Liberia: Afrikas eldste uavhengige republikk

Til tross for å ha blitt opprettet som en uavhengig republikk allerede i 1847, skulle det ta 150 år før Liberia fikk et stabilt, demokratisk styre.

Frihet står sentralt til Liberias historie. Her står det malt på en gate i hovedstaden Monrovia. Foto: Niels Nagelhus Schia. (CC BY SA 3.0).

Historien til stater på det afrikanske kontinentet er ofte preget av tiden da de var kolonisert av europeiske stormakter. Her skiller Liberias historie seg fra resten av Afrika. Som et av kun to land på kontinentet, ble Liberia aldri kolonisert.

Navnet Liberia kommer fra det latinske ordet liber, som betyr fri. Liberia ble nemlig etablert i 1847 som en uavhengig republikk, der frigitte amerikanske slaver kunne bosette seg. Historien til landet er likevel ikke fredfull. Spenningene mellom etterkommerne av de frigitte slavene, som i 100 år styrte landet, og de opprinnelige urfolksgruppene har ført til politiske spenninger, konflikt og en langvarig, blodig borgerkrig.

En stat for frigitte slaver

Kart over Liberia
Liberia ligger på Afrikas vestkyst. Foto: OCHA/ReliefWeb.

For å forstå Liberias historie, må man innom både den transatlantiske slavehandelen og USAs historie. Etter at europeiske stormakter som Spania, Portugal og Storbritannia oppdaget det amerikanske kontinentet på slutten av 1400-tallet, ble omfattende slavehandel på tvers av Atlanterhavet igangsatt. Europeerne trengte arbeidskraft til sine plantasjer i Amerika, blant annet store plantasjer i sørstatene i dagens USA.

Til sammen antar man at mellom 10 og 15 millioner slaver ble hentet fra Afrikas vestkyst mellom 1500-tallet og tidlig på 1800-tallet. På starten av 1800-tallet begynte imidlertid etterspørselen etter slaveri å dabbe av. I USA ble det i 1807 vedtatt en lov som forbød import av nye slaver. Dette førte til økte politiske spenninger i landet da ikke alle var enige i loven, samtidig som det etter hvert befant seg et stort antall frigitte slaver i landet. Amerikanske myndigheter så etter en mulighet for å etablere et eget område til de frigitte slavene. Valget falt på Liberia.

Etter forhandlinger med lokale ledere, ble et område kalt Cape Montserrado i dagens Liberia etablert som et territorium for de frigitte amerikanske slavene. Mellom 1822 og 1847 bosatte 19 000 tidligere slaver seg i området. Eliten i dagens Liberia kan spores tilbake til etterkommerne av de amerikanske slavene, som gjerne omtales som «americo-liberiere». Bosetningene ble først styrt av hvite administratorer, men i 1842 fikk de sin første svarte guvernør, Joseph Jenkins Roberts. Kun noen få år senere, i 1847, erklærte Liberia seg uavhengig.

Den uavhengige republikken Liberia

Mens Liberias nabostater var styrt av europeiske kolonimakter, etablerte Liberia et svart styre med en grunnlov basert på den amerikanske. Den tidligere guvernøren Roberts ble landets første president. Americo-liberierne opprettet i 1870 det politiske partiet The True Whig Party, med tilknytning til The Whig Party i USA. Dette partiet skulle dominere liberisk politikk i 100 år.

Til tross for sin særegne politiske status i regionen, utviklet også Liberia et segregert samfunn som kan sammenlignes med segregeringen i afrikanske land underlagt kolonistyre. Americo-liberierne innførte tvangsarbeid og drev utstrakt diskriminering overfor den opprinnelige urbefolkningen. Først i 1904 fikk urbefolkningen rett på statsborgerskap, og stemmerett fikk de førti år senere, i 1946.

Mellom 1930 og 1970 gikk Liberia gjennom en reformperiode. Økonomien gikk riktig vei og myndighetene sørget for å tiltrekke seg utenlandsk kapital som var med å bygge opp landet. Det ble også satt fokus på å forene americo-liberierne med den opprinnelige urbefolkningen. Landet forble sterkt avhengig av USA – blant annet gjennom amerikanske lån, og en avtale med den amerikanske gummiselskapet Firestone, som sørget for at gummi ble landets viktigste eksportvare. Under The True Whig Partys styring framstod Liberia som en stabil stat, men opposisjonen mot ettpartistyret var i vekst.

Nedgangstid og kupp

På 1970-tallet havnet Liberia i en økonomisk nedgangsperiode som lagde riper i den stabile fasaden. Den økonomiske situasjonen førte raskt til utstrakt misnøye, og nådde sitt høydepunkt med det såkalte «ris-opprøret» i april 1979. Fremfor å gå til forhandlinger med demonstrantene, satte regjeringen inn tanks, soldater og politi. Opposisjonen mot myndighetene fortsatte dermed å øke.

Et år senere, den 12. april 1980, gjennomførte offiseren Samuel Doe et blodig kupp. Både presidenten og nesten hele hans administrasjon ble drept. Dette markerte slutten på det 100 år lange stabile, men korrupte og udemokratiske, styret til americo-liberierne. I 1985 ble Doe valgt til president, men valget antas å ha vært fabrikkert. Amerikanerne støttet imidlertid Doe, og tidoblet sin økonomiske bistand til landet. Dette var med på å holde ham ved makten.

Under Does harde styre ble ikke situasjonen bedre. Utstrakt undertrykkelse skapte spenninger mellom ulike urbefolkningsgrupper, samt mellom urbefolkningen og americo-liberierne. Mange av hans medarbeidere vendte seg derfor mot ham og organiserte seg i eksil. En av disse var Charles Taylor som dannet National Patriotic Front of Liberia (NPLF).

Starten på borgerkrigen

Juleaften 1989 invaderte et hundretalls NPFL-soldater Liberia via Elfenbenkysten. Invasjonen førte til kamper mellom NPFL og myndighetene, som utviklet seg til en borgerkrig. Begge parter angrep sivile basert på etnisk tilhørighet. I et land der etnisitet tidligere ikke hadde spilt en fremtredende rolle i politikken, ble borgerkrigen en arena for etnisk konflikt.

Borgerkrigen fikk raskt ringvirkninger utover Liberias grenser. Nabolandene Sierra Leone og Guinea støttet etter hvert grupper som kjempet mot NPLF. Burkina Faso støttet Taylor med våpen og trening av soldater. I første del av krigen fikk NPFL også støtte fra Elfenbenskysten. Taylor ga på sin side støtte til opprørsgruppen RUF, noe som siden førte til utbruddet av den sierraleonske borgerkrigen.

Om det regionale maktbildet ikke var komplisert nok, besto også den liberiske borgerkrigen av mange ulike fraksjoner. Disse vokste fram som følge av personlige maktambisjoner og opportunisme. Både soldater og ledere skiftet stadig side. For eksempel ble NPFL splittet i 1990 da en av hovedlederne, Prince Johnson, etablerte Independent National Patriotic Front of Liberia (INPFL).

I 1990 ble en vestafrikansk fredsstyrke (ECOMOG) satt inn i Liberia og innledet et samarbeid med INPFL. ECOMOG inntok hovedstaden, og INPFL kidnappet og tok livet av president Doe. Både Johnson og Taylor utropte seg selv så til presidenter – Johnson med kontroll i hovedstaden Monrovia, Taylor med kontroll over det meste av landet utenfor.

Gjentatte fredsforsøk

Et slitt og ødelagt basseng med stupebrett ses i forkant av en forlatt bygning
De materielle ødeleggelsene av krigen var enorme. Her er det tidligere femstjerners hotellet Ducor Palace i Monrovia. Foto: Mark Fischer/Flickr (CC BY-SA 2.0).

På starten av 1990-tallet ble det gjennomført flere våpenhviler og fredsforsøk. Som ledd i en av disse ble en FN-styrke satt inn i 1993. Det var imidlertid først med fredsavtalen som ble undertegnet i august 1995 at Liberia endelig fikk en pause fra krigen.

Etter fredsavtalen ble det etablert en samlingsregjering med medlemmer fra flere stridende fraksjoner, inkludert NPFL. I 1997 ble det gjennomført valg, og NPFLs Taylor ble valgt til president med 75,3% av stemmene. Hans parti, National Patriotic Front (NPP), sikret seg flertall i nasjonalforsamlingen, men inkluderte medlemmer fra rivaliseringer grupper i regjeringen.

I løpet av 1999 og 2000 trakk både den vestafrikanske fredsstyrken og FN-styrken seg ut av Liberia, da de ulike militsene var blitt avvæpnet. I noen få år nøt Liberia stabilitet under Taylors styre. Dette tok imidlertid slutt i 2002 da opprørsgruppen Liberians United for Reconstruction and Democracy (LURD) startet et angrep på hovedstaden.

Gruppen hadde sitt opphav blant opposisjonelle i eksil som ikke hadde følt seg inkludert i fredsprosessen i 1995. Presset mot Taylor, både diplomatisk fra andre land, og fra LURD, ble etter hvert så stort at han så seg nødt til å starte forhandlinger med opprørsgruppen. I juni 2003 ble det enighet om at Taylor skulle trekke seg som president mot at en ny fredsstyrke ble innsatt. ECOWAS opprettet en styrke kalt ECOMIL, og Taylor gikk i eksil i Nigeria. Dette markerte den endelige slutten på borgerkrigen.

Kostnadene av krigen

Etter mer enn ti år med krig, var Liberia ødelagt. Borgerkrigen hadde vært brutal: Omtrent 200 000 mennesker ble drept og halvparten av de 2.8 millioner innbyggerne hadde flyktet – mange til naboland, men flere også internt i Liberia. I tillegg var de materielle ødeleggelsene enorme.

Selv om mange av soldatene som hadde kjempet i krigen var personlig motivert, hadde mange også blitt tvangsrekruttert eller rekruttert i desperasjon etter at deres landsbyer var blitt ødelagt og familier drept. I militærleirene ble det rapportert om kannibalisme. Blant annet skal motstanderens blod ha blitt drukket og hjerter konsumert for å gi styrke til soldatene.

Blant de mange soldatene befant det seg et stort antall barn. UNICEF har estimert at opptil 200 000 barn, helt nede i seksårsalderen, befant seg i rekkene til både myndighetene og de ulike opprørsgruppene under krigen. Disse ble både dopet og indoktrinert, og var fryktet for sin hensynsløshet.

Fred og forsoning

Dame kledd i et staselig lilla antrekk følger samtalen til to menn vi ser i forgrunnen.
Ellen Johnson Sirleaf var Liberias første president etter borgerkrigen. Foto: Niels Nagelhus Schia. (CC BY SA 3.0).

Høsten 2003 ble FNs fredsstyrke UNMIL etablert for å overvåke fredsavtalen i Liberia. Norge bidro i denne med politi. Med den vellykkede gjennomføringen av et demokratisk valg i 2005, kunne endelig gjenoppbyggingen av landet starte. Ellen Johnson Sirleaf stakk av med seieren i presidentvalget. Hun ble Afrikas første folkevalgte kvinnelige statsoverhode og satt med makten i to presidentperioder, frem til 2018.

Johnson Sirleaf fikk i 2011 Nobels fredspris for sin innsats med å bygge opp landet, særlig ved å fremme økonomisk og sosial utvikling og styrke kvinners stilling i samfunnet. I 2006 tok hun initiativ til en fred- og forsoningskommisjon, for å undersøke menneskerettighetsbrudd i perioden 1979 til 2003. Denne var med på å lege sårene fra krigen, og rettsforfølge ansvarlige for grove lovbrudd. Under Johnson Sirleafs presidentperiode forbedret økonomien seg, fram til Ebola-utbruddet i 2014. Viruset tok livet av minst 4800 liberiere og lammet økonomien.

Tidligere president Taylor ble i 2003 etterlyst av Interpol anklaget for forbrytelser mot menneskeheten. I 2006 ble han utlevert av Nigeria og en rettsak ble reist mot ham i en FN-støttet domstol i Sierra Leone. I 2012 ble han funnet skyldig for blant annet terrorisme, drap og voldtekt, og gitt en dom på 50 år.

Den 22. januar 2018 ble presidentmakten fredelig overført fra Johnson Sirleaf til den tidligere fotballspilleren George Weah. Det var første gang på 70 år at maktoverføringen hadde skjedd på fredelig vis.

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.