmet for ratifikasjon i den amerikanske kongressen. Likevel overholdt partene avtalens bestemmelser fram til 1986 da Reagan administrasjon trakk seg fra avtalen etter å ha beskyldt Sovjetunionen for å ha brutt den. Videre forhandlinger fant sted under START- og CTBT-forhandlinger.