Den globale maktbalansen er i endring. Siden 1648 har nasjonalstater hatt maktmonopol gjennom kontroll over territorium, militære styrker og politiske beslutninger. Nå har imidlertid store deler av denne makten gradvis blitt overført til private selskaper og enkeltpersoner, som bare er ansvarlige overfor aksjonærer.
Private selskaper kontrollerer nå infrastrukturen bak krigføring, informasjon og flere samfunnskritiske områder. Hovedspørsmålet er derfor ikke lenger om selskaper har innflytelse, men om deres makt overgår statlig kontroll og utgjør en trussel mot demokratiet.
Den stille maktforskyvningen
Historien viser at private selskaper tidligere har hatt geopolitisk makt. Private handelskompanier som Dutch East India Company, Compagnie des Indes orientales og British East India Company kunne føre krig og styre territorier, men deres autoritet var delegert av staten. De opererte på vegne av kronen, ikke uavhengig av den.
Også under den industrielle revolusjonen vokste det frem selskaper med enorm økonomisk og politisk innflytelse. Industrigiganter kontrollerte kritisk infrastruktur, påvirket arbeidsmarkedet og øvde betydelig press på politiske beslutninger gjennom økonomisk makt og lobbyvirksomhet. Fremveksten av monopoler utfordret statens autoritet og førte til sosiale konflikter og behov for regulering. Likevel var disse selskapene underlagt nasjonal kontroll. De kunne reguleres, brytes opp eller nasjonaliseres.
I dag skjer noe annerledes. Selskaper som TSMC, SpaceX, Meta og Palantir kontrollerer kritiske flaskehalser som både militær og økonomisk makt er avhengig av, samtidig som globaliseringen har løsrevet dem fra en nasjonal forankring.
Dette er ikke en plutselig revolusjon, men en gradvis forskyvning: fra statlig eierskap og direkte kontroll til private selskaper som utøver statlig makt.
Private selskaper som geopolitiske aktører
Foto: Anette Ask/Forsvaret
Flertallet av nye satellitter i bane er nå privateid, hvorav mange kontrolleres av SpaceX. Starlink, som opprinnelig var et kommersielt prosjekt, opprettholder nå Ukrainas militære kommunikasjon. Soldater er avhengige av systemet for å koordinere operasjoner og tilkalle medisinsk hjelp. Likevel kontrolleres denne infrastrukturen ikke av NATO eller en stat, men av et privat selskap. Når et land blir avhengig av kritisk infrastruktur det ikke eier, oppstår et grunnleggende spørsmål om hvem som faktisk har kontrollen.
En tilsvarende situasjon gjelder for kunstig intelligens. Kunstig intelligens kan få samme strategiske betydning som olje eller atomvåpen, men utvikles og eies nesten utelukkende av private aktører. En liten gruppe selskaper kontrollerer modellene, dataene og datakraften, og fastsetter samtidig premissene for anvendelsen.
Halvledere utgjør et enda mer grunnleggende element. Avanserte mikrobrikker danner fundamentet for moderne våpensystemer, satellitter og digitale økonomier. Produksjonen er konsentrert hos selskaper som TSMC og ASML. Uten disse aktørene stopper både forsvar og økonomi opp.
Informasjon er også sentral. Sosiale medier former gjennom algoritmer hvilke nyheter og perspektiver som synliggjøres eller skjules, og skandalen rundt Cambridge Analytica demonstrerte hvordan data kan brukes til målrettet politisk påvirkning. Disse plattformene kontrollerer i praksis global informasjon, med større direkte innflytelse over offentligheten enn mange nasjonale myndigheter.
Når toppledere får statslignende innflytelse
Det er ikke bare private selskaper som har fått økt makt i dag; også deres toppledere har betydelig innflytelse. Elon Musk, Mark Zuckerberg og Alex Karp er eksempler på ledere som utøver makt med globale konsekvenser.
Elon Musk kontrollerer SpaceX, Tesla og X. Gjennom disse selskapene påvirker han alt fra romfart til informasjon. Han har blandet seg inn i europeisk politikk, kontrollert Ukrainas tilgang til Starlink under krigen og hatt en sentral rolle i Trump-administrasjonen.
Mark Zuckerberg leder Meta og har betydelig innflytelse over tilgangen til informasjon gjennom sosiale medier og algoritmestyring. I 2022 hadde Facebooks algoritmer direkte innvirkning på konflikten i Myanmar, noe som førte til tusenvis av dødsfall og at hundretusener ble drevet på flukt.
Palantir Technologies og deres administrerende direktør Alex Karp er mindre synlige, men på mange måter like innflytelsesrike. Palantir leverer avanserte programvarer til militær og etterretningstjenester globalt, inkludert i Ukraina og Gaza. Samtidig har Palantirs medgrunnlegger Peter Thiel brukt sin økonomiske makt til å støtte politiske bevegelser som utfordrer liberale institusjoner.
Dette viser at teknologisk, militær og ideologisk makt i økende grad konsentreres i private hender og at enkelte topplederes makt i dag nærmer seg og til tider overgår makten til statsoverhoder.
Makt uten ansvar
Mønsteret er tydelig: det eksisterer et betydelig gap mellom makt og ansvar. Private selskaper tar beslutninger med globale konsekvenser, men opererer utenfor de systemene som vanligvis holder makt ansvarlig. De har ingen velgere å svare til, ingen opposisjon som utfordrer dem og ingen folkevalgte som kan avsette dem.
Privat innovasjon er ikke fienden. Den har gitt verden utrolig tilkobling, vekst og fremskritt som offentlige systemer aldri kunne levert alene. Problemet er at makten har skiftet uten demokratisk kontroll, uten gjennomsiktighet og uten mekanismer for å sikre at den brukes i alles interesse.
Avgjørende geopolitiske endringer utspiller seg nå i forholdet mellom offentlig og privat makt, et skifte med dyptgripende konsekvenser.